Er folkeopplysningen død?

Statens Bibliotektilsyn er nedlagt, folkebibliotekfilialene forsvinner i aksellererende tempo, leseferdighetene svekkes, NRK strever med å opprettholde posisjonen som folkets førstevalg, helsevesenet og utdanningsinstitusjonene blir satt under stadig sterkere press. I en rekke artikler i år vil Bok og bibliotek sette søkelys på og problematisere folkeopplysningsprosjektet. Bidrag til debatten mottas gjerne. Tidligere bidrag i serien har stått i nummer 2, 3 og 4. Folkeopplysningsprosjektet må utvikles, ikke avvikles!

Jakten på ordet som skal erstatte folkeopplysningen er i dobbelt forstand formålsløs.

Av Svein Arne Tinnesand, fylkesbiblioteksjef i Rogaland

«Med Enighet og Kraft lad os Oplysning fremme. Lader os knekke de Lenker og Baand. Som det Gode vi vil stedse kraftigen heme, Som altid saa lumskelig røver vor Aand. Lader os Lasternes Trelle ei være. Ei midler som freme Despoternes Verk. Lad frihet og Enighet være os kjære, Thi Enighed vide vi gjøre os stærk. »
Flere artikler i de siste utgavene av Bok og Bibliotek (Bob) diskuterer begrepet folkeopplysning generelt og begrepets plass i dagens bibliotek spesielt. Bakgrunnen for dette er at Ole Marius Hylland i sin doktorgradsavhandling Eliten og folket tar oppgjør med det paternalistiske begrepet folkeopplysning. Hylland har med utgangspunkt i studier av tidsskriftet Folkevennen studert fenomenet folkeopplysning i perioden 1852 til 1900. I Bob nr 4-03 benytter flere forfattere anledningen til å ta livet av begrepet folkeopplysning. Problemet oppstår naturligvis når disse forfatterne skal lete etter en erstatning for dette begrepet.

Litt folkeopplysning
Teksten innledningsvis er hentet fra Nes arbeiderforenings fane. Nes arbeiderforening var en av de mange foreningene i det som ble kalt Thranebevegelsen i Norge rundt 1850. Faneteksten viser at arbeiderforeningen er seg selv bevisst at den er en del av et opplysningsprosjekt. Et folkeopplysningsprosjekt der intet mindre enn folkets frigjøring var målet. Thranebevegelsens opplysningsprosjekt kan ikke sammenlignes med noe annet fenomen i samtiden. I løpet av få år organiserte så mange som opptil 30 000 mennesker fra «de brede lag» av folket seg under parolen «Opplysning, frihed og Brød». Mot denne massebevegelsen organiserte makten et motprosjekt som blant annet kom til utrykk gjennom tidsskriftet Folkevennen.

At Thranebevegelsen var en folkebevegelse med stor oppslutning, viser det paradokset at Eilert Sundt i sin Osloundersøkelse fra 1858 finner flere eksemplarer av «Arbeiderforeningernes blad» blant de fattigste i hovedstaden. Han finner derimot ingen skrifter fra sitt eget ” Selskabet for Folkeoplysningens Fremme”. Dette på tross av at Folkevennen var på sitt største på denne tiden, arbeiderforeningene var knust og Thrane selv satt i fengsel

På tross av nederlaget er det er likevel Thranebevegelsens syn som vinner kampen om hegemoniet i det norske samfunnet, symbolisert ved at Marcus Thranes kiste i 1949 blir ført tilbake fra Amerika til en æresbegravelse på Vår Frelsers gravlund. Ved århundreskiftet, samtidig som Folkevennen nedlegges, stiftes Landsorganisasjonen i Norge, og det som begynte med Thranebevegelsen fører den moderne arbeiderbevegelsen videre til seier i løpet av det nye århundret. Resultatet er et samfunn med relativt små sosiale forskjeller og stor politisk deltakelse. Samtidig overtar Haakon Nyhus som biblioteksjef på Deichman og åpner hyllene for publikum. Også folkebibliotekene endres dermed fra å være paternalistiske institusjoner, til å bli arenaer for folks egne valg.

