ordskifte
Eit latvisk-baltisk perspektiv
Prisen for nøytralitet
Bør biblioteka forkasta nøytralitetstanken og bygga ein felles vestleg front mot Russland som følge av den pågåande fullskalainvasjonen av Ukraina? Dette tok Baiba Ïvàne til orde for frå talarstolen under Bibliotekleiarkonferansen tidlegare i haust. Vi gjev att heile argumentasjonen hennar her.
Gjennom mine ti år i sektoren har eg blitt stadig meir overtydd om biblioteka si store kraft. Mange av oss kjenner den frå det daglege arbeidet: i tilliten vi bygger til lokalsamfunna våre, i tilgangen til kunnskap vi gir, og i rolla vi har med å hjelpa folk å forstå verda rundt seg. Likevel, kva ansvaret inneber, kan endra seg mykje alt etter omstenda vi arbeider under.
Sidan Russland sin fullskalainvasjon av Ukraina i 2022 har bibliotekarar i Baltikum og andre stadar blitt konfronterte med spørsmål som er vanskelege å sjå bort frå. Kva vil det seia å tena lokalsamfunna våre når krigen formar informasjonen folk møter, forteljingane dei høyrer, og tilliten dei har til institusjonane? Korleis kan biblioteka bidra til motstandskraft i samfunnet og hjelpa folk med å navigera i propaganda og desinformasjon? Og kva skjer med nøytralitetsprinsippet når det å halda seg nøytral i seg sjølv kan få konsekvensar?
Kva skjer med nøytralitetsprinsippet når det å halda seg nøytral i seg sjølv kan få konsekvensar?
Dette er spørsmål eg sjølv har strevd med i mitt profesjonelle liv. Røyndomane biblioteka og bibliotekarane møter, er ulike frå land til land og frå lokalsamfunn til lokalsamfunn. Men dilemma frå ein røyndom kan ha relevans på tvers av profesjonen. Eg vil utforska kva det vil seia å vera bibliotekar i krigstid, kva vi realistisk sett kan bidra med, og kva vi kan læra av kollegaer som arbeider under heilt andre omstende enn oss.
Nøytralitet som rettferdiggjering?
Ein av definisjonane av neutrality i Oxford English Dictionary lyder slik: «The state or condition of not being on any side.»
I februar 2023 vedtok Den internasjonale bibliotekføderasjonen IFLA (International Federation of Library Associations and Institutions) IFLA Principles for Responding to Conflict.[1] Desse prinsippa gir til kjenne ei liknande forståing av nøytralitet som den engelske ordboka: «Vi feller ingen dom over grunnane til å gå inn i ein konflikt, men understrekar at valdeleg aggresjon ikkje er eit legitimt middel for å nå mål.»
På eit vis er slike fråsegner typiske for internasjonale organisasjonar. Tenk berre på dei mykje omtalte debattane om politikken[2] til Den internasjonale olympiske komiteen (IOC) når det gjaldt «nøytrale» utøvarar frå Russland og Belarus under Russlands fullskalainvasjon av Ukraina. Med andre ord: Når vi viser til omgrepet nøytralitet, har vi ein tendens til å velja ei diplomatisk haldning. Eg kan forstå resonnementet bak ei slik tilnærming når konflikt blir sett på som eit abstrakt fenomen. Men det blir mykje vanskelegare å godta når vi tenker på ein bestemt krig, bestemte menneske som blir råka, og dei konkrete omstenda for krigen.
Kva betyr det eigentleg å hevda at «vi feller ingen dom over grunnane til å gå inn i ein konflikt»? Og spelar det noka rolle om vi seier «krig», «krigen i Ukraina» eller «Russlands fullskalainvasjon av Ukraina»? Eg er overtydd om at orda vi vel, formar korleis vi forstår hendingar, korleis vi fordeler ansvar, og kven sine erfaringar og perspektiv vi gjer synlege.
