Spørsmål om det ubehagelige

Norsk bibliotekforening har publisert rapporten Kartlegging av sensurforsøk i norske bibliotek. I lys av rapporten ble det gjennomført en panelsamtale 6. oktober med tittelen «Hva er sensur?». 

Det er alvorlig og bekymringsverdig at rapporten blant annet fremhever i konklusjonen at det viser at «negativ påvirkningsforsøk» forekommer i alle deler av biblioteksektoren. Derfor var det flott at NBF arrangerte panelsamtalen. Når vi snakker om negativ påvirkning vises det ofte til USA og sensur av bøker om seksualitet, kjønnsidentitet og klima, og erfaringene vi har gjort i Norge. 

Ytringsfrihet og begrensninger

Et perspektiv jeg savner bedre belyst i denne sammenhengen, er hvilken rolle bibliotek tar i en tilspisset verden og i møte med verdier som står på tvers av våre egne. 

Vi i Vesten fremhever gjerne ytringsfriheten som en grunnpilar i vår del av verden. Som en del av bildet ser vi også at vestlige land og institusjoner på ulike måter begrenser tilgang til visse ytringer og medier. EU har innført sanksjoner mot personer som blant annet anklages for å bidra til utenlands påvirkning fra autoritære stater og land vi er i konflikt med, og blokkert russiske statskontrollerte medier. USA har på sin side innført sanksjoner mot dommere og den internasjonale straffedomstolen. Samtidig kritiserer vi med god grunn begrensninger i ytringsfriheten i land som Russland og Iran.

Dette reiser spørsmål som jeg mener også er relevante for bibliotekene: Hvordan skal vi håndtere innhold som utfordrer verdiene våre? Og hvordan håndtere ubehaget vi må stå i ved eventuelt å ikke begrense tilgangen?

Et eksempel

Jeg tenker for eksempel på hvordan et bibliotek skal vurdere en bok eller et arrangement som formidler perspektiver i strid med vestlige verdier, enten det dreier seg om ekstremistiske ideologier eller russiske framstillinger av invasjonen i Ukraina. Hvor går grensen mellom å gi rom for samtaler og meningsbrytning og det å bidra til spredning av propaganda? Og hvilke hensyn bør være avgjørende når bibliotekene trekker denne grensen?

Det kan i noen sammenhenger være verdifullt å lese en bok som formidler et russisk perspektiv og inneholder statspropaganda, nettopp for å forstå, undersøke eller dokumentere hvordan slike fortellinger blir formidlet.

Tilgang til et perspektiv er ikke det samme som å slutte seg til det. 

Å stå i ubehaget

Jeg mener ikke at alle ytringer nødvendigvis skal gis en plattform, eller at alle begrensninger er sammenlignbare. Men jeg savner en bredere diskusjon om hvordan bibliotekene skal håndtere disse vanskelige avveiningene. Særlig i lys av rapporten til Norsk bibliotekforening.

Bibliotekene må ha faglig trygghet til å stå i ubehaget. Skal bibliotek være viktige institusjoner for ytringsfrihet, må de også kunne møte perspektiver vi tar avstand fra, uten at uenigheten i seg selv avgjør hva som skal få plass.