Ole Marius Hylland har gjennom sine studier av Folkevennen gitt et svært viktig bidrag til forståelsen av elitens paternalistiske folkeopplysningsprosjekt på siste halvdel av 1800-tallet. Et prosjekt som kan karakteriseres som svanesangen for det som begynte med leseselskaper og opplysningsprester på slutten av 1700-tallet. Denne formen for folkeopplysning stod i motstrid til, og ble etter hvert erstattet av, det nye (folke)opplysningsprosjektet der folket gjennom sine organisasjoner ikke lenger er passive mottakere av elitens opplysning, men aktive deltakere i omformingen av samfunnet.

Folkeopplysningens død
Når Erichsen, Ericson og Langeland alle ender opp med å avvise folkeopplysningsbegrepet i Bob 4-03 helt generelt, velger de å se bort fra den radikale fornyelsen av folkeopplysningen som skjedde i det 20 århundre. Ved sin ensidige tilnærming til folkeopplysningsbegrepet står disse debattantene tilslutt ordløse tilbake. Ved å avvikle folkeopplysningen mangler disse forfatterne ord for å beskrive formålet med folkebibliotekvirksomheten. Noe lignende skjer i Stortingsmelding 22 (1999–2000) Kjelder til kunnskap og oppleving:

«Synet på folkebiblioteka si rolle har variert gjennom åra. Frå 1970-åra vart folkebiblioteka i større grad sett på som kulturformidlarar, medan omgrepet folkeopplysing gav assosiasjonar til tidlegare tider då store grupper hadde lita utdanning. Dei seinare åra har mange framheva rolla som informasjonsformidlar. Frå ein flaum av informasjon er det ei utfordring for brukaren å velja ut det han har bruk for, og i rett form. Her har biblioteka kompetanse til å hjelpa.
Litteratur- og kulturformidling vil framleis vera viktige oppgåver for folkebiblioteka, samstundes som dei i tillegg kan koma til å framstå som studie- og informasjonssenter i kommunane. Folkebiblioteka har såleis tre hovudoppgåver – a) litteratur- og kulturformidling i vid forstand, b) oppgåver i tilknyting til livslang læring, dvs. vaksenopplæring, etter- og vidareutdanning og c) formidling av (offentleg) informasjon.»

I redsel for å bruke ordet folkeopplysning velger denne anonyme forfatteren å beskrive formålet med folkebiblioteket på nytt. Beskrivelsen inneholder riktignok de samme ordene som vil være gjennomgående ved enhver definisjon av begrepet folkeopplysning; informasjon, kunnskap og kultur.
Denne «postmodernistiske» ordløsheten som oppstår ved folkeopplysningens død vil åpne for en «alt er like gyldig» tilnærming til folkebibliotekene. Innenfor dette paradigmet har biblioteket ingen mening, det bare finnes. Diskusjonen om begrepet folkeopplysning er i sin natur en diskusjon om bibliotekets formål og mening. Jakten på ordet som skal erstatte folkeopplysningen i folkebibliotekene er derfor i dobbelt forstand formålsløs. Et svar på spørsmålet om folkebibliotekets formål vil derimot gi oss et meningsfullt svar på hva folkeopplysning kan være i det nye århundret.

Folkeopplysning i dag
Bibliotekene er frihetsinstitusjoner, skriver Aslak Sira Myhre i Vinduet 1.03. I motsetning til debattantene i Bob, har Myhre en offensiv definisjon av folkeopplysningsbegrepet i sin beskrivelse av bibliotekenes formål. Dette gir bibliotekene en mening som institusjoner også i vår tid. Bibliotekene er grunnsteiner i et demokratisk samfunn, skriver Myhre.
I en tid der kommersialisering og forflating kjennetegner store deler av media, utgjør folkebiblioteket en forskjell. Folkebibliotekene er som en av de mest brukte offentlige institusjonene svært viktig for fortsatt sosial og kulturell utjevning. Folkebibliotekene oppsøkes av barn, mødre, innvandrere, arbeidsløse, studerende, kriminelle, kverulanter, lærere, politikere og mange andre, altså av hele folket. Dette gjør folkebibliotekene unike i vår tid. Bibliotekene er seg også bevisst at spesielt i forhold til marginaliserte grupper vil det være viktig å inkludere disse i dette såkalte informasjons- og kunnskapssamfunnet. Dette vil være utgangspunktet når folkeopplysningsidealet skal videreføres i det 21. århundre. Eller for å sitere UNESCOs folkebibliotekmanifest:

