Hva skal husene inneholde?
Nasjonalbiblioteket har fått et nytt nasjonalt oppdrag, og digitaliseringen fortsetter med stødig kurs. Over det hele svever utfordringen fra litteraturhusene.
Nasjonalbiblioteket har fått et nytt nasjonalt oppdrag, og digitaliseringen fortsetter med stødig kurs. Over det hele svever utfordringen fra litteraturhusene.
Av Odd Letnes, redaktør
(Fredag 13. mai) Den dagen dette intervjuet skrives skal nasjonalbibliotekar Vigdis Moe Skarstein i ilden. Hun er en av deltakerne på Kulturrådets store seminar Hva skal huset inneholde?.
”I Fredrikstad, Kristiansand, Stjørdal, Kristiansund og Notodden, ja over hele landet planlegges og bygges nye kulturhus. Og etter litteraturhussuksessen i hovedstaden er det planer om å åpne litteraturhus i blant annet Bergen, Odda og Tromsø. Nye hus er vel og bra, men hva skal vi fylle husene med? Hva skjer med bibliotekene og de ”gamle” kulturarenaene når nye hus er på plass, og hvem skal kulturhuset være til for?”
Med disse spørsmålene inviterer Kulturrådet til dialog. Det er i den avsluttende paneldebatten at Moe Skarstein skal være med. I panelet sitter en rekke solide personer fra norsk kulturliv, det er godt at også biblioteksektoren er dekket, tenker jeg her jeg sitter og hører gjennom opptakene jeg gjorde med nasjonalbibliotekaren under intervjuet på Solli plass i går.
Litteraturhus-glød
I går, da jeg ga henne stikkordet litteraturhus, glødet hun til slik bibliotekfolk ofte gjør når temaet kommer på banen. Men engasjementet var blandet med undring:
— Jeg la ut en post om litteraturhus på Nasjonalbibliotekets blogg vår for en tid siden, hvor jeg inviterte til innspill og debatt. Det kom ikke en eneste reaksjon fra biblioteksektoren. Jeg må innrømme at jeg ble forbauset, og jeg kan ikke annet enn å spørre: Dersom litteraturhus virkelig er et tema som opptar oss, hvorfor melder ikke folk seg på i debatten?
— Tenk hvor fint det hadde vært hvis jeg kunne tatt med meg en bunke svar og diskusjonsinnlegg til paneldebatten i Kulturrådet i morgen. Jeg er klar over at det finnes mange diskusjonsforaer i bibliotek-Norge. Men gitt Nasjonalbibliotekets nye rolle, er det underlig at man ikke griper sjansen til å si hva man mener når vi inviterer til debatt, sa Moe Skarstein.
Nasjonale oppgaver og regionale noder
(Torsdag 12. mai) Vi sitter på nasjonalbibliotekarens møterom i den monumentale steinbygningen på Solli plass, og går opp i fugleperspektiv. Det er snart et år siden de statlige bibliotekoppgavene i ABM-utvikling ble overført til Nasjonalbiblioteket. Som statens utviklingsorgan skal Nasjonalbiblioteket bidra til å utforme og gjennomføre en nasjonal bibliotekpolitikk for folke- og fagbibliotek, både hver for seg og på tvers av bibliotektypene. Internt er det blitt etablert et Sekretariat for bibliotekutvikling som skal arbeide med å utvikle dette området. Og eksternt har Nasjonalbiblioteket etablert et rådgivende utvalg.
— For å få en så god forankring som mulig i bibliotekmiljøene når det gjelder utvikling av nasjonal bibliotekpolitikk og tildeling av utviklingsmidler, har vi oppnevnt et rådgivende utvalg, forteller nasjonalbibliotekaren. Utvalget består av arbeidsutvalgene ved Universitet og høgskolerådets bibliotekutvalg og fylkesbiblioteksjefskollegiet. Utvalget er oppnevnt for en periode på tre år og har fått følgende mandat: Det rådgivende utvalget skal komme med råd til nasjonalbibliotekaren om bruk av prosjekt- og utviklingsmidler til beste for biblioteksektoren. Dette gjelder både prioritering og utvikling av nasjonale tjenester i Nasjonalbiblioteket, og i forbindelse med utlysing av utviklingsmidler. Utvalget skal delta i utarbeiding av kriterier for utlysing av midler etter at føringene fra Kultur- og kirkedepartementet er kjent gjennom budsjett- og tildelingsbrev, og komme med anbefalinger etter at den interne saksbehandling er ferdig og før beslutningene om tildeling tas.
