Finner inspirasjon på finn.no

Marit Eikemo skriver romaner om hus. Om huspriser, meglere, nervøse huskjøpere, byggeår, tilstand, møbleringsstil. Hun skriver i sengen. – Skrivingen er det eneste rommet hvor jeg kan være for meg selv, sier hun.

Forfatteren virker en smule sliten. Distré også, der hun sitter overfor meg og stadig titter ned i mobiltelefonen. I blant sender hun meldinger, ser det ut til. Jeg begynner å føle meg ubekvem – tretter jeg henne? Neida, neida, forsikrer Marit Eikemo, det er bare det at hun ikke har sovet mer enn to-tre timer natten før. Ja, det er helt vanlig, får jeg høre. For hun har fulltidsjobb som leder av Cornerteatret i Bergen, fire barn, et hus å holde i orden, og innimellom skriver hun bøker – og nå er hun midt i lanseringen av sin siste roman, så det kommer mange henvendelser. Det blir ikke mye tid til søvn.

Syv bøker har det blitt hittil. To av dem sakprosa, hvorav en om forlatte hus, «Samtidsruiner», de fem andre skjønnlitterære. For bøkene sine har hun innkassert Mållagsprisen, Årets nynorskbok, Nynorsk litteraturpris og Amalie Skramprisen. I sommer var hun festspilldikter på De nynorske festspela i Volda.

Samtidig har hun en karriere med krevende jobber – først som journalist i Bergens Tidende, så som redaktør for Syn og Segn, deretter informasjonssjef for Festspillene i Bergen, fulgt av jobben som festivalsjef for Litteratursymposiet i Odda, og så var hun redaktør i forlaget Vigmostad og Bjørke. Alt dette før hun ble teaterleder.

Benytter nattetimene

Jeg lurer på hvordan firebarnsmoren får tid til alt. Jeg kan ikke forestille meg at hennes hovedpersoner, for eksempel Agnes i «Alt inkludert», eller Hanne i hennes sistebok, «Gratis og uforpliktende verdivurdering» ville hatt energien eller kompetansen. Romanpersonene hennes oppleves også mindre veltilpasset enn forfatteren – særlig Agnes, som er en person uten fortid og fotfeste i tilværelsen og uten kjennskap til alle de som praktiske småtingene som de fleste av oss tar som en selvfølge. Men heller ikke Hanne, som kan virke som en angstbitersk sosial streber på jakt etter det perfekte huset, den perfekte jobben og den perfekte familien.

– Er du ekstremt «vellykket», i motsetning til romankarakterene dine?

– Jeg går ikke rundt og føler meg vellykket, men jeg er glad for de gode tingene i livet. Ingenting har kommet rekende på en fjøl. Det ligger mye hardt arbeid bak, og det har hatt omkostninger. Jeg har for eksempel et føkka søvnmønster. Noen vekker meg alltid, og når jeg er våken har jeg lært meg til alltid å ha en datamaskin ved sengen. Slik smetter jeg inn en effektiv skrivetime eller to midt på natten uten å ta meg tid til å forflytte meg til et annet rom.

– Men jeg tror ikke at jeg er mindre effektiv enn forfattere som setter av åtte skrivetimer i døgnet. Eller forfattere som har bestemte ritualer før de kan komme i gang med skrivingen. De som må ha et eller annet på skrivepulten, eller må bruke tid på å forflytte seg til en skrivestue utenfor huset for å kunne skrive, mener Eikemo.

– Uten full jobb hadde jeg kanskje skrevet mer, men ikke nødvendigvis mer effektivt. Ideelt sett skulle jeg kunne hatt mer tid til å skrive, men det har vi ikke økonomi til, konstaterer hun nøkternt.