«Folkebiblioteket bygger på prinsippet om at alle skal ha det samme tilbud, uansett alder, rase, kjønn, religion, nasjonalitet, språk eller sosial status. Spesielle tjenester og spesielt materiale skal stilles til rådighet til brukere som av en eller annen grunn ikke kan nyttiggjøre seg bibliotekets vanlige tilbud, f.eks. språklige minoriteter, funksjonshemmede, sykehuspasienter eller innsatte i fengsler.»

Bibliotek og folkeopplysning
I en omskiftelig verden blir retten til informasjon en grunnleggende forutsetning for å kunne være aktør og aktiv samfunnsborger. Gjennom et bevisst medievalg skal bibliotekene sikre alle fri rett til informasjon. Denne retten må sikres på tvers av språklige, sosiale, fysiske og andre skillelinjer. I en tid når informasjonsmengden øker samtidig som informasjonsmangfoldet minker, må folkebiblioteket være stedet som sikrer innbyggerne et mangfold av informasjon og motinformasjon. Retten til fri informasjon er i dag truet. Samtidig som Internett har økt tilgangen på informasjon, arbeider rettighetshavere og andre eiere av informasjonen for at den frie tilgangen til denne informasjonen skal begrenses.
Nasjonalt og internasjonalt skjer det en konsentrasjon av eierinteresser på mediesiden. Aviser, tidsskrifter, forlag, radio- og fjernsynsstasjoner, Internett- og underholdningskanaler alt eies av ett firma, som kun har som formål å tjene mest mulig penger på mest mulig effektiv måte. Der de kommersielle aktørene representerer markedets enfold, må bibliotekene være garantister for mangfoldet. Eller for å si det enkelt, det er viktigere at biblioteket abonnerer på «Dagen» enn på «Dagbladet».

I etterkant av 11.september-terroren i USA, har vi også sett at myndighetene forsøker å begrense tilgangen til informasjon gjennom lovverk og manipulasjoner. Her har bibliotekarer i USA spilt en forbilledlig rolle, men likevel tapt kampen. I Norge er det ikke først og fremst myndighetspress som er det største problemet, men debatten om homsebladet ”Blikk” i skolebibliotekene, viser at debatten om tilgang til informasjon også angår oss, i vår andedam.
En stor del av kunnskapsoverføringen i dagens og morgendagens samfunn vil bygge på forståelse av tekst. Folkebiblioteket må i samme grad som alltid være et fyrtårn for lesing og tekstforståelse. Folkebibliotekene må tilrettelegge for kunnskapssøkende, nysgjerrige og opplevelsesessøkende lånere, ikke minst for barn og ungdom. Den svenske arbeiderforfatteren Villhelm Moberg sa visstnok i sin tid «Biblioteket er mitt livs universitet». Utdanning er i ferd med å bli en vare på et marked. Bibliotekene er fristed for egen læring, uavhengig av hvilke tilbud som finnes på markedet. I tillegg skal bibliotekene legge til rette for at barn har tilbud om lesing, lesing blott til lyst for den enkelte, like fullt et samfunnspålagt ansvar for biblioteket.

I litteraturformidlingen vil også bibliotekene være pålagt oppgaven som folkeopplysere. Omtrent halvparten av bøkene som hvert år settes ut i bibliotekene er kjøpt av staten med det formål å sikre en differensiert norsk bokutgivelse. Fellesskapet har bestemt at det er bibliotekenes oppgave å bidra til at denne litteraturen kommer hele det norske folk til gode. Bibliotekene skal være noe annet enn de kommersielle aktørene på dette markedet. Det krever litteraturformidling. En aktiv litteraturformidling som representerer noe annet enn bokklubblader og bestselgerlister.

