Hvem skal ta vare på instapoesien?

– Instapoesi er vår tids populærlyrikk som ikke er sanglyrikk, sier Camilla Holm Soelseth engasjert.

Hun har ikke bare slått opp i en ordbok for å finne det ut, men viet hele doktorgradsarbeidet sitt til å undersøke fenomenet. Nylig disputerte hun på OsloMet i bibliotek- og informasjonsvitenskap med avhandlingen Instapoesi som post-digitalt fenomen.

– Instapoesi er lyrikk som opptrer i populærkulturen, og den gestaltes gjennom sosiale medier, sier hun. Den distribueres hovedsakelig gjennom Instagram og har ulike uttrykk avhengig av land.

– I Norge er de store poetene menn, og temaer som går igjen, er mental helse. Du har også innslag av selvhjelp, og dikt som trøst, sier hun og forklarer at mange av diktene er utformet spesielt for dette formålet, som en form for brukspoesi. Populariteten på Instagram ser ut til å ha sunket noe, og Soelseth antar det kan ha noe å gjøre med at poesien på sosiale medier nå får en ny form i «TikTok-slam poesien».

Et levende demokrati

Kulturuttrykk, inklusiv instapoesi, fremmer forestillingsevnen vår og gir oss nye ideer og kapasitet til å forestille oss alternativer til dagens kulturelle og politiske forhold.

– Populærlyrikken bidrar til at ulike perspektiver kan møtes og skaper felles forståelser.

En sunn og god offentlighet er avhengig av at vi kan se andre perspektiver, at vi klarer å se hvordan ting kan være annerledes, og se oss selv som aktører som kan skape endring. Å styrke «denne deltagende vending» blir en viktig oppgave, også for bibliotek.

– Instagrampoesien kan øke forestillingsevnen, et premiss for demokrati og offentlighet, sier Soelseth, som støtter seg på medieforskeren Henry Jenkins’ bok Civic Imagination. Ifølge Jenkins kan poesi og andre uttrykk øke både vår evne til å forestille oss det som ikke er, og til å handle i det offentlige liv. Delte forestillinger gir forutsetningen for å føle solidaritet med andre og bli med i større kollektiver for å få til endring.

Når dikt blir vandrehistorier

– I det post-digitale er det digitale tatt for gitt og integrert i samfunnets infrastruktur. Poesien distribueres gjennom sosiale medier, for det er der vi deler ting og der popkulturen er, sier hun.

Det er som å levere diktet inn på postkontoret. Den kreative prosessen starter med at poeten legger ut en post på sosiale medier. Kanskje er det et dikt av Tor Ulven hentet fra en bok, eller det kan være et nylaget dikt.

Poesien begynner så å vandre, det vil si at den blir delt med andre, i to ulike retninger. På den ene siden blir den gjenskapt av «prosumenter». De er både konsumenter og produsenter og lager nye varianter ved å legge til et bilde eller kanskje oversette, eller kanskje den opprinnelige poeten selv publiserer en ny versjon. På den andre siden begynner diktene å sirkulere utenfor Instagram, på T-skjorter, bygninger og kaffekrus. Slik visker det post-digitale ut skillet mellom digitale og analoge dokumenter og viser hvordan de kan fungere sammen og utfylle hverandre.

– Diktene blir hengt opp på veggen som plakater, kanskje med et nytt design, eller skrevet med kritt på gata, på steder der folk er. Så blir de tatt bilde av igjen, postet tilbake på Instagram, og en ny sirkulasjon starter, som igjen kan få i gang nye varianter av de digitalt skapte versjonene, sier Soelseth.

Inspirasjon eller utnytting? 

Diktene får stor spredning og møter folk der de er. Med så mye gjenbruk av det originale verket oppstår spørsmålet om opphavsrett, og om denne kulturen er i strid med reglene.

– Du kan følge et dikt på Instagram fra det først blir postet, og se på nye versjoner over lang tid, sier Soelseth. 