For å få fram poenget mitt meir presist vil eg no visa til ein artikkel frå 2026 av journalisten Chris Sampson, «The Good Russian Is Not Coming To Save You».[3]
I mars 2026 vann russiske Pavel Talankin og David Borenstein Oscar for beste dokumentarfilm med Mr. Nobody Against Putin. I meir enn to år etter den russiske invasjon av Ukraina filma Talankin, som var lærar ved ein skule i Karabash, i løyndom korleis vanlege klasserom i Russland er arenaer for militær rekruttering og statleg indoktrinering. Det er ein verkeleg god dokumentar som er verd å sjå for betre å forstå den ideologiske røyndomen i Russland (red.mrk. På norske heiter filmen Pavel mot Putin og ligg tilgjengeleg for strøyming på nrk.no). I artikkelen sin rettar Chris Sampson derimot merksemda mot ein detalj i det Pavel Talankin sa til publikum då han tok imot Oscar-prisen: «I fire år no har vi sett opp på stjernehimmelen og ønskt oss det aller viktigaste. Men i somme land ser vi bomber og dronar falla i staden for stjerner. På vegner av framtida vår, på vegner av alle borna våre: Lat oss få slutt på alle desse krigane no.»
Sampson skriv: «Pavel Talankin sa ikkje ‘stopp Russland sin krig’, han sa ikkje ‘frigjer Ukraina’ eller ‘lever borna tilbake’. Han sa ikkje ‘stopp okkupasjonen’. Ukraina – eit bestemt land der ein bestemt angripar gjennomfører eit bestemt folkemord – blei ikkje nemnt ein einaste gong. Talankin sa berre: ‘Lat oss få slutt på alle desse krigane no.’ Og salen reiste seg og applauderte.» Chris Sampson held fram: «Stopp alle krigar er ikkje ei politisk nøytral fråsegn. I samband med ein krig med ein tydeleg angripar og eit tydeleg offer er det eit bestemt politisk val. Det er valet om å nekta å ta side. Det er valet om å viska ut den moralske skilnaden mellom Russland, som invaderte, og Ukraina, som blei invadert. Det er valet om å framstilla denne krigen som ein av desse tragiske situasjonane der fleire partar har ansvar, og der det beste nokon kan gjera, er å appellera til den gode sida hos alle og håpa at valden tek slutt. Dette er, ord for ord, Kreml si framstilling.»
Er eit dekolonialt perspektiv relevant for biblioteka i Latvia?
Målet mitt er ikkje å analysera korleis krigen i Ukraina blir forstått globalt, eller å granska tendensen internasjonale organisasjonar har til å unngå tydeleg språk – og eg hevdar heller ikkje å ha ekspertise på desse felta. Heller er målet mitt å retta merksemda mot historiske erfaringar og korleis dei gjentek seg, og mot den særskilde geopolitiske samanhengen – realitetar som er langt lettare å oversjå når ein sit godt i sofaen, langt unna konflikten. Eg vil også ta dette medvitet med inn i arbeidet til biblioteka og bibliotekarane, der rollene og ansvaret ofte blir oversett fordi ein går ut frå at bibliotek og bibliotekarar kan halda seg nøytrale.
I det daglege arbeidet sitt held biblioteka i Latvia fast ved alle internasjonale bibliotekprinsipp og -verdiar. Dei er stadar der alle er velkomne, får støtte og blir sette i stand til å læra. Men same kor viktig rolla og oppdraget vårt er, er biblioteka verken nøytrale eller isolerte øyer – og dei kan heller ikkje vera det. Dei er mikrokosmos av samfunnet, som speglar kven vi er, karakteren og verdiane våre og dei felles historiske erfaringane våre. Vi er verkeleg alle del av eit globalt nettverk, men vi må også vera merksame på lokale samanhengar, setta spørsmålsteikn ved våre eigne måtar å sjå ting på og vera villige til å utfordra sjølv våre mest instinktive reaksjonar.
Med dette i tankane vil eg halda fram med ei personleg historie før eg vender tilbake til dei større spørsmåla rundt biblioteka.
Eg er fødd i 1983, då Latvia framleis var under sovjetisk okkupasjon. Åtte år seinare, i 1991, fekk Latvia tilbake sjølvstendet sitt fullt og heilt. Eg vaks opp i ein overgangsfase. Min generasjon høyrde eventyr om «snille onkel Lenin» i barnehagen, men i skuletida song vi allereie den latviske nasjonalsongen fritt og stolt. Eg hugsar svært godt russisklæraren min og russisktimane i sjuande klasse. Latvia hadde då vore fritt i fleire år, men eg minnest som var det i dag korleis læraren entusiastisk fortalde oss kor rikt, mektig, stort og vakkert det russiske språket er – som ikkje noko anna i verda! Vi siterte Pusjkin og trudde på alt læraren fortalde oss. Eg kan ikkje hugsa ein einaste gong at nokon lærar sa det same om vårt latviske språk og vår latviske litteratur. Eller om engelsk og tysk, som vi også lærte på skulen.
