Gjenreis biblioteklederen

FORSKNING: Gjenreis læreren – det har blitt en parole i den skolepolitiske
debatten. Bør bibliotekfeltets parole være: Gjenreis biblioteklederen?

– Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo, avd. JBI

I nordisk bibliotek- og informasjonsfaglig forskning er
diskursanalytiske tilnærminger i vinden. Teorikapitlene i det som leveres inn
av doktoravhandlinger for tida kan være tunge å komme igjennom om man ikke er
oppdatert på begrepsapparatene til teoretikere Michel Foucault, Norman
Fairclough,  Ernesto Laclau og Chantal Mouffe.
Men egentlig er det ikke så vanskelig. Hva bibliotek og andre samfunnsmessige
institusjoner er, bestemmes av hvordan vi snakker om det – hvordan biblioteket og
andre institusjoner italesettes, for å bruke en diskursanalytisk term. Vi
konstruerer virkeligheten gjennom språk og sosial praksis. En slette i skogen
kan "italesettes" og tas i bruk som teltplass av noen. Da blir den det. Eller
den kan "italesettes" og tas i bruk som blåbærsted. Da er det det den blir..
Mellom teltdiskursen og blåbærdiskursen kan det være kamp om hegemoniet. Får
teltdiskursen overtaket, blir det mindre plass til bærplukkerne.

    Slik er det også
med biblioteket. Samtalen om bibliotek kan fokusere på dets rolle som
litteraturformidler, på dets rolle som informasjonssentral eller dets rolle som
møteplass.  Hvilke bibliotekbilde som
ligger til grunn for og strukturerer samtalen, vil bestemme hva et bibliotek
faktisk blir.

    Denne våren har
det kommet to interessante doktoravhandlinger som nettopp analyserer
konstruksjonen av folkebiblioteket og på kampen mellom ulike bilder av hva et
folkebibliotek bør være.

Åse Hedemark fra Universitetet i Uppsala har analysert debatter i
svenske aviser om folkebibliotek fra 1970 til 2006. Her identifiserer hun et
antall diskurser som, slik jeg oppfatter det, dels står i konflikt med
hverandre, dels snakker forbi hverandre. Det er for eksempel bokdiskursen som i
følge Hedemark er dominert av mannlige forfattere og der bibliotekets og
bibliotekarenes rolle er knyttet til å forsvare og formidle skjønnlitteraturen.
Så har vi informasjonsformidlingsdiskursen – dominert av mannlige
bibliotekarer, i følge Hedemark.  Eller
diskursen om biblioteket som allaktivitetshus – et side ved biblioteket som
møteplass. Her kunne vi føye til logistikkdiskursen, demokratidiskursen,
utdanningsdiskursen, markedsdiskursen – you name it. Og så har vi naturligvis
fagbiblioteksdiskurser versus folkebiblioteksdiskurser. Clara Agathe Hagtvedt
Nilsens masteroppgave fra 2007 der hun analyserer etableringen av det nye
Drammensbiblioteket, viser at det kan være et utgangspunkt for konflikter.

    Fordi biblioteket
er en institusjon som er knyttet til alle livs- og politikkområder, finnes det
også et mangfold av diskurser som bibliotekpolitikken kan knytte an til. Leser
man bibliotekmeldingen med diskursanalytiske briller, vil man nok kunne finne
dette mangfoldet.

    Men finnes det noe
som binder sammen – som kan danne utgangspunktet for en felles samtale om
bibliotek på tvers av alle de ulike tilhørigheter som bibliotek kan ha og som
Hedemark analyserer i sin avhandling? I sommernummeret av Bok og bibliotek i
fjor lanserte jeg et forslag til en definisjon av hva et bibliotek er som
sikter mot å fange det som er essensielt for ulike typer bibliotek –
folkebibliotek, universitets og høgskolebibliotek, spesialbibliotek av ulik
type. Den definisjonen er slik: Et bibliotek er en institusjonstype og
bibliotek- og informasjonsfaget en profesjon som initierer sosiale prosesser,
først og fremst sosiale prosesser knyttet til læring og litteraturformidling,
med utgangspunkt i fysiske og/eller virtuelle dokumentsamlinger. Den
forståelsen av institusjonstypen så vel som profesjonen som ligger i denne
definisjonen, kan danne utgangspunktet for en "italesettelse" av biblioteket
som omfatter møteplassdiskursen, bokdiskursen, informasjonsdiskursen, den
kunnskapsorganisatoriske diskursen. Her er samfunnsoppdraget knyttet til de
sosiale prosessene biblioteket initierer – redskapet er de organiserte
samlingene. Disse to elementene kan ikke ses uavhengig av hverandre.

