Administrasjonssenteret Mehamn i Gamvik kommune har like under 700 innbyggere.
Administrasjonssenteret Mehamn i Gamvik kommune har like under 700 innbyggere.

Å oppfylle bibliotekloven på 71 grader nord

Gamvik kommune bryter kanskje ikke bibliotekloven. Men ungene spør ofte hvorfor ikke biblioteket kan ha åpent hver dag.

Publisert Sist oppdatert

Dette er en meningsytring. Teksten står for skribentens regning. Bok & bibliotek deler ikke nødvendigvis holdninger og meninger som kommer til uttrykk.

Først publisert i Bok & bibliotek 4/2023.

Jeg er ansatt i 50 % stilling som biblioteksjef på Gamvik folkebibliotek, øverst i landet. Gamvik kommune har 1070 innbyggere, og altså meg med en halv stilling til å forvalte hele lov om folkebibliotek.

Da jeg startet i denne jobben i 2015, full av iver og inspirasjon, tenkte jeg tidlig – der jeg sto med bibliotekloven i hånda – at her er det noe som ikke stemmer. Det føltes umulig å skulle gi et fullverdig bibliotektilbud til hele kommunen i 50 % stilling. Vi har kun ni timer åpningstid fordelt på to dager. Som Trine Sivertsen i Bok & bibliotek 3/24 spurte også jeg: Bryter Gamvik kommune bibliotekloven? Svaret fra fylkesbiblioteket var nei. Lover kan tolkes. Og som vi vet, fattige kommuner kutter ofte på kultur.

Jeg er biblioteket

Ettertraktet : Barna i Mehamn synes at Kari Sørbø Jonsson har avsluttet lesestunden alt for tidlig. Foto: Gamvik bibliotek
Ettertraktet : Barna i Mehamn synes at Kari Sørbø Jonsson har avsluttet lesestunden alt for tidlig. Foto: Gamvik bibliotek

Med kun 18,75 timer per uke til rådighet er det ikke alltid lett å vite hva jeg skal prioritere. Stablene med kulturfondesker roper på meg der jeg springer fra det ene til det andre. Skal jeg arrangere strikketreff, formidle bøker til ungdom, holde Shared Reading, lese høyt for barnehagen eller for demente på aldershjemmet? Skal jeg arrangere morsmålsdagsfeiring, språkkafé eller sjakk-kvelder? Hva med Sommerles-kampanjen, markering av Samefolkets dag, Pride og Demensdagen?

Jeg er utdannet radiograf og hjelpepleier, har ex.phil. og grunnkurs elektro og er ansatt på dispensasjon fra Nasjonalbiblioteket. Det er så godt som umulig å få en utdannet bibliotekar til å flytte til verdens ende for en 50 % stilling. Heldig for meg. Jeg elsker bøker, bibliotek og folk – jeg elsker jobben min! Jeg brenner for kunst, kultur, kunnskap og at folk skal ha gode steder å møtes – det sosiale og kreative i oss trenger fysiske rom og fellesskap for å blomstre.

På et lite sted bør biblioteket optimalt fylle rollen som både bibliotek, kulturhus, nasjonalgalleri og vitensenter. Hva ville skjedd om vi fikk rammer som gjorde det mulig å nærme oss dette?

I et så lite bibliotek er jeg er ikke bare biblioteksjef, jeg er biblioteket. Jeg er bibliotekar, miljøarbeider, psykolog, rådgiver, arrangementsansvarlig, samtalepartner og håndarbeidsinstruktør. Jeg integrerer, setter på plaster, inkluderer, trøster, utjevner forskjeller, fletter hår og deler ut klemmer til dem som trenger det. Jeg er studentansvarlig, ryddehjelp, postbud og forbilde. Jeg er en trygg voksen som tilbyr et fristed i en, for mange, hektisk hverdag.

Verdens beste jobb

Jeg klager egentlig ikke. Jeg har verdens beste jobb i et koselig biblioteklokale, på 100 m2, forholdsvis nyoppusset, lokalisert på skolen i kommunesenteret Mehamn. Ungene syns vi har det fineste biblioteket de kan tenke seg. På en god onsdag er det bortimot 50 mennesker innom i løpet av fem timer. Da er det folk overalt, gammel og ung i skjønn forening.

Jeg ønsker meg mere plass, men innser også at magien som oppstår i møtet mellom demente Leif på 87 år og Kristian på 8 år, neppe hadde oppstått dersom det ikke var så lite plass at Leif må skreve over unger som ligger på gulvet og tegner. Dersom vi hadde eget gamingrom, hadde kanskje ikke tøffe Simen sittet ved hobbybordet og laget en dorullkjernerakett med glitter mens han ventet på tur for å spille på publikums-PC-en vår. Tobias i 9. klasse hadde kanskje ikke spilt sjakk med Omar i 3. klasse dersom vi hadde egen ungdomsavdeling – og da hadde jeg heller ikke fått sett highfiven mellom dem når den ene senere forlater biblioteket. Og hadde vi hatt et eget, stille rom for pensjonistene, hadde nok ikke samtalene mellom Svava i 9. klasse og Hans på 84 år oppstått i skranken.

Vi mennesker trenger mer enn noen gang å møtes, være sammen. Biblioteket er perfekt i så måte. På vårt bibliotek kjenner man at man er noen i en sammenheng, det er en deilig følelse!