Kolonialistisk imperialisme gjorde jobben sin godt ved å infiltrera tankane våre med trussystemet sitt. Og til ein viss grad gjer han det framleis, sjølv 35 år etter at sjølvstendet vårt blei gjenoppretta. Vi må framleis takla konsekvensane av vår koloniale fortid, og den har kome endå meir til syne etter Russland sin fullskalainvasjon av Ukraina.
På den eine sida er vi omfatta av kunnskapskolonialismen frå det eurosentriske verdsbiletet, som har forma kunnskapshierarki gjennom fleire hundre år, på den andre sida av det russiske imperiet sin dominans. Gjennom historia har førestillingar frå begge desse verdene og verdisystema møttest innanfor den baltiske kultursfæren og skapt ein politisk, historisk og geografisk kontekst som det er avgjerande å ta omsyn til.
Diskursen om dekolonisering i Baltikum utspelar seg først og fremst gjennom kunst og litteratur, men er også relevant for arbeidet i kulturarvinstitusjonar. Dekolonial tenking tilbyr eit rammeverk for å reflektera kritisk rundt forholdet mellom kunnskap og makt. Det tilfører difor relevante perspektiv. Men vi må vedgå at dette rammeverket i stor grad ikkje er utforska i latviske bibliotek og i forskinga på dei, særleg knytt til folkebiblioteka. Dette er grunnen til at eg dei siste åra stadig har spurt både bibliotekkollegaene mine og meg sjølv: Kjenner vi att mønster i eiga tenking og eigen fagleg praksis som speglar arven etter kolonialismen?
Kvifor er invasjonen av Ukraina relevant for biblioteka i Latvia?
Sidan 2022 har latviske bibliotek støtta Ukraina og ukrainske bibliotek på ulike vis. Vi lagar innsamlingsaksjonar, aktivitetar og samarbeidsprosjekt som fremjar motstandskrafta i lokalsamfunna våre. Vi gjer vårt beste for å styrka demokratiet, mediekompetansen og evna til å kjenna att desinformasjon. Men dette handlar ikkje berre om støtte til Ukraina. Det handlar om å leva under eit konstant trugsmål mot suvereniteten – og i Baltikum er dette trugsmålet varig, for når du har Russland som nabo, går det ikkje an å leva på anna vis. Difor vil eg no illustrera nokre av problema eg nemnde tidlegare gjennom spørsmål knytte til språk, fleirkulturelle miljø og samlingsutvikling. Desse døma kan ikkje fanga heile kompleksiteten i spørsmåla, men dei kan kanskje kasta lys over nokre av dei viktigaste sidene ved dei.
Den latviske staten er grunnlagd på latvisk språk og kultur, og desse grunnleggande verdiane er nedfelte i Republikken Latvias grunnlov.[4] Men på grunn av vår historiske erfaring er forholdet mellom latvisk og russisk språk svært samansett.
Internasjonalt blir vi ofte servert feilinformasjon om at nasjonale minoritetar blir undertrykte i Latvia[5] – og med minoritetar meiner ein då berre russarar som bur i Latvia. Det er viktig å forstå at russisk i Latvia ikkje er eit vanleg minoritetsspråk – slik som til dømes estisk eller litauisk – men snarare eit kolonispråk. Lingvisten og forskaren Vineta Skujiņa konkluderer slik i den nyaste studien sin: «Heilt sidan sjølvstendet blei gjenvunne i 1991, har vi høyrt ein konstant klagesong internasjonalt om at det er den russisktalande minoriteten som er blitt diskriminert: Dette har kome frå akademikarar og internasjonale organisasjonar, men mest av alt som ein konsekvent propagandakampanje frå Russland.»[6]
Sanninga, som er underbygd av data og historisk kontekst, er at russisktalande ikkje er undertrykte på nokon måte i Latvia. Tvert om blir det latviske språket ofte diskriminert i det offentlege rommet, trass i at latvisk er staten sitt offisielle språk. Vineta Skujiņa forklarer: «Etter sovjettida sat Latvia att med mange migrantar som hadde flytta dit frå andre sovjetrepublikkar mellom 1944 og 1991. Ved folketeljinga i 1989 utgjorde dei om lag 40 prosent av folkesetnaden i landet. Konsekvensane av denne massive demografiske endringa (den største i nokon sovjetrepublikk) hadde vore at det blei etablert parallelle utdanningssystem på russisk og latvisk, og at russisk fekk stadig sterkare dominans i alle samanhengar i arbeids- og samfunnslivet.»[7] Sjølv om Latvia har vore sjølvstendig i 35 år og mykje har endra seg, har språkvanane endra seg svært sakte. Dei som snakkar latvisk, skiftar framleis ofte over til russisk når dei snakkar med folk som ikkje har latvisk som morsmål. Og det er framleis mange russisktalande i Latvia som ikkje snakkar latvisk i det heile, og som ikkje vil læra seg det nasjonale språket i Latvia.
