Boka Africa Uprising: Ny politisk bevegelse vokser fram på kontinentet

Hva driver protestbølgen i Afrika og er den nøkkelen til fornying og endring? Dette temaet beskriver og belyser fatterne Zachariah Mampilly og Adam Branch i boka «Africa Uprising». 

Det er stor global interesse for Afrika, men samtidig har man på følelsen av at noe skjer som unndras fremstillingen av virkeligheten i mediene. Det er ikke bare lyssky aktiviteter, men noe nederst i pyramiden. Noe etablissementet har grunn til å frykte og som regjeringene undertrykker med hard hånd. 

 – For at Vesten skal forstå Afrika må vi forstå den globale folkelige kampen. Afrika kan til og med hjelpe oss til å forstå Vestens framtid, sier forfatteren Zachariah Mampilly, under et besøk i Oslo i forbindelse med 50 års jubileet for Fellesrådet for Afrika, november 2017. 

Under et personlig intervju utdyper han dette: 

 – Medienes fokus er på feil sted, de får ikke med seg opprøret før det skjer. 

Og det skjer i mange land. Slik var det eksempelvis i Burkina Faso den 30.oktober 2014, da hundretusener hadde protestert i gatene i fire dager og til slutt satte fyr på Parlamentet – og fikk avsatt presidenten på flekken – som ville «rane til seg» en tredje presidentperiode. Det var det rapperne som drev protestene fram forteller Mampilly. 

Han har klare formeninger om at bistand holder sosiale bevegelser i sjakk og stopper mulige opprør. 

Hvordan endret synet seg på Afrika?

– Vesten må finne en mer nyansert forståelse av en kompleks virkelighet. Vestlig militarisering og bistandsorganisasjoners «do-gooderism» skal i dag lære folk i Afrika hvordan de skal bli «moderne» og demokratiske. Tidligere var det mer likhet i anti-apartheid kampen med vestlige land. På 60-tallet lærte man av de afrikanske opprørsbevegelsene, og visste hva man skulle gjøre. Anti-kolonialismen var en kamp man forstod. Det var på en måte mer demokratisk. Endringene kom på 90-tallet med NGO-ene (Non Governmental Organizations) samtidig som et paradigmeskifte endret forståelsen av Afrika. Det neoliberale politiske dominerende verdensbildet skrev om virkeligheten, tilpasset det totalitære verdenssystemet. I dag er det «unidirectional». Vestens nye verdensbilde handler om at det finnes bare desperate fattige, og at det ikke er noe sosialt og politiske opprør lenger. Boka er med å vise at dette er løgn. Vi har derimot mye å lære av det som egentlig skjer, forklarer Zachariah Mampilly. 

«Afrika Uprising» er en like slående tittel som den som prydet The Economist og andre glossy magasiner i 2011 (Africa Rising) men den har et mer realistisk budskap av det som skjer. 

Boka går rundt i akademiske miljøer i Sør-Afrika, USA og Europa, og er verdt å lese som samtidig folkeopplysning. Dette er også spenstig motvekt til den vestlige bistandsindustriens urovekkende Eurosentriske formidling av Afrika.

Mange mener som Mampilly at tradisjonell bistand ikke fungerer som det burde. Vi skal ikke lenger enn til Norfund i Oslo til å få bekreftet dette. 

Direktør Kjell Roland sier det slik:

 – I dag ser vi at vestlige verdier er på vei ned i mange utviklingsland. En del av den sørgelige historien er at vi ikke bidrar til å løse de egentlige fattigdomsproblemene, men har lange pekefingre og opptrer som om vi vet bedre enn landene selv. 

Og det har en lang tradisjon. Derfor ble mange ble forført av Africa Rising i ren begeistring. 

Fra «Africa Rising» til «Africa Uprising»

I grell kontrast med positivismen rundt fenomenet «Africa Rising» som oppsto i 2011 – da 7 av verdens 10 raskest voksende økonomier i verden var i Afrika – får vi se den andre siden av mynten i «Africa Uprising». 

– Demokratiet defineres fordi det har plass til protest fra folket. Det er veldig mye mer enn politiske partier. Disse landene kan ikke kalles demokratier hvis de ikke representerer folkets vilje og ønske. Protestene er i opposisjon til de politiske systemene – hvor valg er meningsløse øvelser – noe som faktisk gjelder de fleste afrikanske land. 

Et av eksemplene er Mugabe i Tanzania som ble sittende 37 år på makta, til han endelig gikk av etter massivt press.

Flere nye milliardærer 

– Økonomisk vekst har ikke hjulpet mot fattigdom. Pengene er tatt av eliten. Nå har vi fått mange milliardærer i Afrika, de eksisterte knapt for 15 år siden. De er kommet med «Afrika Rise» hvor man ser at inntektene er blitt kjempehøye blant de rikeste. 

«I fortellingen om The Africa Rising forklares det at en globalisert og profesjonell afrikansk elite vil gjøre motvekt til den korrupte statlige eliten, og drive samfunnet mot en demokratisk transformasjon. Denne globaliserte eliten er i praksis sjelden betydningsfull nok til å framskynde alternativer, og dens interesser er bundet opp til styresettet og staten selv. Til og med de største internasjonale selskapene har problemer med å operere uten nære bånd til staten. Den globale profesjonelle klassen vil sjelden vise sine krav for rettferdighet og likhet fra noe politisk standpunkt for de fattige på landsbygda. Populistiske politikere som tiltrekker seg urbane fattige til markedsplasser er vanligvis sett som en trussel for Afrikas stigende elite …den neoliberale urbaniseringen fører til at rikdommen samles blant noen få, mens de er omringet av en voksende slum» ( s.75)

Boka forteller at på kryss og tvers av Afrika pågår en folkelig protest mot undertrykkelse, fattigdom, mangel på rettighet, mangel på demokrati og korrupsjon. Den er i byene blant unge, arbeidsløse, aktivister, fagforeninger, artister, forfattere og religiøse grupper som utfordrer urettferdighet og ulikhet. I boka brukes Nigeria, Ethiopia, Egypt og Sør-Afrika som «case studies». Forfatterne setter protestene i en historisk og regional kontekst.

