Den populistiske fyrsten

– I likhet med sitt franske forbilde, Jack Lang, omgir Giske seg med en krets av uformelle rådgivere og venner, og som en fyrste griper han direkte inn i kulturlivet med sine personlige prioriteringer, mener professor Per Mangset ved Høgskolen i Telemark.

– Av Odd Letnes

– Det er ingen tvil om at kulturpolitikken er blitt opprioritert som politikkområde – både økonomisk og mediemessig – med de rød-grønne og Giske, mener Mangset. Men han er varsom med å skrive under på at det har skjedd et paradigmeskifte, i den forstand at de kulturpolitiske prioriteringene peker i klart andre retninger enn før.

– Den mest påtakelige endringen er kanskje at Giske har en annen stil og er mer åpenbart styringsvillig og styringsglad enn flere av sine forgjengere. Forslaget til kulturlov kan ses som et uttrykk for det, selv om de konkrete virkemidlene i loven er ytterst svake, ja, nærmest fraværende, men ikke derfor nødvendigvis uten virkning.

Offentlig irettesettelse
Den sterke offentlige irettesettelsen av Nobels fredssenter for budsjettoverskridelse er et særskilt illustrerende eksempel på styringsvilje, mener han. Giske bekreftet dermed de allmenne kravene til sunn økonomisk styring hos tilskuddsmottakere – i tråd med prinsippene for mål- og resultatstyring i offentlig forvaltning.

– Han markerte samtidig at myndigheten til å sanksjonere i siste instans ligger hos den politiske ledelsen – hos ministeren som person – ikke i embetsverket. At irettesettelsen i tillegg foregikk med høy temperatur for åpne kameraer og mikrofoner i alle nyhetskanaler, markerte samtidig ministerens vilje til å holde en høy medieprofil – og en viss tilbøyelighet til populisme og frieri til folkedypet.

Vingeklippet kulturråd
Giske har også vist økt styringsvilje i forhold til Norsk kulturråd, selv om det her kanskje mer er snakk om en videreføring av den svekkelsen av prinsippet om en "armlengdes avstand" mellom politikk og kunst som startet med delegeringen av forvaltningsoppgaver til Kulturrådet fra midt på 1990-tallet, mener Mangset.

– En kan riktignok si at vingeklippingen av Kulturrådet for et par mindre støtteordninger på årets statsbudsjett ikke betyr all verden. Kulturrådet fikk jo likevel økning i sitt totalbudsjett. Men det er grunn til å merke seg at denne økningen primært var knyttet til formål som på forhånd var øremerket av departementet. Det ga ikke Kulturrådet mer spillerom som selvstendig armlengdesorgan.

Ministeren har også tidligere, som kulturpolitiker i Stortinget, markert en klar vilje til å gripe inn og styre Kulturrådets prioriteringer politisk, for eksempel da han og Stortinget overprøvde Kulturrådets avslag om støtte til Oslo Dance Ensemble i 2001.

Mangset har også fanget opp noen signaler som tyder på at Giske markerer sin personlig-politiske styringsvilje tydelig overfor departementet internt. Det vil si at han har en tilbøyelighet til detaljkontroll og gir sine embetsfolk lite frirom for utøvelse av skjønn, selv i detaljsaker. I så fall følger han opp en politisk lederstil som også tidligere kulturminister Kleveland var kjent for.

– Men hvor mye hold det er i slike rykter fra det indre av departementet, er det selvsagt vanskelig å vurdere utenfra.

Mindre embedsmannstyring?
Mangset vil ikke helt uten videre si seg enig i en påstand om at embedsverket, der Sægrov i media ofte framstilles som den tunge maktpersonen, har fått redusert sin makt av Giske.

– Foreløpig syns jeg ikke vi ser noen særlig tydelige eksempler på desentralisering og spredning av kulturstimulerende tiltak. Det måtte i så fall være vedtaket om rockesenter til Trondheim. Men ut fra et mer ondsinnet perspektiv kunne det vedtaket også plasseres i kategorien "julekort hjem". Og endringen av den lokale konsertstøtte-ordningen handler vel primært om en overføring av myndighet/forvaltning fra Kulturrådet til Rikskonsertene, så vidt jeg har forstått.

Norsk kulturpolitikk de seinere åra har vært sterkt preget av stor tro på tunge institusjoner, store sammenslutninger og en slags "konserntankegang". Mest tydelig gir det seg uttrykk i sammenslåingen av flere museer i Nasjonalmuseet. Forvaltningsmessig kan etableringen av ABM-utvikling og samlingen av institusjoner rundt Norsk kulturråd (Fondet for lyd og bilde, Statens kunstnerstipend) ses i samme perspektiv.