Russisk er eit av dei mest utbreidde språka i verda og det mest utbreidde av dei slaviske språka.[8] Om lag 285 millionar menneske snakkar russisk. Av desse bur rundt 119 millionar i Den russiske føderasjonen, medan om lag 166 millionar bur andre stadar i verda. Til samanlikning har rundt 1,55 millionar latvisk som morsmål, medrekna rundt 1,16 millionar innbyggarar i Latvia. Der har latvisk vore offisielt språk sidan landet fekk sjølvstende i 1991, slik det også var i den første sjølvstendeperioden frå 1918 til 1940.[9] Desse tala illustrerer den store skilnaden på dei to språka i utbreiing, demografisk tyngd og internasjonalt nærvær. Russisk er eit stort verdsspråk med hundrevis av millionar brukarar og eit omfattande nærvær langt utanfor Russland. Latvisk er derimot eit mykje mindre språk, der overleving og utvikling på lang sikt i stor grad er avhengig av statusen og bruken innanfor Latvia. Difor bør påstanden om at russisk er eit undertrykt språk i Latvia, vurderast kritisk.
Ser vi det gjennom ei dekolonial linse, er språket eit av dei viktigaste instrumenta for makt og dominans. Det lokale språket blir marginalisert, medan kolonispråket blir løfta opp og gitt prestisje. Det var det som skjedde i Latvia under den sovjetiske okkupasjonen. Og språkhierarkiet som blei etablert i russifiseringsperioden, er ikkje endra i tilstrekkeleg grad i Latvia. Det er eit trugsmål mot den nasjonale tryggleiken vår og held fram med å oppretthalda splittinga i samfunnet.
Følger av målretta russisk propaganda
Alt dette gir viktig kontekst når vi diskuterer kva rolle biblioteka har i samfunnet. Internasjonale retningslinjer for fleirkulturelle samfunn[10] kan ikkje takast til følge utan omsyn til våre eigne tilhøve. Denne konteksten blir endå viktigare når vi står overfor skuldingar om å diskriminera minoritetar – skuldingar som i mange tilfelle har opphavet sitt i, eller blir forsterka av, målretta russisk propaganda. Sjølvstendet vårt står på spel. Planane Russland har om å gjenreisa imperiet sitt, er godt kjende, og det same er det faktum at kulturen, litteraturen og språket til Russland lenge har vore ein del av den ideologiske påverknaden derifrå.[11]
I samfunnet, også blant bibliotekarar, høyrer vi ofte: «Ikkje gi språket skulda, språket er berre eit kommunikasjonsmiddel! Alle språk og kulturar er fantastiske – og særleg det Store Russiske språket, den store russiske kulturen og litteraturen! Kunnskap om alle språk er verdifull, og vi må hjelpa brukarane våre på eit språk dei forstår!» Eg hadde gjerne vore samd i det om vi levde i ei perfekt verd. Men vi lever i ei hard røynd.
Språk er aldri nøytralt, språk eksisterer aldri utanfor ein kontekst, språk er alltid politisk, og språket er rommet for tankane og verdiane våre. Krigsbrotsverk blir også utførte gjennom språk – i ordrane nokon gir.
I analysar av det daglege bibliotekarbeidet vårt må vi vera i stand til å sjå mønster i forholdet mellom språk og makt – både i samlingane våre og i den daglege samhandlinga med lesarane. Språk er aldri nøytralt, språk eksisterer aldri utanfor ein kontekst, språk er alltid politisk, og språket er rommet for tankane og verdiane våre. Krigsbrotsverk blir også utførte gjennom språk – i ordrane nokon gir.
Samlingsutvikling i krigstid
2022 bringa med seg ei rask endring i spørsmålet om korleis, og om, samarbeidet vårt med Den russiske føderasjonen skulle halda fram. Dette gjaldt ikkje berre økonomi, men også kultur. På den eine sida oppmoda kulturdepartementet i Latvia i 2022 alle organisasjonar om å stoppa alle former for samarbeid med Russland.[12] På den andre sida har det alltid vore opp til organisasjonar eller einskildpersonar sjølve å ta desse avgjerdene. Slik det framleis finst musikarar som gjerne spelar russisk musikk på verdsscenene, finst det bibliotekarar som meiner at språk og kultur ikkje har noko med politikk å gjera.