Satire og virkelighet

Når man leser Eikemos til tider svært vittige romaner om hvordan norske nåtids-mennesker lever, kan de virke som ganske saftig satire. Slik har også mange kritikere omtalt dem. Som «presise observasjoner og morsomme dialoger» (Aftenposten”), «Her er mykje humor og eit godt strøk ironi, ikkje utan stikk til den sjølvproklamerte norske kultur- og åndseliten.» (Dagsavisen) og «Marit Eikemo skriver med letthet og driv, noe som gjør denne romanen til en deilig liten sak.» (VG)

Men merkelappen «satire» går forfatteren selv ikke uten videre med på.

– Jeg ser at mange kaller meg satiriker. Det er greit nok, men det jeg prøver, er så presist som mulig, ut fra mitt språk og observasjoner, å se hva som skjer rundt meg. Dette er de livene vi lever i dag. Jeg tar ikke stilling, stiller meg ikke positivt eller negativt til det jeg skriver om. Jeg tar mine karakterer på alvor og forsøker ikke å stille dem ut. Det er bare å kaste et blikk rundt seg, så ser man at verden er relativ satirisk i seg selv.

Når karakterene er litt på grensen til oppløsning, forklarer Eikemo, er det fordi det ikke hadde vært litterært interessant med veldig rasjonelle romanpersoner. Hun liker å sette dem under press og ofte i fritt fall. Romanpersoner må bære en tematikk, og en person som skjuler en stor hemmelighet, slik Hanne gjør i «Gratis og uforpliktende…», kan godt ha utviklet noen karaktertrekk som er uforståelige for andre. 

– Hva utforsker du i romanene dine da, hvis du skal fremheve bare én ting?

– Jeg utforsker motsetningen mellom to bevegelser, som jeg mener er en grunnleggende dynamikk i samfunnet vårt. På den ene siden søker vi mennesker sammen. Vi har behov for fellesskapet, samhørighet og kjærlighet. Det har nok mennesker hatt til alle tider. Men det som er typisk for vår tid, er at vi samtidig finner felleskapene – ekteskapet for eksempel – klaustrofobisk og innestengt. Vi skal først og fremst være oss selv, og vi må stadig komme oss videre i livet. Disse to bevegelsene går i hver sin retning: søken inn mot fellesskapene på den ene siden, og arbeidet med å løsrive seg på den andre siden. Der tror jeg vi finner mye av svaret på rastløsheten i samfunnet vårt, sier hun.

Eiendom og moral

– Finnes det en politisk kritikk i bøkene dine?

– Det kan det være, men det er ikke noe jeg sitter og planlegger. Det ligger ikke en skjult kronikk eller politisk pamflett i dem. Men det oppstår politiske tema i kombinasjonen av noe universelt og noe tidstypisk. Vi er den første generasjonen hvor vanlige folk har mulighet til å investere i eiendom og skape overførbare verdier for våre etterkommere. Da må man diskutere om vi ikke har plikt til å gjøre dette. Er det moralsk forkastelig å la være? Det tok jeg opp i den siste boken min. 

– Tenker du så økonomisk rasjonelt når det gjelder dine egne barn?

– Jeg føler et økonomisk ansvar for dem, så klart. Men jeg tenker mest på huset vårt som et trygt hjem, et samlingssted for hele familien, som skal være et sted der de kan komme tilbake til også etter at de er blitt voksne. Men jeg har bevisst valgt å kjøpe et hus i et område som etter alle solemerker kun vil stige i verdi. Derfor har jeg ikke valgt en av disse funkiskassene som er så moderne. De går alle de andre etter, og da ville vi ha tapt i budrundene. Jeg ser kanskje etter noen kvaliteter som ikke alle er opptatt av. Jeg har gjort mye forarbeid før jeg har kjøpt og solgt bolig. Ingenting kommer av seg selv, minst av alt eiendomskjøp, det ligger mye arbeid og nitidige undersøkelser bak.