    Å formulere et
utgangspunkt for en felles profesjonell og offentlig samtale om bibliotek i det
21. århundre, er en viktig faglig lederoppgave.

Men så er spørsmålet: er bibliotekfeltet i ferd med å miste sine
ledere? Det bringer oss over til en annen doktoravhandling som er publisert
denne våren. Avhandlingen Forestilinger om forandringer – organisatoriske
endringer i to danske folkebibliotek er skrevet av Nanna Kann Christensen fra
Danmarks bibliotekskole. Hennes tema er møtet mellom New Public Management-tenkningen
og det hun kaller den bibliotekfaglige logikken. NPM er en retning som tar
sikte på å introdusere styringsmekanismer fra privat sektor i offentlig
virksomhet. Et av poengene er at en styring av offentlig virksomhet som bygger
på de ulikei profesjonenes verdigrunnlag – helseprofesjonenes i helsesektoren,
lærerprofesjonens i skolesektoren osv – skal erstattes av en felles
management-tenkning.

    Kann-Christensen byger sin avhandling på en analyse av
omorganiseringer som i to danske folkebibliotek: Tårnby kommune og Århus. Her
har hun intervjuet kommunale etatssjefer med ansvar for bibliotek,
bibliotekenes ledere og mellomledere og menige bibliotekarer. Et hovedinntrykk
man sitter igjen med etter å ha lest hennes avhandling, er at bibliotekene er i
ferd med å miste sine ledere. Lederne ser ut til å identifisere seg med
NPM-ideologien og forlater det Kann-Christensen kaller den bibliotekariske
logikken. Den lever på bibliotekarnivået men ikke i ledergruppene.
Velferdssamfunnets grunnleggende institusjoner er skapt av ledere som tenkte
som helsearbeidere, lærere, bibliotekarer osv og som la profesjonsfeltets
normer til grunn.

    Ser vi på vårt
eget folkebibliotekvesens historie har det vært tilfelle for sentrale
lederskikkelser fra Haakon Nyhus til Else Granheim og Asbjørn Langeland. De var
representanter for det den amerikanske sosiologen Philip Selznick kaller
ledelsens statsmannsdimensjon: å forsvare det verdigrunnlaget som konstituerer
en institusjon – som gjør biblioteket til et bibliotek, universitetet til et
universitet, skolen til en skole – ikke bare abstrakte "organisasjoner" som kan
ledes etter de samme prinsippene – også et trekk ved NPM-tenkningen. Når
institusjonslederne ikke lenger spiller denne statsmannsrollen i forhold til
profesjonsfeltets normer, trues en viktig del av det verdigrunnlaget som har
bidratt til utviklingen av velferdssamfunnets institusjoner. Derfor konkluderer
Kann-Christensen slik i sin avhandling:  ""Biblioteksledere
bør indtænke bibliotekarlogikken i sitt arbeid med organisationsudvikling
fremover. Et folkebiblioteks beslutningsstruktur bør ikke udelukke
bibliotekarer fra det strategiske arbejde".

    En av de sentrale
begrunnelsene for bibliotek- og informasjonsfaglig utdannede ledere i
bibliotekene, er nettopp at profesjonsutdanningen – i tillegg til å gi konkrete
kunnskaper  – innebærer at studentene i
tre eller fem år reflekterer over hva et bibliotek er og hva som er feltets
verdigrunnlag og samfunnsoppdrag. Det er forutsetningen for å kunne utøve
faglig ledelse.

Gjenreis læreren – det har blitt en parole i den skolepolitiske
debatten. Bør bibliotekfeltets parole være: Gjenreis biblioteklederen?