«Den sjeldneste form for glede»

Jeg har alltid vært glad i å lese. Som barn slukte jeg bl.a. Bobsey-barna, Frøken Detektiv og alle bøkene til Evi Bøgenæs som jeg fant på skolebiblioteket. 

Historie derimot, hadde jeg et anstrengt forhold til. På skolen besto faget av endeløs pugging av årstall, kongerekker og tørre fakta. Den store åpenbaringen kom i siste året på gymnaset, da jeg leste De elendige av Victor Hugo. Det var en tykk og til tider tunglest murstein av en bok, men jeg ble fullstendig oppslukt. Den lå fast i skolesekken, og jeg smuglest i både matte- og gymtimene.

Takket være Hugos mesterlige fortelling ble interessen for historie vekket for alvor. Jeg forsto plutselig at bøker gjør mer enn å formidle fakta. De setter dem inn i en sammenheng og gir dem liv gjennom menneskeskjebner, konflikter og historiske hendelser. Historien ble ikke lenger en rekke årstall, men fortellinger om mennesker som hadde levd før oss. Og det er unektelig langt mer spennende å lese om i romanform enn gjennom ren faktapugging.

Da jeg var statist i Den Nationale Scenes oppsetning av Hellemyrsfolket tidlig på 1990-tallet, skjedde det egentlig to viktige ting. For det første oppdaget jeg Amalie Skram. Gjennom dramatiseringen og iscenesettelsen fikk jeg lyst til å lese romanene selv. Og som så ofte ellers viste det seg at boka var enda bedre enn forestillingen. Senere fulgte flere av Skrams bøker.

For det andre fikk jeg en av mine mest fornøyelige leseopplevelser. I en av de lange scenene skulle vi statister sitte på tønner bakerst på scenen som en del av miljøet. Rekvisitøren kom med gamle bøker innbundet i gråpapir som vi skulle late som vi leste. På den tiden var jeg dypt inne i Beatles av Lars Saabye Christensen. Derfor byttet jeg diskret ut rekvisittboka med mitt eget eksemplar og satt og leste mens forestillingen pågikk.

Bøker har også vært en virkelighetsflukt når livet har vært vanskelig. Når verden blir for trang, finnes det alltid en dør inn til en annen. Mellom to permer har jeg funnet både trøst, innsikt og nye perspektiver når jeg har trengt det som mest.

For meg er bøker først og fremst nøkkelen til fantasien. Når barn og unge leser, får de muligheten til å skape sine egne bilder, egne verdener og egne opplevelser inni hodet. Det finnes en egen magi i det. Ingen skjerm kan gjøre akkurat det samme.

Fantasi er ikke bare lek og eventyr. Fantasi er også evnen til å drømme, løse problemer, forstå andre mennesker og forestille seg at livet kan være annerledes enn det er akkurat nå. Når et barn leser en bok, trener det på alt dette uten å tenke over det.

Derfor betyr bibliotekene så mye. De er steder hvor nysgjerrigheten får næring, og hvor alle barn kan få tilgang til historier som åpner nye verdener. Der kan de reise langt av gårde uten å forlate stolen, møte mennesker de ellers aldri ville møtt, og oppdage sider ved seg selv de kanskje ikke visste fantes.

Jeg tror fantasien er en av våre viktigste ressurser. Den hjelper oss å skape, forstå, håpe og utvikle oss. Derfor er bøker og bibliotek ikke bare viktige for barns leselyst, men for hele deres måte å møte verden på.

Bøker og bibliotek betyr mer enn vi kanskje tenker over. For barn og unge er de ikke bare steder for læring, men rom for fantasi, trøst, nysgjerrighet og tilhørighet. Når et barn åpner en bok, åpner det samtidig en dør til nye verdener, nye tanker og nye muligheter.

For meg handler biblioteket om noe grunnleggende demokratisk. Der spiller det ingen rolle hvem du er, hvor du kommer fra eller hva foreldrene dine tjener. Alle får den samme tilgangen til historier, kunnskap og opplevelser. Biblioteket er et av de få stedene som fortsatt er helt åpne for alle, uten krav om å kjøpe noe.

Sitatet minner oss om at lesing ikke bare handler om kunnskap og underholdning, men om å forme fremtidens mennesker. Gjennom bøker utvikler barn og unge evnen til å forestille seg andre liv, andre løsninger og en bedre verden. Det er nettopp denne forestillingsevnen som legger grunnlaget for empati, kreativitet og samfunnsutvikling.

Jeg tror bøker gir barn og unge noe skjermene ikke alltid kan gi: ro til å fordype seg, tid til å kjenne etter og mulighet til å møte mennesker og livssituasjoner som er annerledes enn deres egne. Gjennom litteraturen utvikler de både språk, fantasi og empati.

Som forfatter vet jeg hvor sterkt ord kan virke. En bok kan få et barn til å føle seg mindre alene, gi mot i en vanskelig tid eller tenne en gnist som varer livet ut. Derfor er det så viktig at vi tar vare på bibliotekene våre og fortsetter å fylle dem med bøker som speiler mangfoldet av liv, tanker og erfaringer.

For hvert barn som finner den rette boken til rett tid, kan et bibliotek være starten på en livslang kjærlighet til lesing, læring og fortellinger. Det er en investering vi aldri bør undervurdere.