– Jeg kan ikke se at Giske har rettet noe kritisk søkelys mot denne "konsernpolitikken".
Han har heller ikke – så vidt jeg har sett – rettet noe kritisk søkelys mot de institusjonelle sykdomsproblemene som preger mange av de etablerte kulturinstitusjonene, sier Mangset.

Kontakt med kulturlivet
Det er tydelig, i alle fall hvis en skal tro lovordene fra kulturfolk i mediene, at Giske har etablert gode kontakter med mange kulturmiljøer. Det fortelles at han har etablert en praksis med jevnlige uformelle møter med organisasjoner og institusjoner i kulturlivet. Det hevdes også at han i høy grad drar politisk nytte av sine vide sosiale nettverk innenfor deler av kulturlivet.

Risikoen kan være tilløp til det som noen samfunnsforskere kaller "klientelisme", mener Mangset. Vi kan snakke om ”klientelisme” hvis uformelle lojaliteter og nettverk rundt "fyrsten" i høy grad påvirker kulturpolitikken og fordelingen av offentlige kulturressurser.

– Vi har imidlertid ikke noe forskningsmessig belegg for å si noe presist om tendensen til klientelisme har økt med Giske.

Populisme
Mangset mener at det også er mulig å finne populistiske trekk ved Giskes kulturpolitikk. Det kom blant annet tydelig til uttrykk gjennom oppfølgingen av Geelmuydens kritikk av/angrep på Kulturrådet (i Aftenposten) for en tid tilbake, og den påfølgende Giske-kritikken av Kulturrådets byråkratiske sløsing med offentlige midler.

– Appell til folkelig misnøye med sentral-byråkratisk sløsing er jo en velkjent populistisk-retorisk argumentasjonsmåte. Om det er noe særlig grunnlag for kritikken, er mer tvilsomt. Selv Knut Haavik er jo tilbøyelig til å frikjenne Kulturrådet for slik kritikk etter å ha sittet i rådet en periode.

Fransk åpning?
I anledning av sin 40-årsdag trommet Giske sammen til et seminar med en rekke personer fra kultursektoren. En av Giskes beundrere på 40-årsdagseminaret, forfatteren Thorvald Steen, løftet fram den tidligere franske kulturministeren Jack Lang (1981-86, 88-93) som et ideal for Giske og de rødgrønne.

– Beundring for det antatt franske, eller italienske, stikker jo dypt blant norske kulturfolk og intellektuelle. Og kanskje er heller ikke en sammenligning mellom Giske og Lang så ueffen, spør Mangset og utdyper:

Lang bidro til en kraftig opprioritering av kultur på det franske statsbudsjettet tidlig på 1980-tallet. Målet om én prosent av statsbudsjettet til kultur ble nådd, om enn bare for en begrenset periode. Giske har samme ambisjon. Lang var, som Giske, en styringsglad og initiativrik kulturminister. Men de kunstneriske og kulturfaglige initiativene var nok betraktelig mer omfattende og spektakulære (tegneserier, nysirkus, "fête de la musique" m.m.) enn det Giske foreløpig har vist. Giske har vel foreløpig primært markert seg som rockens og filmens mann.

Lang og Giske ville kanskje også delt skepsisen mot amerikansk kulturimperialisme, samtidig som begge har et positivt forhold til visse former for kulturindustri. Giske har, som Lang, også en viss forkjærlighet for personlig medieeksponering.

Fyrstens venner
– Giske ser også ut til å ha det til felles med Lang at han i praksis ikke er helt bekvem med armlengdesprinsippet. Armlengdesprinsippet har jo aldri slått gjennom i fransk kulturpolitikk. Der oppfattes det som helt legitimt at ministeren ("fyrsten") griper ganske direkte inn i kulturlivet med sine personlige prioriteringer.

Mangset peker på at det ofte snakkes om en særskilt "monarkistisk" fransk kulturpolitisk tradisjon. Er det også noe monarkistisk ved Trond Giske, slik det i sin tid var ved Åse Kleveland, spør han.

– "Fyrsten", altså Lang, hadde en tendens til å omgi seg med en nær krets av uformelle rådgivere og "venner". De har mer å si for kulturpolitikkens retning og utforming enn det formelle statsbyråkratiet og interesseorganisasjonene har. Kanskje peker også Giskes kulturpolitiske stil, som Langs, likevel i noen grad i klientelistisk retning?