Reportasje
Da kongen kom til et siderom av biblioteket på Kolbotn
Forholdet mellom det norske kongehuset og bibliotekverdenen har vært komplisert det siste året. Denne uken møttes representanter for partene til demokratiforebyggende arbeid i Nordre Follo.
– Hvordan er det med snørr og tårer? Ser dere pene ut i ansiktet?
I foajeen til Kolben kulturhus på Kolbotn, som også huser Nordre Follo bibliotek, gjør de ansatte ved Kolbotn barnehage en siste sjekk på femåringene som er blitt spesielt invitert til å ønske Haakon VIII velkommen til hans første besøk i kommunen som monark. Det er en tidlig onsdag 11. november og kulturhuset er mer enn normalt godt besøkt. Ute på torget, avgrenset av sperrebånd, har både unge og voksne kolbotninger stilt seg opp med norsk flagg. Fra torget er det lagt en rød løper inn til kulturhuset. I foajeen står, i tillegg til den lokale storbarnsavdelingen, et nasjonalt pressekorps. Da den kongelige eskorten nærmer seg, går femåringene på rekke og rad, hånd i hånd, langsmed døren, for ikke å tråkke på den røde løperen. Det samme gjør ikke pressekorpset.
Det bankende hjertet
Idet kongen stiger ut av bilen, roper VG: «Gratulerer med fullført løp i Nice! Fullførte kronprinsessen også?» (Begge løp maraton i Frankrike helgen i forveien; tidtakerbrikken til kronprinsesse Ingrid Alexandra sluttet å registrere passeringer et stykke ut i løpet, men ifølge arrangøren kom de sammen i mål.)
Men kongen har oppmerksomheten rettet mot en femåring som står klar med en blomsterbukett og fanger ikke opp spørsmålet, og det er for så vidt ikke det han er kommet for, heller. Han er her for en temadag om «demokratisk medborgerskap» i regi av Det europeiske Wergelandsenteret, som er et Oslo-basert ressurssenter for demokrati og menneskerettigheter, opprettet i samarbeid mellom den norske regjeringen og Europarådet.
Wergelandsenteret har den siste tiden gjennomført et demokrativerksted på Fløysbonn ungdomsskole på Sofiemyr, sør for Kolbotn. Dit skal kongen etterpå, for å delta i et rollespill i demokratisk praksis, men først skal han delta i en samtale rundt samme tema på Kolben kulturhus, som Silje Stavik, kommunikasjonsrådgiver i Nordre Follo kommune, kaller «det bankende hjertet i Kolbotn».
Et bål i folks liv
Samtalen er lagt til et siderom av biblioteket i andre etasje, hvor åtte stoler er stilt i en liten sirkel midt i rommet. Rundt dem står statsforvalteren, ordføreren, politimesteren, nærings- og kultursjefen, fylkesbiblioteksjefen og oss i pressen. I midtsirkelen setter først kongen seg, så to ungdomsrådsrepresentanter, to demokratiforskere og fylkesbiblioteksjef Heidi Hovemoen.
Hovemoen er en av dem som engasjerte seg tidligere i år i den såkalte beskytterskapssaken, etter at Norsk bibliotekforening på sitt landsmøte vedtok å fjerne daværende kronprinsesse Mette-Marit høye beskytterskap for foreningen på grunn av hennes koblinger til Jeffrey Epstein. Heidi Hovemoen «har tenkt litt på den i forkant», skriver hun i en tekstmelding, da jeg kontakter henne for en kommentar etter arrangementet. «Jeg tenker at beskytterskapssaken viser hvordan demokratiet bør fungere. Vi skal tåle å ha ulike synspunkter, men respektere hverandre likevel. […] Beskytterskapssaken handlet ikke om å være for eller mot monarkiet. Den fratok heller ikke Slottet eller de kongelige muligheten til å engasjere seg i det viktige arbeidet som skjer i bibliotekene, noe kongens besøk vitner om i dag.»
