EN MODERNE OPPHAVSRETT

av statssekretær Yngve Slettholm (KrF), Kultur- og kirkedepartementet

11. februar la Regjeringen fram et forslag om endringer i åndsverkloven. Forslaget har skapt debatt, og i Bok og bibliotek nr. 2, 2005 bringes artiklene ”Opphavsrettens klamme hånd om historien” av Eirik Newth og ”DRM: en hersketeknikk” av Thomas Gramstad, leder i organisasjonen Elektronisk Forpost Norge (EFN). I tillegg bringes et separat intervju med Gramstad under overskriften ”Et politisk jordskjelv”, hvor han uten innvendinger eller kritiske spørsmål får ytterligere anledning til å viderebringe sitt syn.

EFN er en liten, men talefør interessegruppe. Mens andre ser behov for en moderne opphavsrett og en balanse opp mot brukernes interesser, mener EFN at opphavsrett tilhører fortiden. De står da også helt isolert i denne saken, hvor bl.a. organisasjoner som IKT Norge har støttet hovedlinjene i lovforslaget.

Til grunn for forslaget ligger bl.a. et fire år gammelt EU-direktiv, som gir rammer for opphavsrettslovgivningen i alle EU- og EØS-landene. Når det f.eks. gjelder kopiering til privat bruk, gir direktivet to alternativer: enten å forby all slik kopiering – eller å tillate det, men sørge for ”rimelig kompensasjon” til rettighetshaverne. Regjeringen har valgt den sistnevnte løsningen, og har sørget for kompensasjon i form av en bevilgning på 52 mill. kroner over statsbudsjettet. Andre land har i stedet valgt å innføre en egen avgift på digitale lagringsmedier.

Ikke bokstavelig
Privatkopiering kan skje til andre formater, f.eks. fra CD til MP3, men for de ca. 15 % av CDene som er utstyrt med kopisperre, setter EU-direktivet foten ned: Omgåelse av sperrer skal være forbudt. Flere land har allerede innført et totalforbud mot å omgå kopisperrer, men i likhet med Danmark har vi valgt å ikke tolke direktivet helt bokstavelig: Sperrer må kunne brytes for at en CD skal kunne avspilles på enhver CD-spiller. Ja, vi går faktisk lengre enn noe annet EU/EØS-land når vi vil tillate at man også kan lage en kopi dersom en CD ikke lar seg spille av på en CD-spiller.

Åndsverksloven er vår viktigste kulturlov. Uten en velfungerende opphavsrettslovgivning er det umulig å gi gode rammevilkår for bl.a. musikk- og filmproduksjon. Verken kulturpolitisk, handelspolitisk eller utenrikspolitisk er Norge tjent med å bryte ut av det internasjonale fellesskapet og bli en opphavsrettslig fristat, slik EFN og Gramstad ønsker. Selv om man kan diskutere EU-direktivets ulike krav, er de fleste av dem vel begrunnet. Siktemålet er å tilpasse lovgivningen til den digitale tidsalder.

Digitalt innhold kan enkelt kopieres og spres i stort antall uten at kvaliteten forringes. I denne situasjonen synes Gramstad å mene at enhver bør ha rett til å få all musikk, film og digitale produkter gratis, og at opphavsrett er noe som hører fortiden til. Men også i den digitale tidsalder må de som nedlegger ressurser i å skape og produsere åndsverk, kunne ha økonomiske inntekter av dette. Man kan ikke tvinges til å gi vekk sine verk, og man må også kunne ”låse butikken” når man vil. Heldigvis forstår de fleste dette, og er villige til å betale for musikk, film og annet materiale.

Funksjonshemmede
Vi trenger et lovverk som sikrer interessene til både rettighetshaverne og brukerne i den digitale tidsalder. I lovforslaget åpner vi for utvidet bruk til fordel for funksjonshemmede. Vi vil at bibliotekene skal kunne digitalisere sine samlinger og enklere gjøre dem tilgjengelige for brukerne. Vi vil gjøre NRKs gamle arkivmateriale mer tilgjengelig ved å åpne for bruk av såkalt avtalelisens. Vi vil gi adgang til slik klarering for bl.a. undervisningsbruk, slik at man også kan nyttiggjøre seg digitalt materiale uten å måtte kontakte hver enkelt rettighetshaver. Dette åpner for at NRK – i motsetning til i dag – i samarbeid med rettighetshaverorganisasjonen kan gjøre arkivmateriale tilgjengelig ved ”et tastetrykk”, jf. Newth. Han kan neppe ha lest lovforslaget på dette punkt.

Det er forståelig at ikke alle har fått med seg forslagene som f.eks. åpner for økt tilgang til kringkastingsarkivene og bibliotekenes samlinger. Men at en skribent som raljerer over ”et utidsmessig lovverk” åpenbart ikke har fått det med seg, er mer problematisk. Og at tidsskriftet presenterer disse synspunktene helt uten motforestillinger, er egnet til ettertanke.

Jeg vil tro at Bok og biblioteks lesere er opptatt av bibliotekenes stilling i den digitale tidsalder, og at de vil etterspørre kunnskap om hva lovforslaget betyr for dette feltet. Uansett hadde det vært i alles interesse at meningsbærere etter hvert kunne gi en mer balansert og nyansert framstilling av hva opphavsretten faktisk dreier seg om.

Se også Thomas Gramstads utdypende artikkel om emnet i Sømløs-seksjonen s. 41 samt Eirik Newths artikkel ”Allmenningens tragedie” på side 8