Charlie Hebdo – bibliotekene og en bærekraftig offentlighet
Bibliotekenes rolle som uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale er åpenbart ikke så enkel å håndtere. Det er behov for prinsipielle og begrepsmessige avklaringer med hensyn til hva denne rollen egentlig skal bety og hva som skal være bibliotekenes særlige ansvar i arbeidet for å etablere en bærekraftig offentlig sfære. Det siste eksemplet i så måte er debatten i forbindelse med Lars Vilks foredrag på Deichmanske bibliotek.
Bibliotekenes rolle som uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale er åpenbart ikke så enkel å håndtere. Det er behov for prinsipielle og begrepsmessige avklaringer med hensyn til hva denne rollen egentlig skal bety og hva som skal være bibliotekenes særlige ansvar i arbeidet for å etablere en bærekraftig offentlig sfære. Det siste eksemplet i så måte er debatten i forbindelse med Lars Vilks foredrag på Deichmanske bibliotek.
Hvordan skal bibliotekene aksle oppgaven de har fått knyttet til å legge til rette for en bærekraftig offentlig samtale og debatt? Temaet har fått forsterket aktualitet etter Charlie Hebdo-terroren og debatten om ytringsfrihet som fulgte i terrorens kjølvann. Det er åpenbart at i samfunn der noen grupper ikke klarer å snakke sammen og der svaret på ytringer kan være terror og drap – i det samfunnet har de institusjonene og aktørene som skal legge til rette for en offentlig samtale store utfordringer.
Mye av diskusjonen har dreid seg om ytringsfriheten som en type ytterste verdi og om retten til og betydningen av ytringer som av noen oppleves som krenkende.
La oss ta dette med ytringsfriheten som en ytterste verdi først. Her kan Trine Skei Grande stå som representant for ett ytterpunkt. Da Jonas Gahr Støre i et intervju med Dagens Næringsliv ikke svarte et rungende og utvetydig ja på spørsmålet om han ville stå opp for blasfemi og krenkende ytringer, gikk venstrelederen til frontalangrep: I spørsmålet om ytringsfrihet finnes det ikke noe men, hevdet hun. Man kan ikke reservere seg. Enten er man for eller man er ikke for. Så enkelt er det. Punktum.
Men så enkelt er det naturligvis ikke. La oss prøve Skei Grandes prinsipp på et annet saksfelt. Det er velkjent at kvinner som markerer seg i den offentlige debatten utsettes for trakassering og krenkende utsagn i medienes kommentarfelt. Det er åpenbart at nettpøblenes rett til å ytre seg krenkende og trakasserende om kvinner, ikke er en rett vi står opp for og forsvarer i ytringsfrihetens navn. Det er tvert om ytringer som vi vil gjøre vårt beste for å bekjempe og slå tilbake nettopp fordi det finnes noen verdier som går foran alles rett til å ytre seg på akkurat den måten de vil. Vi ønsker en sivilisert og siviliserende offentlighet. Heller ikke ønsker vi en offentlighet preget av karikaturer som ser ut som de er klippet rett ut av Julius Streichers avis Der Stürmer på 1930-tallet.
Da ytringsfrihetskommisjonen for om lag 15 år siden la fram sin utredning om ny paragraf 100 i grunnloven, begrunnet den ytringsfriheten først og fremst i tre forhold. Den første begrunnelsen er knyttet til søken etter sannhet. Sannhet er noe vi nærmer oss gradvis ved at ulike synspunkter brytes mot hverandre. Den endelige sannhet på de fleste av livets områder, vil vi sannsynligvis aldri nå. Hadde vi hatt full visshet om at det meste som vi nå holder for sant og riktig faktisk representerer endelige sannheter, hadde vi ikke trengt ytringsfrihet. På noen meget få områder er vi faktisk så tilstrekkelig sikre på at noe er sant til at vi forbyr visse ytringer. Vi er for eksempel tilstrekkelig sikre på sammenhengen mellom tobakksrøyking og kreft til at man ikke kan propagandere fritt i mediene om tobakkens gleder og velsignelser.
Den andre begrunnelsen for ytringsfrihet er knyttet til demokratiet og demokratiske beslutninger. Et fungerende demokrati som oppfattes som legitimt av innbyggerne, forutsetter at ulike interesser og verdier kommer til uttrykk i beslutningsprosessene. Om noen sosiale grupper eller noen verdier systematisk holdes utenfor den offentlige samtalen, forvitrer demokratiet. Det forutsetter ytringsfrihet. Kanskje er det her det flerkulturelle Europa preget av krise og marginalisering av stadig større grupper, står overfor utfordringer.
