Reisebrev fra demokratiets frontlinje
En helt vanvittig kraft
Tidligere i sommer møtte jeg tusenvis av kampklare bibliotekfolk på verdens største bibliotekkongress i regi av American Library Association (ALA) i USA. De står i frontlinjen i den samme kampen som oss. I kampen for demokrati og ytringsfrihet, der tillit er vårt viktigste forsvar.
Sam Helmick åpnet konferansen i Chicago med en tilstedeværelse, varme og kampvilje som satte tonen for de neste dagene. Norsk bibliotekforening hadde Helmick som gjest på Bibliotekmøtet i Molde, og for de som deltok der kan det være mulig å se for seg energien.
Jeg var en av flere internasjonale gjester og fikk en mottakelse som gjorde det tydelig at besøk utenfra er viktig og verdsatt. Frontene i USA er enormt harde, ordbruken krass, og det som står på spill er ikke ideer eller teoretiske størrelser, men en helt reell kamp for å beholde jobben, for å kunne låne ut bøker, for å kunne si ifra og å holde bibliotekene åpne. Da trenger man støtte fra både det lokale og det internasjonale nettverket.
Jeg var invitert for å snakke om bibliotek i en internasjonal sammenheng, med møteplassfunksjonen og det tredje sted som omdreiningspunkt. Med Chicago som bakgrunn, var det også passende å referere til en av de viktigste stemmene i norsk bibliotekarbeid, Haakon Nyhus, som lot USAs bibliotek inspirere endringen av norske folkebibliotek på slutten av 1800-tallet som i større grad fokuserte på menneskene og møteplassen. Ironisk nok biter historien seg i halen. Det utviklingsrettede og framoverlente bibliotekvesenet i USA faller nå bakpå. Akkurat som demokratiet.
Demokratikrigere
Verdens største bibliotekkongress med 15.000 deltakere ble holdt i et overveldende stort konferansesenter, og en messehall med utstillere fra hele boksektoren. Temaene var alt fra bokbusser og klimakriser, barnebøker, språk, bibliotekutvikling, lobbyarbeid og alliansebygging, til hvordan man møter forbudslister og søksmål, og mange KI-relaterte programposter.
Men først og fremst var det en samling som løftet fram biblioteket som demokratiets førstelinje. Allerede i åpningstalen ønsket direktør i ALA, Dan Montgomery velkommen til demokratikrigerne, «the democracy warriors». «Takk for at dere gjør nasjonen vår mer menneskelig», uttrykte han.
Tidspunktet og rammen rundt ga en dobbelt bunn til konferansen. USAs 250 årsjubileum skulle feires bare dager etter. En nasjon som på den årlige demokratimålingen til V-dem Institute har mistet statusen som liberalt demokrati. Det er en slags ironi som ikke helt slipper tak i meg. Eller som forsker Hilde Restad skal uttale i Klassekampen 4. juli: «USAs autokratisering har vært den raskeste og dypeste i den moderne historien av et etablert demokrati. Det skal egentlig ikke gå an.»
Flere på konferansen snakket om at bibliotekenes oppgave er å jobbe i «the space of the first amendment». Dette er tillegget i USAs grunnlov som slår fast grunnleggende rettigheter som religionsutøvelse, ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og rett til å klage på urett overfor myndighetene.
I tillegg til å forsvare retten til å lese, ytringsfrihet og selve demokratiet, skulle ALA også feire sitt eget jubileum. Etter energien i konferansesalene å dømme, har disse 150 første årene bare vært begynnelsen for ALA, som er en av de viktigste stemmene i USAs demokratikamp.
Kjendiser og milliardærer
Ikke overraskende var demokrati og sensur gjennomgangstemaer, som teoretiske overbygninger og utgangspunkt for diskusjon, men også som oppspark til reelle diskusjoner om hva man skal gjøre når bevilgningene kuttes eller jobbene trues på bakgrunn av bøker som er i hyllene eller motvilje til å følge politiske pålegg. Det var praktiske guider til hvordan man møter søksmål, og hvordan man kan bygge allianser.
Programmet inneholdt også stjerner som nyhetsanker og politisk kommentator Rachel Maddow, intellektuelle som Kimberlé Crenshaw, som står bak begrepet interseksjonalitet, og kjendiser som Star Trek-skuespiller LeVar Burton, og tidligere førstedame Jill Biden. Felles for dem alle var i hvert fall at de var opptatt av lesing.
Maddow pekte blant annet på at kutt til institusjoner som sørger for lik tilgang til kunnskap, er et tydelig tegn på en bevegelse i autoritær retning. Der er bibliotekene den beste motgiften, fordi det er her vi ser andre mennesker i øynene, det er her vi er menneskelige, det er her vi finner empatien. Det er her det er tillit.
Crenshaw pekte elegant på at regjeringens politikk – der de skal fjerne alt som har med mangfold, likestilling og inkludering (DEI) å gjøre – samtidig vil fjerne hele USAs historie. Ordene som trengs for å beskrive fortiden, vil ikke være lovlige eller mulige å bruke, og det vil være umulig å fortelle forhistorien.