Når det gjeld folkebibliotek og samlingspolitikk, er spørsmålet openbert sensitivt og komplekst. Vi veit kva lister over tillatne og forbodne bøker kan føra til. Vi hugsar korleis den sovjetiske ideologien blei spreidd gjennom biblioteka under okkupasjonen. Det vil vi ikkje gjenta – ingen bokbål, ingen sensur. Det vi vil ha, er fridom og mangfald i boksamlingane våre. Dette er verkeleg ein kjerneverdi for biblioteka.
Den latviske biblioteklova[13] slår fast at «biblioteka er uavhengige i oppbygginga av samlingane sine. Dei skal ikkje avgrensast av politiske, ideologiske eller religiøse motiv». Dette er eit svært viktig punkt, og eg meiner at uavhengigheita til biblioteka er ein viktig verdi å verna om. Eg meiner at inga overordna styresmakt har rett til å avgjera korleis biblioteka bygger opp samlingane sine – vi stoler på bibliotekarane som fagfolk på sitt felt, som veit kva dei gjer. Samtidig må eg spørja: Kor ansvarleg forvaltar vi fridomen og uavhengigheita vår? Mitt syn er at vi som bibliotekarar må vera urokkelege i haldninga vår – ikkje under nokon omstende og ikkje på nokon måte må vi støtta aggressoren.
Sidan 2022 har bibliotekarane i Latvia diskutert mykje om samlingane bør innehalda russiskspråkleg litteratur eller russisk litteratur i det heile, om innhaldet i eksisterande bøker bør vurderast, og om dei skal halda fram med å kjøpa bøker frå angriparland. Mange bibliotek heldt fram arbeidet som vanleg og lét som om krigen ikkje vedkom dei. Mange bibliotek har kassert store mengder utdaterte bøker på russisk og revidert samlingane sine. Somme bibliotek har slutta å kjøpa litteratur på russisk eller litteratur som er gitt ut i Russland i det heile. Eller dei har slutta å kjøpa bøker av russiske forfattarar.
Regional kontekst
Latvia har over 700 folkebibliotek. 29 av dei er regionbibliotek som fungerer som kompetansesenter for dei andre. I mars 2025 gjekk eg gjennom alle offentleg tilgjengelege strategidokument og samlingsplanar for desse 29 biblioteka. Berre to slo uttrykkeleg fast i planane sine at dei ikkje kjøper bøker som er gitt ut i Russland under krigen. I praksis har mange bibliotek, som eg nemnde tidlegare, allereie slutta å kjøpa slike bøker – så det store spørsmålet er: Kvifor nøler vi med å dokumentera denne avgjerda offisielt og forklara ho for kommunane og bibliotekbrukarane våre?
Nokre av grunnane kan sporast tilbake til idéen om biblioteknøytralitet, som biblioteka kanskje prøver å halda oppe som ein fasade for å sleppa å grunngi avgjerder dei har ansvar for, men som kan vera ubehagelege eller kontroversielle. Regionale skilnadar mellom biblioteka kan òg vera ein grunn.
Det latviske biblioteknettverket er eit einsarta system med felles problem og utfordringar, men det finst også utfordringar som syner seg sterkare i bestemte regionar eller byar. Problem knytte til krigen og den russiske propagandaen er mest synlege i regionar der ein stor del av folkesetnaden er etnisk russisk. Mange bibliotekarar og bibliotekleiarar er redde for at den russisktalande delen av samfunnet skal bli misnøgd.
Ved biblioteket der eg arbeider, Salaspils regionbibliotek, tok det til dømes to år å få gjort offisielle endringar i samlingspolitikken. Prosessen innebar usemje og mange diskusjonar, og vi måtte overvinna eiga frykt og eiga usikkerheit.
Salaspils er ein by der 34 prosent av innbyggarane er russarar. 14,7 prosent av innbyggarane i kommunen er ikkje latviske statsborgarar. Denne demografiske situasjonen er ein arv frå politikken som blei ført under den sovjetiske okkupasjonen.
For å unngå misforståing vil eg understreka at biblioteket vårt ønsker alle velkomne. Vi diskriminerer ikkje, og alle som kjem inn døra hos oss, får den støtta og dei tenestene dei treng. Vi diskriminerer heller ikkje det russiske språket.
Men.