Da sirkelen er komplett, ønsker Wergelandsenterets ungdomsseksjonsleder Kristin Flacké velkommen og gir deretter ordet til Kolbens biblioteksjef Linda Rasten.
Hun snakker om at å være biblioteksjef i Nordre Follo er å være «en del av innbyggernes demokratiske infrastruktur» i «et livsløpsperspektiv»: Det handler om alt fra å ta imot besøk fra barnehager og sette ut tøynett med bøker i garderobene og gangene på ungdomsskoler – «å nå barn og unge med lesning så tidlig som vi bare kan», for «vi mener selvfølgelig at leseglede og leseferdigheter er viktig for å få myndige og selvstendige borgere» – til å tilby kulturverksted, språkkafé, voksenopplæring og å hjelpe eldre mennesker «med digitale utfordringer». Hun siterer også Kristin Danielsen, tidligere biblioteksjef i Oslo, på at «vi trenger leirbål å samles rundt», og «hver dag forsøker vi i Nordre Follo å være et slags bål i folks liv», avslutter Linda Rasten.
Over til husflidslaget
Så blir pressen sendt ut av rommet, for at samtalen om demokrati skal forløpe mer utvungent. De fleste drar rett videre til Fløysbonn ungdomsskole, for å vente på kongen og hans følge der. I NRKs korte reportasje fra kongebesøket på Dagsrevyen samme kveld, er det også skolebesøket som får sendetid, og ikke biblioteksjef Rastens ord om leirbål og leseglede.
Jeg blir stående igjen i foajeen med tre niendeklassejenter fra den lokale skoleavisa Ingieråsen svart på hvitt. Det strømmer også inn pensjonister for det ukentlige og som regel fullstappede formiddagsmøtet i Oppegård seniorakademi, som denne dagen skal handle om «Verdensdemokratiet under press – Norge mellom stormaktene», et foredrag av Iver B. Neumann, direktør ved Fridtjof Nansens institutt.
– Seniorer i Kolbotn har det så godt, de, sier kulturhuskonsulent Espen Branden.
– Det er her man burde bli gammel.
Skoleavis-trioen, derimot, er litt usikker på veien videre, og det er jeg også.
– Kongen skal få overlevert et par sånne Oppegård-votter av husflidslaget … Det er kanskje et poeng for dere? spør Silje Stavik, Nordre Follos spesialrådgiver for kommunikasjon.
– Men det kan man skrive uten å se det. Det er ikke noe veldig mye større enn at han får de vottene, svarer en av jentene.
– Nei, for dere er en skoleavis, konstaterer Silje Stavik, og går over til meg:
– Vi er veldig stolte av den plattformen for ytringsfrihet og demokrati som biblioteket representerer, og det kan sikkert Linda Rasten si litt mer om etterpå?
Jeg slår til på det.
Under ligger lesingen
Men da møtet er over, og Linda Rasten er tilbake over gangen i biblioteket sitt, er hun litt opptatt av at bibliotektjenesten ikke bare er demokratiarbeid.
– Det er en veldig åpenbar sammenheng der, understreker hun.
– For selv om det er et visuelt samfunn vi lever i, er det mye tekst å forholde seg til. Hvis ikke du mestrer tekst, så blir du veldig maktesløs i samfunnet. Det ser vi på folk vi hjelper i biblioteket. Du kommer ikke langt hvis ikke du kan lese, altså.
Men i skolen lærer man å lese og avkode tekst, legger hun til.
– Det er ikke vår jobb, egentlig. Vår jobb er jo mer å finne det som trigger noe ekstra i deg og tenner den interessen som gjør at du fortsetter å lese – etter at du har lært å lese.
Linda Rasten smiler svakt.
– Det er ingen som setter seg ned og leser en bok fordi det er viktig for demokratiet. Det tror jeg aldri har skjedd.
