Derfor er demokratisering av kulturen viktig
{jcomments on}Kristian Meisingset er nesten verdt et forskningsprosjekt og et studium i seg selv. For et drøyt år siden var det knapt noen utenfor de aller innerste og mest bortgjemte krokene i Minervas redaksjonslokaler som hadde hørt om ham. Så kom Aftenposten-kronikken i fjor høst der han henviste bibliotekene til historiens skraphaug. Siden har han hatt åpen tilgang til det norsk kulturpolitisk offentlighet kan by på av debattarenaer. Spørsmålsstilling: Hvordan kan man – uten at man skriver spesielt godt, tenker spesielt nytt, dypt og originalt eller dokumenterer spesiell kunnskap og innsikt – iscenesette seg selv som kulturpolitisk rikssynser og kommentator på en effektiv måte?
Kristian Meisingset er nesten verdt et forskningsprosjekt og et studium i seg selv. For et drøyt år siden var det knapt noen utenfor de aller innerste og mest bortgjemte krokene i Minervas redaksjonslokaler som hadde hørt om ham. Så kom Aftenposten-kronikken i fjor høst der han henviste bibliotekene til historiens skraphaug. Siden har han hatt åpen tilgang til det norsk kulturpolitisk offentlighet kan by på av debattarenaer. Spørsmålsstilling: Hvordan kan man – uten at man skriver spesielt godt, tenker spesielt nytt, dypt og originalt eller dokumenterer spesiell kunnskap og innsikt – iscenesette seg selv som kulturpolitisk rikssynser og kommentator på en effektiv måte?
Nå er han aktuell med boka “Kulturbløffen” (Cappelen Damm, 2013). Der dømmes en av de sentrale hovedlinjene i etterkrigstidas kulturpolitikk, den som gjerne omtales som demokratisering av kulturen, nord og ned. Denne kulturpolitiske hovedlinja innebærer å gi alle likest mulig tilgang til de kulturytringene som historisk har vært forbeholdt et mindretall. Institusjoner som for eksempel Riksteateret og Rikskonsertene ble bygd opp for å realisere dette målet. Operaen og de store institusjonsteatrene har som mål og samfunnsoppdrag å produsere opera og dramatikk av høy kvalitet, men også å nå ut til folk flest.
Bibliotekene er viktige redskaper for denne kulturpolitikken. De allmenne bibliotekene skal, som det heter i formålsparagrafen til den nye svenske bibliotekloven, “fremme litteraturens stilling og interessen for dannelse, opplysning, utdanning og forskning samt kulturell aktivitet ellers”. Her kommer, som vi ser, dannelsesbegrepet til heder og verdighet igjen.
Men denne politikken med sikte på å gi demokratisk tilgang til kulturen er dømt til å mislykkes, mener Meisingset. Offentlig støtte til teatrene, operaen og litteraturen innebærer i realiteten at folk flest, over skatteseddelen, er med på å finansiere og subsidiere et tilbud som først og fremst brukes av en liten elite. De svakeste subsidierer de sterkeste. Den kulturen folk flest konsumerer – pop og rock og underholdningslitteratur – får en offentlig støtte som er som lommerusk å regne sammenlignet med det som går til operaen og teatrene.
Nå trekker ikke Meisingset den konklusjonen som premissene synes å lede opp til: den betalingsdyktige kulturelle fiffen får vær så god se til å betale mer for egen moro; demokratisering må bety at mer av kulturmidlene går til det folk flest verdsetter.
Vi trenger opera, teater, ballett og smal litteratur. Slike kulturytringer kan ikke markedet sikre oss. Derfor er offentlig støtte nødvendig. Derimot kan markedet utmerket godt dekke etterspørselen etter musikk av Hellbillies og DDE og bøker av Jo Nesbø og Frid Ingulstad. Massekulturen trenger ikke de lommeruskkronene den mottar.
Men vi må være ærlige nok til å si hva vi faktisk gjør – sponser en liten elite fra en kasse som alle bidrar til, også de som ikke drar nytte av sponsingen. Og sosiale og kulturelle klasseskiller er ikke noe vi skal være redde for. Klasseskiller er bra.
Måten å tenke på er ikke ny. I 1985 skrev den amerikanske bibliotek- og informasjonsvitenskapelige forskeren Nancy van House en bok med tittelen Public Library User Fees. Der argumenterer hun for at offentlige bevilgninger til folkebibliotek innebærer en overføring fra dem med lave inntekter og lav utdanning til den velutdannede og velbeslåtte øvre middelklassen. For det er de som hører hjemme i denne gruppa som bruker folkebibliotekene mest. I tillegg kan de som hører hjemme i middelklassen omsette sin bibliotekbruk i inntektsbringende arbeid. Norsklektoren kan umiddelbart dra nytte av å låne og lese Knausgårds siste essaysamling i jobben sin som norsklektor. Det kan ikke renholdsarbeideren eller hjelpepleieren. For van House blir det et argument for å innføre brukerbetaling. Van House er i det minste konsekvent: Eliten får betale for seg – ikke forlange subsidier fra folk flest.