Da ser man at den originale poeten, for eksempel Trygve Skaug, la grunnlaget, mens andre har videreutviklet det. Lesere krediterer ofte originalverket ved å tagge forfatteren, som selv ofte stimulerer til slik medskaping. 

– Man lar det skje, men kun på folkelig basis. Med en gang det er snakk om mer offentlig eller kommersiell bruk, kommer opphavsretten i spill. Det forventes at disse originalpoetene skal bli kreditert og få betaling for bruk, forklarer hun.

Deler av denne nesten utømmelige kilden av kunstneriske ressurser bør inn i bibliotekene, mener Camilla Holm Soelseth.

Strikk et dikt

En kan ikke samle inn all poesi som er på Internett. National Poetry Library i London, som ble opprettet i 1953, ba folk om å sende inn instapoesi de likte. Deretter kunne de ta kontakt med poeten og spørre om å få bruke verket for gjenpublisering, eventuelt betale for bruken, og stille ut i biblioteket eller poste på egne sosiale medier.

– Og så er det jo dette med om man vil ta vare på avbildninger av de fysiske variantene som eksisterer. Eller ønsker man å faktisk få tak i det korsstingsbroderiet som ble laget?

I tillegg til slike valg må biblioteket innfri kravene til kvalitet, allsidighet og aktualitet. En må tenke at en driver litteraturformidling, sier hun og nevner flere muligheter:

– Bibliotekene kunne arrangere «makerspace», der en driver med disse estetiske praksisene, sier hun og foreslår at brukerne kan lage korsstingsbilder av dikt de liker, strikke et dikt eller printe plakater i eget design. Bibliotekene kan støtte denne deltakerkulturen, innenfor reglene om opphavsrett.

– Dette er kulturelle praksiser som gjør at du deltar i samspill med andre, deler dikt, opplevelser og tanker om dikt, sier hun.

National Poetry Library i London fremmet enkeltdikt ved å henge dem opp på veggene. 

– Du kunne gå rundt i biblioteket og lese dikt som om du så på bilder i et galleri, forteller Soelseth.

Poetry Library sitt kanskje viktigste bidrag er antologien Instagram Poetry for Every Day, en innbundet papirbok med ett dikt på hver side. Boken er ikke lenger tilgjengelig via Amazon, men finnes i British Library.

Ønsker seg et poesibibliotek

Soelseth var i doktorgradsarbeidet opptatt av at bibliotek må formidle bredden av alle kulturuttrykk. 

– Jeg drømmer om at vi får et eget poesibibliotek i Norge. Jeg vil ha med alle mulige former: flermediale, elektroniske, slam-poesi – som er immateriell kulturarv – ulike typer lyrikk, selvfølgelig også boklyrikk, for den har vært så lenge i vår kultur, og er fortsatt viktig, sier hun. 

I det biblioteket vil det være rom for alle former for poesi, også spillpoesi, som er en ny type interaktive minispill som bruker poetisk språk.

– Dette vil sikre at man får inntrykk av alt det ulike på en måte som gjør at man også forstår konteksten det inngår i. Altså, det eksisterer i en populærkultur, en folkekultur hvor de henger på veggene til folk eller er skrevet på T-skjorter. Vi må skjønne hvilken variant av litteratur som fungerer i hvilke kontekster.

– Plutselig er det forsvunnet 

– Akkurat nå er det som det alltid har vært med folkekultur: Den er veldig knyttet til ikke-organiserte former for arkiv. Den er så flyktig, eller den endrer seg. Det er litt som med eventyr og folkeballader, sier hun og understreker utfordringene med å ta vare på denne populærlyrikken i dens mange uttrykksformer. En utfordring er at den kanskje havner mellom arkiv, bibliotek og museum. I tillegg går diktene inn i arkivet til det sosiale mediet og lukkes inne der.

– Sosiale medier kommer og går. Plutselig er det forsvunnet, sier Soelseth.

Bibliotekene står nå overfor en spennende utfordring: Hvordan kan de bevare noe av denne folkediktningen før den blir borte?