HUSTAVLE: Det er lov å være bli – husmødre på valium
av Ophelia Ibiza featuring Arnulf Øverland, John Lennon, Mick Jagger, Oscar Hammerstein II, Anita Lane and Inger Hagerup
Der er en lykke i livet
som ikke vendes til lede:
Det at du gleder en annen,
det er den eneste glede.
– Arnulf Øverland
Happiness is a warm gun.
– John Lennon
HEI, OG VELKOMMEN til denne teksten. Den handler om å ha det vanskelig inni seg. Det er det mange som har, selv om det ikke ser slik ut utenpå dem. Ofte ser de veldig, veldig glade ut, faktisk, og de kan virke selvoppofrende. De er: husmødrene fra 50-tallet. Husmødrene fra 50-tallet er de som best illustrerer det moderne menneskets livsproblem. Det er i skjæringspunktet mellom tradisjon og fornyelse at problemer oppstår.
HUSMOREN FRA 50-TALLET stelte altså hjemme. Men hun var i ferd med å bli erstattet med maskiner. Med mer tid til rådighet begynte hun å tenke på meningen med livet og hva hennes rolle var midt oppi det hele (Life’s just much too hard today/I hear every mother say/The pursuit of happiness/just seems a bore) osv.
SELVSTENDIG TANKEVIRKSOMHET hadde ikke vært en del av oppdragelsen hennes, og hun trodde det var et sykdomstegn (And though she’s not really ill/there’s a little yellow pill).
HELDIGVIS sammenfalt denne gryende tankevirksomheten og den ditto gryende uro med TV-apparatets innmarsj i det moderne hjem. Korte øyeblikk av lykke, tankene roet seg litt. Dette skapte dog etterhvert nye problemer. For på samme måte som maskinene erstattet husmoren på kjøkkenet, erstattet TV-apparatet mannen som samtalepartner i dagligstuen. Og der satt hun da, husmoren fra 50-tallet. Uten noe å gjøre, uten noen å snakke med, og ofte med en vedvarende fødselsdepresjon. Den evige duren fra kjøleskapet minnet henne på at hun levde. Hennes indre var et vakuum, det husmoderlige tomrommet renset omgivelsene og hjernen ble fylt med støv. Oppgangstider for uroen (Mother needs something today/to calm her down).
MEN HVA VAR DET SOM VAR GALT med henne? Hadde hun ikke alt hun kunne ønske seg? Hadde hun ikke mer enn hun kunne ønske seg? Nettopp. Og verden forandret seg så fort, mens hun forble den samme (She goes running for the shelter/of a mother’s little helper).
OG BARSKAPET var alltid fullt og pillene lindret (Doctor please/some more of these/Outside the door/she took four more).
OG HUN HADDE NABOER som også var husmødre og som hadde det nøyaktig slik som henne (mennene på sin side bearbeidet det posttraumatiske stresset, krigens redsler), og de drev ofte og stakk innom hverandre for å slå av en prat om nye husholdningsartikler og -maskiner og TV-programmer osv. Men de snakket aldri om uroen og ubehaget og barskapet og pillene eller om at de hatet sønnene og døtrene og ektemennene sine og ikke minst: seg selv. Istedet virket alle kjempeglade og kunne plutselig bryte ut i hysterisk sang og det kunne virke som om de syntes livet var en eneste lang musical med lykkelig slutt (When the dog bites/when the bee stings/when I’m feeling sad/I simply remember my favourite things/and then I don’t feel so bad).
MEN SLIK VAR DET IKKE. Husmoren fra 50-tallet var veldig ulykkelig og veldig ensom og tenkte på det hele tiden. Hun prøvde en stund å sette pris på de enkle tingene i livet (There’s no relief in the garden/The morning birds are like nerves), men hun fant det etterhvert umulig å forholde seg til noe annet enn sin egen sinnstilstand. Det ble vanskeligere og vanskeligere å komme seg ut av sengen om morgenen, og til slutt ble hun bare liggende (Lå en kald kirurg og lyttet/til sin egen nakne smerte/Og mens puten kvalte skriket/obduserte hun sitt hjerte).
OG EN DAG VAR DET FOR SENT. De vage, udefinerbare symptomene, mistanken om at det var noe galt et sted, slo ned i henne med full kraft (And if you take more of those/you will get an overdose/No more running for the shelter/of a mother’s little helper/They just helped you on the way/through your busy dying day), osv.
HUSMOREN FRA 50-TALLET OG HENNES GÅTE FORBLIR ULØST, selv om hun nå har fått seg fast jobb og har lært seg å snakke om problemene sine og kan se fiks og fjong ut hele døgnet ved hjelp av noen enkle inngrep. Hun kan operere og legge til og trekke fra av hjertens lyst. Men hun gråter fortsatt inni seg, og hun ser fortsatt gal ut når hun smiler. Og barskapet og pillene er stadig de remedier hun bruker for å dempe følelsen av at livet hennes er noe som skjer med andre (I need a fix/‘cause I’m going down). For hvordan skal hun noensinne kunne finne seg til rette i en verden som hele tiden løper fra henne, som hun aldri vil kunne kontrollere eller forstå?
Det er nesten rart at folk ikke går istykker oftere.