– Et av de aller første ordene jeg merket meg i romanene dine, for du nevner det ofte og det er ikke det vanligste begrepet i skjønnlitteraturen, er «finn.no». Går du ofte på dette nettstedet selv for å sjekke nye eiendommer og kjøpe møbler?

– Ikke nå lenger. Jeg er ferdig med det. Nå bor vi der vi bor. Men siden jeg har det såpass travelt, er det viktig at jeg kan omsette tiden jeg bruker litterært. Jeg kaster ikke bort tiden, men bruker det jeg gjør i skrivingen.

– Er det sant, som en av dine romanpersoner sier, at man kan finne ut om det er mange SV-velgere eller folk som leser Elle Interiør i et område? Sjekket du ditt nabolag før du kjøpte huset du bor i nå? 

– Det finnes statistikker for alt, og nabolagsprofiler. Mange sjekker nok slike ting nøye. En dame kom bort til meg i barnehagen – og sa at det huset vi hadde kjøpt gikk for bare én million kroner i 1993. Da tenkte jeg at «jøss, du har gjort dine undersøkelser». Men at hun hadde gjort det er én ting, en annen er at hun fortalte meg det. Det var interessant.

– Hva synes du om eiendomsmeglere?

– Jeg liker godt meglere som karakterer. Det er lett å gjøre narr av dem, man forsøker å utstyre dem med utfordrende synspunkter. Regine, jeg-karakteren i debutromanen min, «Mellom oss sagt», er en saksbehandler i Aetat som har som hobby å gå på visning og ender med å bli megler selv. Dette var i 2006, nå er alle boliger styla og alt som minner om de som bor der blir fjernet. Den gang kunne man se hvordan de som bodde der levde. Regine liker å gå inn i husene til folk og oppsøker en slags kontakt med de som har bodd der, prøver å tenke seg hvem som bodde der og hvorfor boligen kom på markedet. Var det etter en skilsmisse? Hadde noen dødd? Jeg har selv kjøpt og solgt to hus og en hytte – med ganske stor suksess. 

– Hvordan vil en megler karakterisere ditt hus og det nabolaget du bor i?

– Ytre Sandviken? «Etablert villastrøk i en av byens skjulte perler. Et fornemt området bestående av arkitekttegnede boliger med nærhet til både sentrum, fjord og fjell». Mange av husene der har nydelig beliggenhet med spektakulær utsikt, men ikke vårt hus, så det ville nok ha stått «tilbaketrukket». 

Skriver intuitivt

Huset familien bor i er fra 60-tallet, arkitekten tegnet det til seg selv og bodde der med familien sin i 20 år, forteller hun. «Ikke av en kjent arkitekt. Men fordi han bygget det til seg selv, er det et veldig godt og solid hus med utsøkt valg av materialer». Møblene er en blanding av ting hun har funnet på finn.no, gjerne fra 60-tallet, noe fra IKEA, «en blanding, som hos de fleste andre». Det er lyse farger, men med en oransje vegg i stuen (fra forrige eier, kanskje hun vi male over den snart), «gode rom med god forbindelse mellom stue og hage,» og alle barna har eget soverom.

– «Virkelighetslitteratur» er det tross alt ikke, for du er jo ikke identisk med Regine, eller med Hanne, og slett ikke med Agnes…?

– Nei, det er når jeg skriver sakprosa at jeg bruker mer aktivt og direkte fra eget liv. Sakprosa skal jo kunne etterprøves. Når jeg skriver fiksjon, fungerer det best når jeg befinner meg i et oppdiktet litterært univers. Noen forfattere virker som om de må skrive ut fra eget liv. Men jeg synes ikke det er så interessant hva jeg henter fra livet og hva ikke. Det interessante er helheten, hvordan man omsetter sine erfaringer og observasjoner. En roman er en litterær konstruksjon, understreker forfatteren. 

