Utgave: 4/2023

Grunt om dype utfordringer

Med boka Når fortiden blir digital skraper Henrik G. Bastiansen i overflaten av et felt som trenger sårt til mer oppmerksomhet.

Mediehistoriker og professor Henrik Grue Bastiansen sin nyeste bok er en av de første til å sette søkelys på utfordringene ved digitaliseringen av kulturarven, men ifølge vår anmelder blir innsiktene heller overflatiske.
Mediehistoriker og professor Henrik Grue Bastiansen sin nyeste bok er en av de første til å sette søkelys på utfordringene ved digitaliseringen av kulturarven, men ifølge vår anmelder blir innsiktene heller overflatiske.

I løpet av de siste 20 årene har Nasjonalbiblioteket gjennomført en massiv digitalisering av den norske kulturarven. De karet til seg flere offentlige arkiver, bibliotek og museer (ABM), før Solberg-regjeringen i 2019 gav dem det formelle ansvaret for digitalisering av hele ABM-sektoren.

I dag handler store deler av NBs arbeid om digitalisering. Dette kan vi være stolte av; ingen andre land har en så omfattende offentlig finansiert digitalisering av kulturarven. På den annen side: Er det opplagt at NB skal ha hovedansvaret for digitalisering av hele kulturarven? Hva med lyd, bilde og film? Når NB tar på seg så store oppgaver på dette feltet, vil ikke det bety at andre oppgaver må bli nedprioritert? I så fall hvilke? Her ligger det stoff nok til flere bøker!

Gaper over mye

I Når fortiden blir digital gaper Henrik G. Bastiansen over mye, kanskje for mye. På drøye 200 sider (ikke medregnet appendiks og stikkordregister) tar han for seg fire enorme felt: massedigitalisering, digitale objekter som historiske kilder, digital historie og nye IT-verktøy.

I innledningen formulerer forfatteren sitt ambisiøse mål:

«[D]e siste tiårene har det kommet noe helt nytt til: digitale arkiver tilgjengelig for alle på nett. Og historisk materiale er samtidig blitt digitalisert og lagt ut. Dette kan kanskje virke trivielt, men det er det ikke. Denne boken er skrevet som et forsøk på å finne ut hva disse forandringene betyr […]» (s.11).

NB som pådriver

I gjennomgangen av massedigitaliseringens historie legger Bastiansen særlig vekt på NBs rolle. I all hovedsak beskrives perioden fra tidlig 1990-tall til i dag, og forfatteren gir et godt bilde av en lite omtalt del av NBs historie. Mye av digitaliseringen har skjedd på NBs eget initiativ, og det er interessant å lese om interne manifester, strategier og planverk. Disse staker ut en digitaliseringskurs lenge før massedigitalisering skjøt fart i det offentlige Norge.

Bastiansen gir samtidig et inntrykk av at mye av den tidlige utviklingen drives fram av fikse ideer og en teknologioptimisme hos et lite antall mennesker. «[R]ekken med skiftende begrunnelser fra Aslak Sira Myhres hånd var ikke bare forklaringer på hva Nasjonalbiblioteket drev på med i digitaliseringsprosjektet. [De] hadde til hensikt å legitimere hele prosjektet» (s.58).

På overflaten

Andre del av boka handler om digitale objekter som historiske kilder og digital historie. Erkjennelsen av at digitalisering av et fysisk uttrykk ikke er triviell, men at det skjer noe i denne overgangen, er viktig. Ikke minst for forskere. Vi trenger en dypere forståelse av hva som skjer, ikke bare i digitaliseringen av historiske kilder, men i indekseringen av metadata, vektingen av søkeresultater og ulike etterbehandlinger av analoge kilder som digitaliseres. Men dette kommer ikke tydelig nok fram i Bastiansens gjennomgang. Kanskje skyldes det at han ikke går dypt nok ned i problemstillingene til å vise hva det er ved det digitale som representerer noe nytt.

Når fortiden blir digital Henrik G. Bastiansen Universitetsforlaget, 2023 240 sider

I innledningen formulerer forfatteren et forbehold som tyder på at han selv er klar over problemet:

«Her åpner det seg så mange muligheter for videre forskning at det sprenger rammene for denne boken. Her trengs bidrag fra andre norske forskere, gjerne fra det punktet der denne boken slutter» (s. 23).

Ubegrunnede valg

Bokas siste og kanskje svakeste del beskriver bruken av verktøy for å grave i store datasett og framstille disse på måter som gjør dem håndgripelige for mennesker. Det oppleves uklart hva motivasjonen for disse gjennomgangene er.

Hvorfor kvalifiserer for eksempel NBs Ngram-verktøy til omtale i denne boka? Dette er en søketjeneste som gir deg muligheten til å finne og sammenligne ordfrekvenser i Nasjonalbibliotekets digitale samlinger. Hvilke forskningsområder åpner seg ved bruk av et slikt verktøy? Og vil det ikke bestandig være problematisk for en forsker å ta i bruk resultatene fra et verktøy, enten det er Ngram eller en GPT (Generative Pre-trained Transformer – modeller trent på store datasett), uten samtidig å ha full oversikt over hvilke kilder som er del av datasettet, og ikke minst hvilke kilder som ikke er del av datasettet? Heller ikke dette diskuterer Bastiansen.

Uklar målgruppe

Partier av boka virker rettet mot fagfeller i medieeller historiefagfeltet. Andre deler minner mer om en lærebok for studenter, for eksempel de mange sidene som beskriver former for bearbeiding på veien mot digitalisering, og ikke minst de detaljerte brukerveiledningene. Blandingen av nivåer svekker dessverre både lesbarheten og treffsikkerheten.

Vi trenger å snakke mer om de humanistiske fagenes vei inn i og plass i (post)digitaliseringens tid. Selv om det er flere anslag til en slik diskusjon i Bastiansens bok, er jeg redd det ikke er tilstrekkelig til å få ordentlig fart på samtalen. Til det er boka for springende og overflatisk.

Grundigere drøfting

Bastiansen er innom en mengde problemstillinger, men jeg tror boka ville vært både sterkere og tydeligere dersom de mest detaljerte beskrivelsene av applikasjoner og nettsider hadde vært erstattet av en grundigere drøfting av hva den massive digitaliseringen av både kulturarv og samfunn betyr for oss som fortsatt har tro på at språk, kunst, kultur og historie er viktig, kanskje viktigere enn noensinne.

Eller som Bastiansen sier i sin oppsummering av bokas siste del:

«[N]år alle typer historiske tekster, lyder og bilder først finnes digitalt, kan de analyseres og manipuleres videre i det uendelige. Det forandrer rammebetingelsene for all fremtidig historieforskning. Dyktige IT-folk […] legger hver dag nye premisser for hvordan vår felles fortid vil bli forvaltet, fortolket og forstått […]. Hvis humanistiske forskere ikke følger med på dette, kan de komme til å oppleve at andre har overtatt forvaltningen av fagfeltene deres – og at disse andre er datafolk […]» (s. 199).

Stian F. Kristensen er utdannet litteraturviter og jobber for tiden som rådgiver i Viken Fylkesbibliotek. Han har bakgrunn fra blant annet it-utvikling og folkebibliotek.

Powered by Labrador CMS