 –Hva betyr bibliotekene for folks aktivisme? 

Bibliotekenes rolle i opprøret

 –Bibliotekene har innflytelse på studenter og på grasrotbevegelser som ofte er bundet sammen. Det er robuste leserom, hvor studentene møtes og snakker om det som foregår i samfunnet. Slik så jeg det fungerte i Tanzania. Sør Afrika har flere lesegrupper enn noe annet land, og det er mer vanlig med lesegrupper i Afrika enn i andre land. Disse samles gjerne på bibliotekene. 

Zachariah Mampilly fikk selv interesse for å dokumentere protestene og de folkelige opprørene mens han underviste i et universitetsmiljø i Tanzania i 2012. 

– Tomas Sankara – (også kalt Afrikas Ché Guevara fra Burkina Faso journ.anm.) – er lest blant aktivistene, det er også Amulcar Cabral, Steve Biko og Ferdinand Oyono. Alle har forsøkt å endre samfunnet til noe bedre. Studentene kopierer tekstene på biblioteket og bruker dem. Klassisk lesestoff er ikke alltid lett å finne. Det er dessverre ikke mye ny infrastruktur, heller ikke penger verken til bibliotekene eller Universitetene. 

Den offentlige innsparingen Verdensbanken krevde for å redusere gjeld på 90-tallet ( tilsvarende New Public Management og den neoliberale politikken) reduserte offentlige penger kraftig. Og denne politikken fortsetter i dag overalt.

 – Mange biblioteker har samme budsjett som de hadde på 90-tallet. Bibliotekene har rett og slett ikke nok midler til det de trenger. Universitetene har knappe ressurser og lønningene på fakultetene har stått stille i et tiår. Det gjør at universitetsprofessorer må ta jobb i en NGO (Non Governmental Organization) og lignende, dette går på bekostning av universitetene og samfunnet som helhet. Alle samfunn trenger akademikere, journalister og intellektuelle til å hjelpe vanlige folk til å forstå sammenhenger i et samfunn. Bibliotekene spiller en viktig rolle som møterom i afrikanske land.

Erfaringen ved Universitetet i Tanzania påvirket Mampilly og han observerer at «vedtatte sannheter» kan leve langt fra den virkeligheten fattigfolk nederst i pyramiden erfarer.

 – Protestene pågikk uten at noen sa noe. Det var protester over hele kontinentet samtidig som den økonomiske veksten slo til, men i stedet var det bare snakk om «Africa Rising». Vi trodde ikke på denne historien, heller ikke på framveksten av den store middelklassen. Vi dokumenterer dette i den tredje bølgen med protester (den som skjer nå) i mange regioner på kryss og tvers av Afrika, inkludert Senegal og Burkina Faso. Men vi har ikke lokale intellektuelle i fremste rekker til å forklare samfunnet i Afrika; eksempelvis hvordan man ser jihad eller religioner. Det er alt for små midler til original research. De som har midler er NGO- ene, med internasjonal finansiering, men de har en helt annen agenda. De vil bidra til å redusere fattigdom, men vil ikke spørre hvorfor landene er fattige?

Mampillys observasjon er ikke enestående eller ny. Men han kan i alle fall bidra med å opplyse og kanskje bevisstgjøre studentene, slik at de kan forstå Afrika som en del av verden, som han uttrykker det.

– Det er bekymringsfullt at Boko Haram, AQIM,(Al Qaeda in Islamic Magreb) og Al Shabab tar fokus bort fra de sosiale protestene, spontane opprør og politisk opposisjon – på en slik altoppslukende måte – som om alt annet opprør ikke eksisterer. Dette skyldes i høy grad at den neoliberale økonomien dominerer og holder på plass repressive regjeringer, forklarer Mampilly. 

Er det i denne konteksten man må analysere bistandsindustrien i ett nytt lys; og se hvordan den spiller på lag med det bestående, og bidrar til å opprettholde systemer som ikke er i folkets interesser?

Zachariah Mampilly er i dag fagansvarlig for Afrika-studiet på Vasser College i New York, som har 2500 studenter. Mellom 7-8 prosent av studentene er afro -amerikanere, 30 prosent er amerikanere, resten fra minoritetsbakgrunn og europeere.

– Det finnes likhetstrekk mellom Afrika og USA, fordi USA er karakterisert som stater uten velferdstjenester, og med total mangel på reguleringer mot multinasjonale selskaper. Den neoliberale økonomien tok av på 80-tallet, forverret seg gjennom 90-tallet og nå er det flere fattige. 

Boka distribueres i Europa av Zed Books, arbeidernes kooperative forlag i London. Forlagets misjon er å distribuere bøker til det globale sør. Boka er først publisert i Sør-Afrika på Best Red Forlag i 2015. Boka kan enkelt bestilles: https://www.zedbooks.net/publishing-with-zed/