Den franske samfunnsforskeren Helene Landemore har i en fersk og perspektivrik bok (Democratic reason) utvidet begrunnelsen for flertallsstyre og demokrati. Det er ikke bare begrunnet i rettferdighet og prosedyre, hevder hun. Demokrati har også det hun kaller en epistemisk begrunnelse. Det leder rett og slett til beslutninger av bedre kvalitet enn alternative beslutningsformer, for eksempel et elitestyre av eksperter. Særlig viktig er det ifølge Landemore med et mangfold av perspektiver. Her kan bibliotekene, som vi vet brukes av grupper som representerer kultur- og perspektivmangfoldet og som nettopp tilgjengeliggjør og formidler mangfoldet, spille en særlig rolle. En fungerende offentlighet forutsetter et verdimessig fellesskap, for eksempel opplevelsen av at vi lever i ett samfunn som vi har et felles ansvar for. Et grunnleggende problem i det forskjells-Europa som nå vokser fram, er at den opplevelsen forvitrer. At bibliotekene kan løse dette grunnproblemet er å ta sterkt i, men de kan bidra til at alle stemmer kommer til uttrykk og er representert.
Den tredje begrunnelsen er knyttet til ideen om den myndige og informerte samfunnsborger. Vi tror, som de formulerte det i høringsdokumentet til den nye svenske bibliotekloven, at samfunnet utvikler seg i en ønsket retning og at demokratiet utdypes gjennom opplyste og myndiggjorte borgere.
Disse tre begrunnelsene viser at ytringsfriheten ikke er en ytterste verdi, men et middel som er helt uomgjengelig om vi skal realisere andre verdier: nærme oss noe som kan kalles sannhet, ha et fungerende demokrati med forankring og legitimitet, myndige borgere med kontroll og styring over egne liv.
Hva så med det andre hovedtemaet i debatten – provokasjoner og krenkelser? Utgangspunktet må være at bibliotekene etter den nye formålsparagrafen skal være arenaer for samtale. Samtale er en kommunikasjonsform som er preget av gjensidig respekt. En samtale om livssyn mellom en humanetiker, en kristen og en muslim forutsetter gjensidig respekt og vilje til å forstå samtalepartnernes ståsted og verdigrunnlag. Å krenke vil stort sett bare ha som resultat at kommunikasjonen bryter sammen. Det blir ingen samtale. Å legge opp til konfrontasjoner, provokasjoner og krenkelser er sannsynligvis ingen god måte å realisere formålsparagrafen på. Den digitale offentligheten kan lett få karakter av et dataspill der deltakerne er usynlige for hverandre. Empatien svekkes. Man blir som en amerikanske dronepilot som sitter trygt i en base i USA og sender raketter mot mål i Pakistan uten å ta inn over seg at det er mennesker man rammer.
I min daglige omgang med mennesker som står langt fra meg verdimessig, politisk og kulturelt, føler jeg ikke noe som helst slags behov for å krenke dem. Kanskje kan vi bruke det som et utgangspunkt når vi skal velge ytringsform i offentligheten også: Formuler deg på en måte du kunne ha brukt også om du satt ansikt til ansikt med et menneskene som representerer de synspunktene du kritiserer.
Men innimellom er provokasjoner helt nødvendige for å utvide rommet for hva som kan diskuteres og kritiseres. Da Arnulf Øverland holdt sitt foredrag Kristendommen – den tiende landeplage, var det provoserende og kanskje krenkende for mange religiøse. Men det var helt nødvendig. Det bidro til å utvide rommet for offentlig debatt og kritikk. Men nå, når dette rommet er godt etablert, er det ikke nødvendig for meg som har et ikke-religiøst livssyn å provosere og krenke dem som har det. Krenkelsene og provokasjonene kan ikke bli normalen. Da bryter forutsetningene for en offentlig samtale sammen.
Som Svein Egil Omdal sa det i en av sine kloke kommentarer etter terroren: Man skal gå så langt som det er nødvendig å gå – ikke på død og liv og alltid så langt som det er mulig.
– Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo og Akershus, avd ABI