Hos oss klager ungene aldri på at vi har for lite hobbyutstyr, for dårlig PC, kjip sofa og liten plass, men de spør ofte hvorfor ikke biblioteket kan ha åpent hver dag.

Å forsake i riktig rekkefølge

Vi snakker om at bibliotekene må være flinkere til å gjøre seg synlige for politikerne, slik at de dermed skal forstå hvilken fantastisk institusjon bibliotekene er, og hvor mye vi favner av kommunens oppgaver og målsettinger.

Jeg bor i en kommune der jeg føler meg sett, der politikerne i stor grad vil biblioteket, men, vi er en fattig kommune, en ROBEK-kommune. Jeg har selv sittet en periode i kommunestyret og kjent på utfordringen det er å fordele penger (å forsake i riktig rekkefølge …), så jeg forstår godt at vi må prioritere vikarer på akuttmottaket framfor på biblioteket. Som blakk har man mindre rom for å tenke langsiktig og investere i vekst som kommer senere, man trør vannet og dekker de primære behov der og da.

I en by, der de vakreste bibliotek finnes, er det flere mennesker, mere penger og flere tilbud. På et lite sted er det mindre av alt dette. Slik må det naturlig nok være. Men jeg har likevel lyst til at vi ser på hva en større satsing på bibliotek på små steder kan bety. Det krever mer av oss å inspirere og stimulere barna her i utkanten. På et lite sted bør biblioteket optimalt fylle rollen som både bibliotek, kulturhus, nasjonalgalleri og vitensenter. Hva ville skjedd om vi fikk rammer som gjorde det mulig å nærme oss dette?

Burde staten gi øremerkede midler til distriktskommuner som sliter med økonomien – og som dermed ikke klarer å oppfylle bibliotekloven på en god måte? Skal vi endre lovteksten, slik at også små bibliotek kan nå de felles målene? Eller skal vi la det humpe og gå, med drøssevis av bibliotekarer som jobber timevis gratis og brenner seg ut.

Jobber ikke gratis

Personlig bestemte jeg meg på et tidlig tidspunkt for at jeg ikke skulle jobbe gratis. Hvis kommunen syns at 50 % stilling er nok, er det det de får. Jeg er fleksibel og jobber ekstra når det trengs, men jeg avspaserer hver time utover normal arbeidstid. Likevel, vi kjenner alle noen som strekker seg for langt.

Vi har en nydelig delingskultur der små bibliotek kan nyte godt av arbeid som er gjort ved større bibliotek. Med digitale løsninger kan vi følge strømminger, webinarer og kurs, noe som gir tilgang til faglig påfyll og kontakt med kollegaer. Men denne utviklingen utfordrer også timeplanen. Er det riktig av meg å bruke tid på faglig oppdatering som kanskje ikke har direkte relevans for min arbeidshverdag, men som kan være med og inspirere og gjøre meg til en bedre bibliotekar? Om jeg velger det bort, får jeg jo mere tid til å registrere kulturfondbøker eller lage arrangementer i biblioteket.

Et velment råd når jeg forteller om min tidsnød, er ofte: Hva om du får hjelp av noen fra NAV, får inn et menneske som trenger arbeidstrening? Vel, mennesker som får arbeidstrening gjennom NAV-systemet, skal ikke regnes som ekstra arbeidskraft, de skal derimot ha veiledning og oppfølging. For meg, i 50 % stilling, er det ikke rom for å gi den oppfølgingen som trengs. En slik ordning vil fort bli en belastning i stedet for en ressurs i vårt bibliotek.

Personlig bestemte jeg meg på et tidlig tidspunkt for at jeg ikke skulle jobbe gratis. Hvis kommunen syns at 50 % stilling er nok, er det det de får

Nasjonalbibliotekets utviklingsmidler skal bl.a. bidra til å ruste opp bibliotekene våre og gjøre oss til bedre formidlere, men jeg har ikke mulighet til å søke på noen av disse midlene alene, det blir for tidkrevende. Det kom nettopp et tilbud om å levere felles søknad fra fylkesbibliotekene til Nasjonalbiblioteket. Her i Finnmark, hvor 8 av 18 kommuner har under ett årsverk, er dette en etterlengtet løsning som kan lette søknadsprosessen betraktelig. Jeg er spent på evalueringen etter endt prosjektperiode. Hvis dette ikke fungerer, bør man kanskje vurdere å omformulere utlysningstekstene, slik at det blir større rom for lokal tilpasning overalt.

Nærmere en lettere arbeidshverdag

Som sagt, jeg elsker jobben min! En jobb der jeg alltid balanserer på line hva prioriteringer angår, der jeg opplever stor glede, og innimellom drypp med overveldelse og frustrasjon. Jeg har tro på at ressursbanker og deling, av erfaringer, gleder, frustrasjoner, kunnskap og lett tilgjengelige formidlingsopplegg, vil føre oss nærmere en lettere arbeidshverdag. Jeg kan ønske meg at kommunen vår skal få bedre økonomi og kan tildele ekstra midler til biblioteket, eller at Nasjonalbiblioteket skal øremerke midler til bibliotek i fattige distriktskommuner, men inntil det skjer, balanserer jeg etter beste evne.

Kanskje vil det å drive bibliotek alltid være en balanseøvelse, uavhengig av midler, fordi biblioteket er et felt med uante muligheter og vi som jobber der, aldri vil slutte å ivre for å se bredere og favne mer og mer.

Powered by Labrador CMS