Vi kjøper ingen nye bøker som er gitt ut i Russland, og tek heller ikkje imot slike bøker som gåver, så lenge Russland held fram med aggresjonen mot Ukraina.
Vi tilbyr fleire høve enn før til å læra latvisk på biblioteket, og vi har betydeleg redusert innslaget av russisk litteratur i bokhyllene våre.
Sidan 2024 har vi ikkje abonnert på russiskspråklege aviser. Vi kjøper ingen nye bøker som er gitt ut i Russland, og tek heller ikkje imot slike bøker som gåver, så lenge Russland held fram med aggresjonen mot Ukraina.
Russisktalande les meir latvisk
Svært ofte uttrykker bibliotekarar uro: Dei meiner vi ikkje bør redusera tilbodet til lånarane som les russisk, og fryktar at vi vil mista lesarar dersom vi reduserer innslaget av russisk språk eller litteratur på hyllene.
Dels er dette mytar som ikkje er underbygde av røynda. For det første har bibliotek i regionar med mange russisktalande framleis eit stort tal russiskspråklege bøker i samlingane sine. Ved Salaspils regionbibliotek utgjorde til dømes bøker på russisk 23,16 prosent av heile samlinga i 2022, mot 16,4 prosent i 2026. Dette viser at biblioteka, sjølv utan å kjøpa nyutgitte bøker frå Russland, langt frå manglar russiskspråklege bøker på hyllene.
For det andre er biblioteket vårt eit godt døme. Som eg nemnde tidlegare, er den etniske samansettinga i Salaspils krevjande. Vi har mange russisktalande og mange som les på russisk her. Så vi kjenner utfordringane ganske godt. Likevel viser erfaringa vår at talet på lesarar har auka med om lag ni prosent sidan 2022. Vi mista nokre faste lesarar, men samtidig har vi arbeidd målretta for å trekka stadig fleire nye lesarar til biblioteket. Og det verkar.
For det tredje har ein del av dei russisklesande lånarane byrja å lesa fleire bøker på latvisk etter at vi bestemte oss for ikkje å kjøpa nye bøker som er gitt ut i Russland. Og det er eit stort steg framover for lokalsamfunnet vårt.
Uro blant bibliotekarane
Bibliotekarane er framleis djupt splitta i synet på samlingspolitikk i krigstid. På den eine sida lever vi i eit demokrati og har fridom til å handla og tenka som vi vil – eit privilegium vi verkeleg er heldige som har. På den andre sida må vi ta del i ein ærleg diskusjon og refleksjon om kvifor vi tek visse avgjerder, kvar vi treng å søka konsensus, og kvar det kan vera akseptabelt å halda fast ved nøytraliteten.
I 2024 gjennomførte eg ei anonym kvalitativ undersøking der 163 bibliotekarar frå alle regionane i Latvia svarte på ulike opne spørsmål om arbeidet i biblioteka etter Russland sin fullskalainvasjon av Ukraina. Eg vil sitera nokre svar om samlingspolitikken som viser kor samansett spørsmålet er:
«Kva blir løyst ved at det blir færre bøker på russisk på hyllene våre? Om det gjorde slutt på krigen i Ukraina, ville eg kassert alle desse bøkene utan å nøla, men eg gjer det ikkje, fordi eg ikkje trur det påverkar noko som helst.»
«Eg synest ikkje at boksamlinga vår skal få skulda for oppførselen til Russland.»
«Vi har ingen planar om å endra noko i arbeidet ved biblioteket vårt – 70 prosent av lesarane våre er russisktalande.»
«For å halda på lesartalet og den gode statistikken til biblioteket endrar vi ingenting. Vi vil ikkje endra tilnærminga til samlingspolitikken, for ikkje å mista dei russisktalande lånarane våre.»
«Det er vanskeleg å endra noko, for det er kollegaer på biblioteket mitt som er putinistar.»
«Eg er samd i at vi bør ha færre russiske bøker i samlinga, men … om vi berre teoretisk førestiller oss at Latvia kan bli okkupert igjen om eit par år – då vil dei som kasserer russiske bøker, garantert hamna på svartelistene til Russland.»
Som de ser, var vi i 2024 framleis i ferd med å tenka nytt om arbeidet og den daglege drifta. Og vi må framleis møta utfordringar og ei viss frykt – i dei fleste tilfelle er ikkje desse utfordringane skapte av ytre krefter, men finst i oss sjølve.