– Jeg begynner gjerne med et bilde jeg ser for meg, og når jeg ser det veldig sterkt, kan det bli opptakten til en roman. I «Gratis og uforpliktende verdivurdering» var det et porselenshjerte som det står «mobilfri sone» på, som dingler under spisebordslampen til denne familien, mens både barna og moren holder på med hver sin mobile enhet rundt bordet.

– Så du skriver intuitivt?

– Veldig. Jeg tar ofte utgangspunkt i scener som jeg synes har en nerve i seg. Jeg skriver en scene, og så en til, og så jobber jeg scenene sammen etterhvert. Det kan ta lang tid. Jeg flyter ikke på kompetansen fra forrige romanskriving. Det er en ny prosess hver gang. Derfor er det så tungt. Stadig nye ting som må gjennom hodet og utforskes, ting jeg ikke har svar på når jeg begynner. Men titlene kommer til meg tidlig. Som «Alt inkludert». For hvis absolutt alt er 
inkludert, er også tomheten inkludert, ikke sant?

Det nye dukkehjemmet

– Planla du og din mann å få så mange barn?

– Vi hadde tenkt å få to, men så kom det en attpåklatt, og så en til. Det er et ganske stort aldersspenn fra den eldste på 17,5 til den yngste på snart fem. Jeg er glad for at vi romantisk lot oss rive med. Men man rykker liksom opp en divisjon på kostnadssiden. Vi måtte ha nytt hus, syvseters bil, og ikke minst blir feriene sinnssykt dyre. 

– Det er også veldig viktig å få barn for romanpersonen Hanne i «Gratis og uforpliktende verdivurdering» …

– Barn er en sterk drivkraft hos Hanne, hun opplever det som det største i livet. Etterhvert ser hun på vente-og-se-holdningen til Andreas som et svik. For kvinner er det, slik det er lagt opp til, bare en liten luke i livsløpet hvor man kan få barn. Hanne har en sterk drivkraft for fellesskapet, samtidig som hun også kjører et sololøp bort fra fellesskapet. 

– Og intet er gratis, og slett ikke 
uforpliktende?

– Nei. Og drømmehuset til Hanne ligger i Lerkeveien.

– Hadde du Ibsens «Et dukkehjem» i tankene da du skrev boken?

– Hele tiden. Hanne håper også, på sitt vis, at det vidunderlige skal skje. Så gjør hun til slutt det verst tenkelige. Og det er ikke det samme i vår tid som på Ibsens tid, da det verste for en kvinne var å forlate barna.

– Hva hun gjør, bør vi kanskje ikke røpe. Alle har jo ikke lest boken…

– Nei. Men jeg kan si såpass at det er noe som kan åpne for en politisk diskusjon.

– Etterhvert viser det seg at denne romanpersonen ikke har så god selvfølelse som hun later som – og det er slett ikke sikkert at hun får det perfekte livet hun drømmer om. Har du i motsetning til dine romanpersoner veldig stor tro på deg selv?

– Nå blir du veldig psykologiserende! Jeg vil si at jeg er motivert av en form for trass. Jeg kan bruke mye krefter på å overbevise meg selv om at jeg hverken får til det ene eller det andre, til at jeg blir så overbevist om dette at jeg føler at jeg ikke har noe å tape. Da vekkes trassen i meg: Hvorfor skal jeg ikke få det til? Dette kan vel jeg like godt som den og den, tenker jeg. Og så setter jeg i gang. Det er et slitsomt liv, vil jeg si…

– Da jeg vokste opp, kjente jeg ingen forfattere. Forfatteryrket var ikke noe jeg vurderte. Jeg trodde ikke at det lå innenfor min rekkevidde. Moren min mente jeg kunne bli en veldig god sykepleier, opplyser Eikemo, som vokste opp i Odda. 