Med USAs jubileum som ramme betyr det: Når verktøyene man trenger for å drive opplysningsarbeid fjernes litt etter litt, er det umulig å se for seg hvordan bibliotekene skal kunne gjøre jobben med å forvalte historie og gi tilgang til informasjon og kunnskap.
En ganske lav, elegant kledd mann, med en enda penere kone, leverte kanskje den sterkeste talen for demokrati, ytringsfrihet og skolebibliotek. Steve Potash er en vaskeekte bibliotekfilantrop og milliardær. Som grunnlegger og styreleder i OverDrive, verdens største digitale leseplattform for bibliotek og skoler, har han bygget opp en formue som han bruker på å støtte ALA med flere millioner dollar. På en samling for donorer, ble det tydelig at dette er personlig også for ham. «USA trenger bibliotekene mer nå enn vi har gjort de siste 150 årene,», nærmest tordnet han fra den improviserte scenen.
Hvordan bekjempe sensur i daglig drift
Et område der bibliotekene virkelig kjenner på struping og kontroll, er den økende sensuren over hele landet. Tallene er mer og mer kjent, metodene til pressgruppene har også blitt mer kjent, særlig etter at filmen The Librarians har blitt vist for et stadig større publikum.
Dette var helt tydelig ikke lenger et spørsmål der det er tid til å gruble eller diskutere teori. På dette området er det tid for å handle, og diskusjonene handlet ikke om hvorfor, men hvordan. Hvordan kan man stå imot press uten å miste jobben? Hvordan kan man bygge sterke allianser? Hvordan kan man kjenne det igjen tidlig nok? Hvilke presedenser og tidligere saker kan man bruke, og hvordan kan man passe på seg selv samtidig? For det går ikke opp, å fjerne bøker fra hylla og samtidig ivareta bibliotekets kjerneoppgave.
Jeg snakket med koordinatorene i ALA som jobber med Banned Books Week Betsy Gomez og leder for avdelingen som jobber med ytringsfrihet Eric Stroshane. Den tydeligste meldingen fra dem var: Gjenkjenn det i tide, og start før dere tror det er nødvendig. Vær forberedt, og gjør grunnarbeidet i god tid. Dette er en kamp som gjelder oss alle.
Ett ord på alles lepper
I mine egne til tider uleselige notater som fyller side på side, er det ett ord som går igjen. Ett ord som kom opp i nærmest alle programpostene, eller i samtaler med folk underveis. Ett ord som også gjør at det fremdeles finnes håp: tillit.
For bibliotekene i USA har tillit, ble det sagt igjen og igjen. Folk har tillit til bibliotekene. Det er den viktigste valutaen, det er det som gjør at det finnes tro på at bibliotekene fortsatt vil overleve, til tross for press ovenfra på kontroll og styring. Men det finnes også motstand, som også Rachel Maddow sa fra scenen til stor jubel: Folk kommer til å fortsette å stå opp for bibliotekene og forsvare dem med sine liv. Fordi vi er forvaltere av informasjon og kunnskap. Til tross for at samfunnet beveger seg i autokratisk retning, er bibliotekenes verdi og funksjon den samme.
Skal demokratiet overleve, er tillit noe av det viktigste vi har. Tillit til institusjonene, tillit til at kunnskapen og informasjonen som gis er etterrettelig og sannferdig. Tillit til hverandre, til media og historiefortellerne. Til politikere og offentligheten. Tilliten i et samfunn gjør det mulig å bevege seg trygt og fritt.
Hjemme snakker vi også om tillit. Det må vi fortsette med, for det tar mye lengre tid å bygge opp enn å rive ned. Våre kollegaer i USA holder nærmest krampeaktig fast i at de fremdeles har tillit hos folk, men jeg sitter igjen med et inntrykk av at de er redde for at den står på spill.
Vi kjemper den samme kampen
Til tross for truslene som bibliotekene står ovenfor, både ideologisk og praktisk, sitter jeg igjen med et veldig tydelig inntrykk: Bibliotekarer gir seg ikke. Det var en helt vanvittig kraft i møtene, i samtalene, i viljen til å stå på. Det er her det finnes mot, det er her det er motstandskraft, det er her det finnes entusiasme og vilje. Og det er her det finnes fellesskap, så hver og en kan dra hjem til sine lokalsamfunn og sine egne og utgjøre en forskjell.
For akkurat som hos oss er dette de folkene som sørger for at mennesker møtes, at de ses, at de har et sted som er trygt, og et sted der man kan senke skuldrene og føle seg trygg. Når vi vet hva de risikerer for seg selv og hva de må stå opp imot, er det helt vanvittig imponerende å se hvordan de gjør jobben for enkeltmennesker som trenger bibliotekene mer enn noe annet.
Jeg fikk være mer på samlinger og kunnskapsutveksling og seminarer som hadde helt praktiske tips om hvordan man forholder seg til et samfunn som systematisk bygger ned bibliotekene, og hvordan man holder det gående. Som minner om at man ikke står alene.
Dette er virkelig krigere. Demokratiarbeid er internasjonal solidaritet. Vi står skulder ved skulder, vi kjemper samme kamp. Deres utfordringer er også våre, og vi må ikke lene oss tilbake nå. Det er akkurat nå vi må være skjerpet.