Vi kan knyta denne frykta og uviljen til å handla til omgrepet lært hjelpeløyse – «ein psykologisk tilstand der ein person eller ei gruppe menneske ikkje handlar i samsvar med eigne interesser eller behov, fordi dei ikkje trur det er mogleg å påverka, kontrollera eller endra det som skjer».[14] Denne tilstanden blir ofte knytt til verknadene totalitære regime har på folk. Det er lenge sidan vi fekk sjølvstendet tilbake, men desse åtferdsmønstera lever framleis og styrer oss somme tider ubevisst. Vi må identifisera dei i oss sjølve og tenka gjennom reaksjonane våre på nytt.
Framtida står på spel, og vala våre betyr noko
Sidan folkebiblioteka valde ulike tilnærmingar til samlingspolitikken etter Rusland sin fullskalainvasjon av Ukraina, sende Latvias bibliotekarforeining i mai 2025 ut ei oppmoding[15] til alle latviske bibliotek og bokhandlar om å slutta å kjøpa inn og selja nyutgitte bøker frå Russland. Dette var ei oppmoding, ikkje ein bindande regel, og avgjerda ligg framleis hos kvart enkelt bibliotek og kvar enkelt bokhandel. Vi diskriminerer ikkje, men vi oppmodar til å avslutta samarbeidet med Russland så lenge krigen held fram.
Som svar på utfordringane og diskusjonane i biblioteksektoren starta Latvias bibliotekarforeining også eit nytt initiativ kalla Bibliodoma[16] – eit namn som kombinerer dei latviske orda for «bibliotek» og «tanke». Målet er å skapa ei plattform for demokratisk og respektfull dialog om vanskelege spørsmål og å oppmuntra bibliotekarar til å arbeida saman om felles utfordringar. Vi inviterer kollegaene våre til ikkje berre å dela suksesshistorier, men også til å snakka ope om vanskelege og sensitive tema. Den første offentlege debatten i regi av initiativet handla om bibliotekarbeid i skuggen av krig. Den gjekk føre seg i november 2025, og ekspertar på nasjonal tryggleik deltok. I september 2026 gjennomførte vi det andre arrangementet vårt, ei vising av den amerikanske dokumentarfilmen The Librarians og ein påfølgande samtale om tema frå filmen i latvisk samanheng. Vi har allereie planlagt nye aktivitetar, med vekt på tema som korleis ein kan ta i bruk ei dekolonial tilnærming i bibliotekarbeidet, korleis vi kan vurdera mangfaldet i samlingane våre, og andre spørsmål.
Den 25. august 2026, fire og eit halvt år etter Russland sin fullskalainvasjon av Ukraina, godkjende den latviske regjeringa ei forskrift frå utanriksdepartementet som innfører forbod[17] mot import av ulike industrivarer frå Russland og Belarus. Varene som er omfatta av forbodet, inkluderer også trykte bøker, aviser og anna trykt materiale. Føremålet med importforbodet er å verna om tryggleiksinteressene til Latvia, redusera evna Russland og Belarus har til å tena pengar på vareeksport og avgrensa innførsla av russisk propagandamateriale til Latvia.
Så lenge vi ikkje står samla om avgjerdene våre, held angriparen fram med å drepa, valdta og øydelegga. Samtidig står han fram på verdsscena for å feira den visstnok så storslegne kulturen sin. Likevel held mange fram med å tru at kultur, språk og bibliotek kan bli verande nøytrale.
Vi forstår sjølvsagt alle at sanksjonar mot éin einskild sektor ikkje vil løysa globale problem eller stoppa den russiske aggresjonen. Så lenge vi ikkje står samla om avgjerdene våre, held angriparen fram med å drepa, valdta og øydelegga. Samtidig står han fram på verdsscena for å feira den visstnok så storslegne kulturen sin. Likevel held mange fram med å tru at kultur, språk og bibliotek kan bli verande nøytrale.
Prisen for nøytralitet
Som ein siste refleksjon vil eg venda tilbake til eit sitat frå undersøkinga eg omtalte tidlegare i denne artikkelen: «Eg er samd i at vi bør ha færre russiske bøker i samlinga, men … om vi berre teoretisk førestiller oss at Latvia kan bli okkupert igjen om eit par år, då vil dei som kasserer russiske bøker, garantert hamna på svartelistene til Russland.»
