– I et bibliotek skal informasjon være nøytral og tilgjengelig

– Informasjon i seg selv er nøytral. Gir du den en verdi, gjør du informasjonen subjektiv. Men i et bibliotek skal informasjon være nøytral og tilgjengelig, sier bibliotekar Soraya Hariyani Putri.

Hariyani jobber som samlingsansvarlig ved Nasjonalbiblioteket i Indonesia. Hun har nettopp gått av scenen i en av kongresshallens mange møterom i Astana, Kasakhstan. Under bibliotekverdenskongressen WLIC 2025 har hun presentert et nybrottsarbeid: Den første systematiske studien av sensur knyttet til LHBTQ+-samlinger i Nasjonalbiblioteket. Hun er tydelig om bibliotekers rolle i samfunnet: Det skal være den nøytrale grunn der alle kan oppsøke informasjon og slik danne et grunnlag for beslutninger.

Usikkerhet blant bibliotekarer

I Indonesia er det ingen nasjonal lovgivning som enten forbyr eller beskytter LHBTQ-personer. Homofili er ikke sosialt akseptert, men kan tolereres av enkelte så lenge man ikke viser sin legning offentlig. Tradisjonelt har transkjønnede, waria (det tredje kjønn), vært en del av indonesisk kultur og transkvinner har vært langt mer akseptert enn homofile. Dette har endret seg til det verre de siste årene.

Religiøse grupper, som Majelis Ulama Indonesia – Indonesisas høyeste muslimske råd, men også romersk-katolske grupper, jobbet aktivt for å kriminalisere homofili. I offentligheten er det stadig diskusjoner om å forby eller sensurere nettsider, filmer og tv-programmer som omtaler eller omhandler LHBTQ+-relaterte emner.

– Homofil, eller LHBTQ, er ikke ulovlig, men det er heller ikke lovlig – i hvert fall ikke fra et moralsk og religiøst perspektiv, forteller Sadariyah Arningrum, som er medforfatter av artikkelen «Digitalt arkiv for bevaring av skeiv historie i Indonesia». Denne gråsonen skaper en usikkerhet som også gjør seg gjeldende blant bibliotekarer.

Selvsensur

– I jobben min som samlingsansvarlig oppdaget jeg at kolleger avsto fra å kjøpe inn bøker med LHBTQ+-problematikk. Noen begrunnet det med konflikt med moralske eller religiøse verdier, andre viste til manglende etterspørsel fra brukerne. Flere var bekymret for reaksjoner fra offentligheten og mediene, og mange viste til at biblioteket rett og slett mangler retningslinjer. Da oppstår usikkerheten: Er det greit eller ikke greit å kjøpe inn slike bøker? forklarer Hariyani.

Likevel finnes det skeiv litteratur i Nasjonalbibliotekets samlinger. De har kommet gjennom donasjoner eller pliktavlevering.

– Bøkene kan lånes, og vi publiserer materialet i katalogen. Men det er ikke et resultat av et aktivt valg, sier Hariyani.

Med sin forskning håper hun at 1) Det kommer på plass et regelverk for samlingsutvikling som også dekker LHBTQ+ og andre sensitive samlinger, og 2) At det dannes et klart beslutningsgrunnlag når bibliotekene skal avgjøre om de ønsker å kjøpe inn sensitiv litteratur.

For Hariyani er konklusjonen tydelig: Det handler ikke om moral eller religion. Det handler om medmenneskelighet og intellektuell frihet.

Skeiv historie dokumentert av frivillige

Mens Hariyanis studie undersøker bibliotekets praksis, har kollegaen Vania Sukma Putri Daniswara forsket på hvordan frivillige tar ansvar for å bevare skeiv historie. Hun har analysert arbeidet til den uavhengige ideelle organisasjonen Queer Indonesia Archive (QIA), etablert i 2020 av aktivister i Indonesia og Australia.

Arkivet dokumenterer skeives liv fra 1980 til 2010, med materiale som ellers risikerer å gå tapt: fanziner, magasiner, plakater, fotografier, filmer, muntlige historier og mye mer.

At det skeive miljøet i Indonesia er tabubelagt fører til at skeiv historie sjelden blir offisielt dokumentert. Skeive arkiver, i den grad de finnes, blir ikke anerkjent av formelle institusjoner.

– Det er en reell risiko for at skeiv historie går tapt. Digitale arkiver som QIA tilbyr en alternativ løsning, forklarer Daniswara.

At arkivet er digitalt, sikrer både tilgjengelighet og informasjonssikkerhet. Arkivet publiserer materiale kun etter samtykke fra arkiveier, klassifiserer innhold som offentlig, begrenset eller privat, og lagrer på servere plassert i Australia for å unngå sensur. En «kill switch», panikk-knapp, kan lukke nettsiden og lesehistorikk på et øyeblikk dersom brukeren er redd for å bli oppdaget.

QIA ønsker å bevisstgjøre befolkningen på eksistensen av skeiv historie i Indonesia, og å vise at LHBTQ+ hverken er et nytt fenomen eller noe som er importert fra andre kulturer. Et eksempel som vises frem er biografien Djalan Sampoerna fra 1920-tallet av den javanesiske forfatteren Soetjipto, som beskriver kjærligheten mellom to menn. Queer Indonesia Archive sitt mantra er at marginaliserte grupper har en rett til å være en del av den kollektive hukommelsen, og til å dokumentere sine egne fellesskap.

Arkivaktivisme

– Det ikke noe galt i å være skeiv ut ifra et menneskerettsperspektiv, sier Daniswara. – QIA representerer en form for arkivaktivisme, et korrektiv til majoritetens historiefortelling. Arkivet bidrar til å berike nasjonalhistorien, samtidig som plattformen fungerer som et rom for å fremme empati og anerkjennelse. Ved å støtte QIA bidrar vi til å sikre at den kollektive hukommelsen til Indonesias skeive fellesskap ikke går tapt, men lever videre som en kilde til kunnskap og som et trygt rom for nåværende og kommende generasjoner, understreker Daniswara.

Presentasjonen under WLIC25 var hennes første. Hun satt oppe til langt på natt for å øve på innlegget, som ble holdt på engelsk. Nå er hun glad, lettet og motivert til å fortsette sin forskning. Begge presentasjonene var en del av det offisielle programmet til IFLAs LHBTQ+ Special Interest Group.

For Hariyani er drivkraften både profesjonell og personlig:

– Min beste venn er skeiv. Jeg ser på meg selv som en alliert med det skeive samfunnet. Det er ikke snakk om være «for» eller «imot» LHBTQ+, det er rett og slett snakk om medmenneskelighet, avslutter hun.