Grunnen til at utvalget er oppnevnt, er at Nasjonalbiblioteket trenger et operativt nettverk. Uansett hvor mye man prøver, er det vanskelig å se hele bibliotek-Norge fra Oslo.
— Nasjonalbiblioteket er nødt til å ha kontaktpunkter ute i biblioteksektoren, enten vi snakker om fag- eller folkebibliotek. Når det gjelder folkebibliotekene har vi valgt å utnytte fylkesbibliotekene som noder i nettverket vårt. Det kan godt være at både fylkeskommunene og fylkesbibliotekene i sin nåværende form kan forsvinne en gang, det er uansett ikke avgjørende. Det viktige er at vi trenger bindeledd i biblioteklandskapet. I dag egner fylkesbibliotekene og Universitet- og høgskolerådet seg godt i en slik rolle.
NB Digital høster applaus
Enkelt stemmer i biblioteksektoren har stilt seg kritisk til Nasjonalbibliotekets store digitaliseringsprosjekt, NB Digital. Disse kritiske røstene, som ikke var så mange, men som snakket tilsvarende høyere, mente at det var det glade vanvidd å digitalisere alt som har kommet ut av bøker i Norge. Man burde prioritert. Nå virker det som om kritikken ikke bare har roet seg, men at Nasjonalbiblioteket høster ros og applaus Norge rundt.
— Hvis dette er en riktig observasjon, hva tenker du om det?
— Jeg tenker at kritikk i en oppstartfase er en pris man ofte må betale for å gå i bresjen for store og nyskapende prosjekter, sier Moe Skarstein og rekker meg aprilutgaven av nyhetsbrevet til Bibliothèque Nationale de France. Hovedsaken er et intervju med Moe Skarstein og den franske nasjonalbibliotekaren, Bruno Racine, hvor det drøfter digitaliseringens muligheter og utfordringer.
Ved siden av at digitaliseringen går sin gang, i Mo i Rana, vil Nasjonalbiblioteket nå gjennom sitt nye ansvar bidra til at de enkelte folkebibliotekene kan utnytte det digitale materialet på ulike måter.
— Etterhvert som digitale lesebrett og elektronisk tekst er blitt mer utbredt, har også bibliotekene fått nye muligheter og verktøy for formidling av innholdet. Her kan vi dra god nytte av prosjekter som allerede er utprøvd, men som ikke nødvendigvis fungerte helt tilfredsstillende på alle punkter, for eksempel Ønskebok og Litteratursiden.
Hva skal til?
(Fredag 13. mai.) Mens jeg skriver ut intervjuet er det duket for paneldebatt i Kulturrådet, med Vigdis Moe Skarstein som biblioteksektorens forsvarsadvokat. Jeg tenker videre på det hun sa i går da jeg ga henne stikkordet litteraturhus.
— Jeg kan ikke unngå å spørre hvorfor det skal etableres noe som allerede finnes, nemlig bibliotek, spurte hun spissformulert.
— Denne debatten er en utfordring for oss i bibliotekene og vi må spørre oss selv hvorfor vi ikke assosieres som litteraturhus. Hva er forskjellen mellom bibliotek og litteraturhus, spurte hun og pekte på flere faktorer som har gjort Litteraturhuset i Oslo populært. Det har med beliggenhet å gjøre. Det et treffsted for forfattere og lesere blant annet med bokhandel og kafe. Det har mange ulike møterom og auditorier av forskjellige størrelser. Det har klart å tiltrekke seg ulike arrangører av debatter og foredrag som engasjerer mange og dessuten blitt en arena for TV-sendinger. Det ligger i en by med stort ”marked” og så videre.
— Men dette kunne vel også skje i et bibliotek? Om det ble lagt til rette for det? Og vi ville kunne ha andre tilleggsverdier gjennom det som biblioteket tilbyr, sa nasjonalbibliotekaren og gjentok et spørsmål hun ved flere anledninger har stilt: — Om planene for Deichmanske bibliotek hadde kommet lenger da Litteraturhuset i Oslo ble etablert, kanskje det hadde blitt en del av det?
Vigdis Moe Skarstein tror det er viktig at denne debatten foregår både nasjonalt og lokalt. Og kanskje særlig lokalt ettersom det er i de enkelte kommuner dette må etableres.
— Så, hva skal til for at bibliotekene skal bli attraktive som de litteraturhus denne debatten dreier seg om? Hva kan vi selv gjøre for å synliggjøre eller utvikle oss til å bli gode litteraturhus?
Avsluttet hun.
Dermed er ballen satt i spill.