Okkupasjon og totalitarisme påfører ein nasjon skade i fleire generasjonar etter at regimet har falle. Den kollektive historiske erfaringa vår leier ein del av samfunnet til framleis å tru at vi ikkje kan påverka noko; ho har sådd frykt for represaliar i oss og ei overtyding om at dei felles problema våre må løysast av nokon andre. Og somme gonger maskerer vi denne frykta med illusjonen om nøytralitet. Vi må avkolonisera tenkinga vår og erkjenna at kvar og ein har ansvar for verda vi lever i. Kvar og ein av oss kan stå opp for rettferd og demokrati. Kvar og ein av oss har makt til å påverka verda og stå imot agressoren – sjølv om det inneber å hamna på svartelistene til Russland.
For prisen for nøytralitet kan vera at ein angripar kryssar grensene våre under dekke av fred.
Omsett frå engelsk til norsk av språkmodellen Claude og Arne Olav Hageberg.
Bidra til ordskiftet!
Har du meiningar eller refleksjonar rundt tematikken? Send dei til post@bokogbibliotek.no.
Referansar
[1] International Federation of Library Associations and Institutions. (2023). IFLA principles for responding to conflict. https://www.ifla.org/news/principles-for-responding-to-conflict/
[2] International Olympic Committee. (2023, 28. mars). Following a request by the 11th Olympic Summit, IOC issues recommendations for International Federations and international sports event organisers on the participation of athletes with a Russian or Belarusian passport in international competitions. https://www.olympics.com/ioc/news/ioc-issues-recommendations-for-international-federations-and-international-sports-event-organisers
[3] Sampson, C. (2026, 17. mars). The good Russian is not coming to save you. https://thechrissampson.substack.com/p/the-good-russian-is-not-coming-to
[4] Latvijas Republikas Satversme. (1922). Likumi.lv. https://likumi.lv/ta/id/57980-latvijas-republikas-satversme
[5] Valsts drošības dienests. (2025). Publiskais pārskats par Valsts drošības dienesta darbību 2024. gadā [Offentleg rapport om verksemda til Statens tryggingsteneste i 2024]. https://vdd.gov.lv/uploads/materials/39/lv/vdd-2024-gada-parskats.pdf
[6] Skujiņa, V. (2025). Discrimination of the Latvian language in a post-soviet bilingual situation, s. 130.
[7] Skujiņa, V. (2025). Discrimination of the Latvian language in a post-soviet bilingual situation, s. 132–133.
[8] Kopoloveca, N. (2025). Krievu valoda. Nacionālā enciklopēdija. https://enciklopedija.lv/skirklis/130978-krievu-valoda
[9] Vanags, P. (2024). Latviešu valoda. Nacionālā enciklopēdija. https://enciklopedija.lv/skirklis/9891-latvie%C5%A1u-valoda
[10] International Federation of Library Associations and Institutions. (2009). Multicultural Communities: Guidelines for Library Services, 3rd edition. https://repository.ifla.org/items/792359f1-e887-46e5-8022-3bf68fe56073
[11] Kamusella, T. (2024). On the invisibility of Russian imperialism: Russian studies in the West. I F. Ndhlovu & S. Ndlovu-Gatsheni (red.), Language and decolonisation: An interdisciplinary approach (s. 294–318). Routledge. https://doi.org/10.4324/9781003313618-19
[12] Kultūras ministrija. (2022). Latvija vienpusēji pārtrauks ar Krievijas Federāciju noslēgtā sadarbības līguma izpildi kultūras jomā. https://www.km.gov.lv/lv/jaunums/latvija-vienpuseji-partrauks-ar-krievijas-federaciju-noslegta-sadarbibas-liguma-izpildi-kulturas-joma
[13] Latvijas Republikas Saeima. (1998; oppdatert 2026). Bibliotēku likums. Likumi.lv. https://likumi.lv/ta/id/48567-biblioteku-likums
[14] Bela, B. & Rasnača, L. (2023). Dictionary of Social Work, s. 640.
[15] Latvijas Bibliotekāru biedrība. (2025). LBB aicinājums par vienotu Latvijas bibliotēku pieeju krājuma komplektēšanai kara laikā. https://bibliotekari.lv/lbb-aicinajums-par-vienotu-latvijas-biblioteku-pieeju-krajuma-komplektesanai-kara-laika/
[16] https://bibliodoma.lv/; https://www.youtube.com/watch?v=xDikRf6DeMM
[17] Ministry of Foreign Affairs of the Republic of Latvia. (2026). The Cabinet of Ministers approves regulations banning the import of industrial goods from Russia and Belarus. https://www.mfa.gov.lv/en/article/cabinet-ministers-approves-regulations-banning-import-industrial-goods-russia-and-belarus