En ny offensiv for folkeopplysning
En ny offensiv for bibliotekene må ta utgangspunkt i at biblioteket har en samfunnsmessig rolle. Det er derfor samfunnet velger å finansiere offentlige bibliotek. I en tid da det ikke lenger finnes en elite med et eget dannelsesprosjekt, vil folkebibliotekene være et folkeopplysningsprosjekt av og for folket. For at dette folkeopplysningsprosjektet ikke skal forsvinne, men møte dagens samfunnsendringer må prosjektet videreutvikles, ikke avvikles.

Folkeopplysningsprosjektet handler ikke om bibliotekstruktur. Aslak Sira Myhre henfaller til et romantisk syn på bibliotekenes struktur i sin artikkel i Vinduet. En debatt som konsentrerer seg om antall filialer og bibliotekenheter vil svært fort kunne legges død. Butikkdød og sanering av bankfilialer viser at vareomsetning og pengetransaksjoner klarer seg like bra uten alle disse fysiske enhetene, om vi liker det eller ikke.

Debatten må heller ikke handle om medietyper, men om medievalg. Det gir muligens flere brukere om bibliotekene fylles opp med video av typen som finnes på enhver bensinstasjon, eller av bokklubbestselgere som alle får av svigermor til jul. Det er ikke uviktig at mange bruker biblioteket, men det er neppe nok til å gi folkbibliotekene den politiske legitimiteten som trengs for å overleve. Gode utlånstall er kjekke å ha når biblioteket skal vise at det virker, men de vil neppe kunne legitimere at bibliotekene skal eksistere. I et samfunn der markedet overtar for felleskapsløsninger og der tidligere samfunnsinstitusjoner omformes for å tilpasse seg markedet, er folkebibliotekets framtid avgjørende knyttet til legitimiteten det har som folkeopplysningsprosjekt. Uten denne legitimiteten vil bibliotekene forsvinne.

De folkevalgte forlenget ved siste revisjon av bibliotekloven den samfunnskontrakt folkebibliotekene bygger på. Bibliotekenes svar må ikke være å lete etter nye ord, men å utvikle folkeopplysningsprosjektet videre inn i en ny tid.

Litteratur:

Besøk i folkebibliotek – Rapport basert på brukerundersøkelse gjennomført av Norsk Gallup. Statens bibliotektilsyn 2000

Bruk av folkebibliotek 1998 – Statistisk sentralbyrå. Rapporter 1998

Bull, Edvard: Arbeiderbevegelsens historie i Norge:
bind 1: arbeiderklassen blir til (1850–1900) – Oslo 1985

Erichsen, Chris: Alternativer til maktesløsheten i Bok og bibliotek 4-03

Ericsson, Anders: La liket liggja i Bok og bibliotek 4-03

Hylland, Ole Marius: Folket og eliten : en studie av folkeopplysning som tekst i tidsskriftet Folkevennen. Universitetet i Oslo, 2002

Jochumsen, Henrik & Casper Hvenegaard Rasmussen: Gør biblioteket en forskel? Danmarks biblioteksforening 2000

Kokkvoll, Arne: Av og for det arbeidende folk : streif i arbeiderbevegelsens historie – Oslo 1981

Kolstø, Pål: Russland: Folket er alt – folket er intet i Arr nr.1 2003

Langeland, Asbjørn: Enveiskommunikasjon i Bok og bibliotek 4-03

Myhre, Aslak Sira: Brann i biblioteket i Vinduet nr. 1 2003.

Sundt, Eilert: Om Piperviken og Ruseløkbakken : Undersøgelser om Arbeidsklassens Kaar og Sæder i Christiania. Selskabet for Folkeoplysningens Fremme Christiania 1858

Tinnesand, Svein Arne: I din barndoms elv bader du bare en gang i Bob nr 7/8, 2000

UNESCOs manifest om folkebiblioteket:
http://www.unesco.no/generelt/unesco/instrumenter/folkbibl.html