Får energi av sjauing

– Jeg trodde ikke at jeg kunne bli journalist heller. Det var jo det jeg begynte som, i Bergens Tidende. Da var det en venninne som oppmuntret meg til å forsøke. Og det var forlaget som oppfordret meg til å skrive fiksjon etter at jeg hadde levert en sakprosabok. Ellers hadde jeg nok ikke turt å skrive noe skjønnlitterært. Jeg føler meg veldig ivaretatt av Samlaget. Det har betydd veldig mye for meg at redaktøren min, David Aasen, og alle de andre, i informasjons- og markedsavdelingen også, har hatt en så sterk tro på meg i mange år. Jeg har en følelse av at de støtter meg, vil meg vel. Nå ser det ut til at den siste boken min selger godt. Jeg er på bestselgerlistene for første gang, og det er jeg glad for, for da får forlaget litt igjen for strevet. 

– Tar fulltidsjobben din fra deg energi, eller gir den deg stoff til skrivingen?

– Den gir energi. Jeg liker å være i samfunnet. Jeg vil stå midt oppe i det, ikke være frakoblet. Når jeg ikke driver med administrasjon eller er i møter, står jeg gjerne i baren på Cornerteatret eller tar imot de som leverer øl og blir med på å sjaue, sier Eikemo. 

Teaterhuset er et gammelt industribygg fra verftsindustrien og området teatret ligger i, Møhlenpris, er en tidligere litt nedslitt bydel som nå er møtested for kunstnere og kreative sjeler. Et slags Grünerløkka i Bergen. Men noe flagrende bohemliv lever firebarnsmoren ikke.

– Jeg er har tilgang på mange forfatterleiligheter rundt om i Europa, men ofte må du vite i lang tid i forveien når du har en uke til disposisjon, eller du må være der en måned eller tre for å få adgang til dem. Det er uaktuelt for meg. Jeg kan ikke vase rundt i gatene i Paris eller Berlin i månedsvis. Det er veldig lite forfattermystikk over min hverdag.

Marit Eikemo går i bokhyllen – Les Birgit Alm

– Boligen vår og hvilken betydning den har for oss er et tema i bøkene til Birgit Alm. Mye av det hun skriver har berøringspunkter med mitt forfatterskap. Jeg føler et slektskap med henne, konstaterer Marit Eikemo.

Birgit Alm har skrevet to romaner, «Endelig skal vi le» om en alenemor som har vanskelige boforhold i den ellers velstående Oslo-bydelen Nordstrand, og «Ensom planet» om en enslig kvinne som holder på å rydde en avdød venns kommunale leilighet på Sandaker. Både stoffet og skrivemåten treffer noe i hennes eget forfatterskap, mener Eikemo. Men hun kan også være fascinert av bøker som ikke ligner det minste på hennes egne.

– Jeg har stor sans for Thure Erik Lund og Beate Grimsrud. Begge har et språk som nærmest reiser seg fra sidene. Ellers leser jeg Olaug Nilssen og Nils-Øivind Haagensen og Pedro Carmona-Alvarez. Og Frode Grytten selvsagt, som er fra Odda som meg selv. Han er en stor inspirasjon for meg som forfatter, og han var det også som journalist i Bergens Tidende. Dag Solstad er svært viktig for meg. Som festivalleder av Litteratursymposiet i Odda har jeg vært privilegert som har kunnet invitere nesten alle mine favoritter. Vigdis Hjorth og Kjartan Fløgstad har også kommet flere ganger

– Leser du klassikere iblant?

– I feriene leser min mann og jeg bøker av samme forfatter og diskuterer dem. Den Fremmede av Camus er en stor roman. J.M. Coetzee har også betydd mye for meg, og Nabokovs Lolita er fantastisk. Blant andre ikke-norske må jeg nevne islandske Bergsveinn Birgisson, som er blant mine samtidige, men som gjør noe ingen andre gjør, han har skrevet en helt ny saga om en nesten ukjent vikingkonge, Geirmund Heljarskinn. Å gå så direkte i konfrontasjon med tradisjonen er et fryktløst prosjekt som jeg har stor sans for.