Men både Meisingset og van House tar feil. Kulturtilbudene når faktisk ganske bredt ut. Når for eksempel 38 prosent av befolkningen oppgir å ha vært på kunstutstilling i 2012, 41 prosent har vært på museum og 49 prosent har vært på folkebiblioteket, er det et uttrykk for at disse institusjonene for kulturformidling når bredt ut. Bare seks prosent fler oppgir å ha vært tilskuere på et idrettsarrangement i 2012 sammenlignet med andelen som har benyttet seg av folkebiblioteket. Når vi vet hvilket enormt gjennomslag idrett har i mediene, er det imponerende. Andelen som bruker museer, oppsøker kunstutstillinger og går på bibliotek har stort sett vært konstant siden 1991. Også det imponerende tatt i betraktning den medierevolusjonen som har foregått i løpet av disse drøyt 20 årene.
Nå er det riktig at kulturinstitusjonene, også folkebiblioteket, brukes mer av høyt utdannede enn av dem med lavere utdanning. Men når nesten 40 prosent av dem med lavest utdanning er bibliotekbrukere, nesten 30 prosent blant dem i klassiske arbeiderklasseyrker og henholdsvis 45 og 50 prosent i de to laveste inntektskategoriene, må konklusjonen bli at biblioteket har gjennomslag i alle sosiale lag.
Men det disse tallene ikke svarer på, er om og eventuelt hvordan betydningen av bibliotekbruk – bruk av andre kulturinstitusjoner også – varierer mellom ulike grupper. I den finske folkebibliotekloven er de verdiene som folkebibliotekene skal fremme, tydelig uttrykt: Bibliotekene skal sikre like muligheter til personlig utvikling og til å dyrke litterære og kulturelle interesser; de skal fremme livslang læring og bidra til utvikling av borgerferdigheter. Det er ikke urimelig å anta at betydningen i forhold til å fremme disse grunnleggende verdiene er større for de gruppene der brukerandelen er mindre enn blant de velutdannede middelklassebrukerne, for eksempel de som er i yrker som krever lite formell utdanning og som er lavt lønnet.
Vi har god forskningsbasert dokumentasjon for at det er slik når det gjelder for eksempel bibliotekets betydning for innvandrerkvinner. Forskningen i PLACE-prosjektet peker også i retning av at biblioteket er svært viktig for mange som av ulike grunner er utenfor arbeidsmarkedet for en kortere eller lengre periode, selv om brukerandelen også her nok er lavere enn blant dem med lang utdanning og høy inntekt. Slike forhold ligger bak alle historiene som fortelles om bibliotekets betydning for klassereiser.
Men klassereiser er ikke bare individuelle. Det dreier seg også om å reise sammen med klassefellene sine – om at sosiale grupper som kan trues med marginalisering, løfter seg selv. Da må disse gruppene, for eksempel innvandrergruppene, ha talspersoner som kan løfte deres perspektiv og interesser inn i den offentlige debatten. En felles offentlig samtale krever en kritisk masse felles kultur. Også det gjør demokratisering av tilgangen til kultur viktig, selv om vi ikke når fram til majoriteten i alle grupper. For utdanning, danning og kulturbruk har ringvirkninger som går utover den enkelte.
Da Rudolf Nilsen i nr. 13 skrev om de unge som hentet drømmen fram igjen, «slik den engang strålte om en vismanns gylne penn», representerte disse unge et mindretall i sin klasse. Men deres drømmer, basert på at de tilegnet seg det ypperste i litteratur og kultur, hadde ringvirkninger til andre i klassen og det var avgjørende med hensyn til å gi den gruppa de tilhørte talspersoner i offentligheten. Dette er et viktig perspektiv når vi diskuterer demokratisk tilgang til kultur generelt og bibliotekenes rolle som møteplasser og arenaer for offentlig samtale spesielt. Også i dag er det grupper som er i en situasjon der de trenger å utvikle talspersoner som kan representere dem i offentligheten.
Det er også fullt mulig at vi kan verdsette institusjoner vi for tiden ikke er aktive brukere av selv. Den danske forskeren i kulturøkonomi, Trine Bille, har for eksempel funnet at selv om ikke mer enn 6-7 prosent av den danske befolkningen bruker Det kongelige teater i København, er det en betydelig betalingsvilje blant ikke-brukerne. 82 prosent av den totale betalingsviljen er det ikke-brukerne som står for. Verdier som ikke er knyttet til egen direkte bruk – for eksempel muligheten til å kunne bruke institusjonen på et seinere tidspunkt i livet, utdanning, annenhåndsbruk og verdien for framtidige generasjoner – gjør at vi ofte tillegger en institusjon stor verdi selv om det til enhver tid er et mindretall som er aktive brukere.
– Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo og Akershus, avd. ABI
