Jeg synes vi har mistet retning

Fire fagfolk skriver fritt om bibliotek

Johanne Raade, Marie Alming, David Kvamme Høvik og Oddmund Kårevik kommenterer bibliotekfeltet fra hver sin plass i sektoren.

Denne måneden: Marie Alming

Litteraturviter og barne- og ungdomsbibliotekar i folkebibliotek. Opptatt av barnelitteratur, lesekultur og biblioteket som møteplass og arbeidsplass.

Gradvis kjenner jeg på at bøkene har blitt kulisser til alt som skal skje i biblioteket, mer enn hovedgrunnen til å komme.

Kanskje er vi skyld i dette selv, når vi har sagt ja til alt. For bare fantasien og kommuneøkonomien setter grenser, og knapt nok sistnevnte. Bibliotek skal være møteplass, verksted, utstyrssentral, frøbank, debattarena, lekeplass, sovesal, offentlig toalett, kino og ungdomsklubb. I konglomeratet av behov og muligheter syns jeg vi har mistet retning. Vi virrer rundt og prøver å tilrettelegge for alle behov, ofte med skrantende tilskudd og utvidete forventninger, for «kan ikke bare biblioteket ta det?», som var tittelen på en debatt på Litteraturfestivalen på Lillehammer i 2022. 

Litteratur, ikke arkitektur

Når jeg nå jobber på et glansbilde av et bibliotek, Deichman Bjørvika, med høye besøkstall og høylytt skryt, så gjør jeg meg noen tanker om litteraturens plass i biblioteket. De tilbakemeldingene jeg har mottatt så langt om arbeidsplassen min, er stort sett konsentrert rundt arkitekturen og Folkeverkstedet; bygget er stort og flott, og det er fantastisk at man kan låne symaskin på et bibliotek.

For meg har alltid veien inn på biblioteket gått gjennom litteraturen. Både som liten låner og leser, og seinere som arbeidstaker. Det er ikke på grunn av 3D-printingen eller gratis internett til alle at jeg ble bibliotekar, det har handlet om gleden av å lese og å trekke fram gode, unike eller allmenngyldige leseropplevelser til folk.

En ny tid for lesing

I et portrett i The New Yorker fra oktober i år, forteller den framsynte mannen James Daunt om hvordan han har jobbet med utviklingen av bokhandelen. Barnes & Nobles ble ansett for å være en glorifisert leketøysbutikk da han tok over, der bøkene spilte andrefiolin.

Hans idé om hva en god bokhandel skal være innebærer et innbydende rom der de besøkende føler seg velkommen, der det er lett gresse i hyllene, der du ikke møter en vegg av bokrygger, men der forsidene er lette å få øye på og der utvalget er tydelig preget av menneskene som jobber der.

Tittelen på portrettet er «The New Age of Reading». Det er ikke bare her i Norge vi snakker med bekymret mine om lesingens tilstand og framtid, og utviklingen til Barnes & Nobles blir i portrettet et eksempel på en ny innfallsvinkel til litteraturen: den skal stå i sentrum, og den skal kurateres. Kan folkebiblioteket ta etter noe av denne holdningen til bøkene? Til syvende og sist vil biblioteket og bokhandelen det samme: Vi vil at folk skal komme inn dørene og ta med seg ei bok eller ti på vei ut. Vi vil ha lesende mennesker. Og vi konkurrerer mot de samme kreftene.

Tro på særegenhet

Da Daunt tok over Barnes & Nobles i 2019, var det første han gjorde å løsne opp i sentralisert kontroll. Han oppfordret hver enkelt butikk til å kuratere sin egen samling. Han ville løfte fram særpreget til den enkelte ansatte og tilpasse seg lokal tilhørighet.

Jeg har på samme vis tro på særegenhet og kuratering for bibliotekene. Det mangler nemlig ikke på litteratur, og det mangler heller ikke på folk på sosiale eller tradisjonelle medier som skal fortelle oss hva vi skal lese. For å gjøre denne inngangen inn i litteraturen tilgjengelig for flere, tror jeg det å vise lokal tilknytning og ha særegne interessefelt kan være veier å gå.

Deichman Grünerløkka har for eksempel lenge hatt Serieteket som en viktig del av sin samling, og har dermed bibliotekarer som både kuraterer et program som er tilpasset sin samling, og der lånerne vet at det finnes kunnskap på akkurat dette feltet når de kommer inn dørene. De tilbyr en spisset inngang til litteraturen.

Hvis bibliotekene prøver å gjøre alt, og tilby alt, er jeg redd vi vanner oss ut. Hvis du som låner møter ansatte i et bibliotek som vet hva essensen av sin samling består av, vil du møte en energi det er vanskelig å ikke bli smittet av.

I en verden der mer og mer blir likt, har vi muligheten til å skille oss ut. Hvis vi velger litteraturen, og velger unike samlinger med kunnskap bak, kan vi på ny trekke folk inn i litteraturens enorme verden. Jeg har tidligere skrevet om at mennesker må være veivisere i bibliotekrommet. Disse menneskenes unike smak og kunnskap må også få skape veier inn i det litterære rommet.