Webteknologi ved bibliotekarutdanningen
Bok og bibliotek nr. 4, 2009, har bibliotekarkompetanse som
hovedtema. Mye kan sies om artiklene som handler om dette, men jeg vil
gripe fatt i Odd Letnes’ leder.
Her oppsummerer han intervjuene i
hovedartikkelen Nye krav til
bibliotekarene, og stiller på dette grunnlaget noen kritiske spørsmål til
generalistutformingen av den norske bibliotekarutdanningen.
Han trekker
spesielt fram litteraturformidling og webpublisering, men jeg vil konsentrere
meg om det siste.
Av Tor
Arne Dahl, stipendiat, Høgskolen i Oslo, avd. JBI
Bok og bibliotek nr. 4, 2009, har bibliotekarkompetanse som
hovedtema. Mye kan sies om artiklene som handler om dette, men jeg vil
gripe fatt i Odd Letnes’ leder.
Her oppsummerer han intervjuene i
hovedartikkelen Nye krav til
bibliotekarene, og stiller på dette grunnlaget noen kritiske spørsmål til
generalistutformingen av den norske bibliotekarutdanningen.
Han trekker
spesielt fram litteraturformidling og webpublisering, men jeg vil konsentrere
meg om det siste.
Letnes skriver: "Hvorfor skal bibliotekarer leke webdesignere – med grunnkurs i
HTML – når det finnes en stor skare av personer som er spesialutdannet til å
utvikle og vedlikeholde websider?"
Jeg antar at Letnes her henviser til KoG-emnet Vevpublisering, som bachelorstudentene i
bibliotek- og informasjonsfag ved Høgskolen i Oslo blir introdusert for
allerede første semester. Kurset består i dag av sju to-timers forelesninger
med tilhørende øvelsestimer. Ja, det stemmer at studentene lærer koding, men
det er viktig å understreke at dette er etter webstandardene XHTML og CSS.
Webstandarder er åpne tekniske spesifikasjoner publisert av World Wide Web
Consortium (W3C), som sikrer at websider kan leses av alle typer
nettleserutstyr. Det er også et poeng at studentene lærer XHTML og ikke HTML,
som Letnes nevner. XHTML er et XML-basert språk i motsetning til HTML, og
inngår derfor i et større XML-undervisningsopplegg.
I kodeundervisningen legger vi vekt på et kjerneprinsipp i
digital publisering: Skillet mellom struktur/innhold (XHTML) og
presentasjon/utseende (CSS). Fire av forelesningene går med til dette. Hele
emnet innledes med en forelesning om World Wide Webs historiske røtter. I
tillegg inngår en forelesning om gjenfinning (sammenhengen mellom koding og
søkemotorer og metadata) og en forelesning om tilgjengelige nettsider
(universell utforming, som nå er lovfestet i Diskriminerings- og
tilgjengelighetsloven). I tilknytning til forelesningen om tilgjengelighet
pleier vi å arrangere en studietur til Deichmanske biblioteks filial på
Torshov, der publikum har tilgang til nettleserutstyr for blinde og svaksynte
som en del av prosjektet Det
tilgjengelige bibliotek. Her får studentene se sammenheng mellom koding og
tilgjengelighet i praksis.
Gjør vi nå dette for at studentene skal bli webdesignere?
Absolutt ikke. Likevel mener vi at dette er sentral bibliotekarkunnskap. Noen
grunner, fra det hverdagslige og praktiske til det politiske:
·
• Weben er kanskje det viktigste arbeidsverktøyet
for bibliotekarer. Det er viktig å forstå hvordan den virker for å kunne gjøre
en bedre jobb.
·
• For bibliotekarer som skal arbeide med teknologi
i biblioteket, for eksempel sette opp nettsted og blogger eller arbeide med fri
programvare, er spesielt CSS nyttig for å kunne tilpasse verktøyene til egen
grafisk profil.
·
• Alle som kjøper tjenester fra IKT-firmaer, bør
forstå webteknologi for å kunne stille krav til leverandørene og unngå å kjøpe
katta i sekken. Digi.no rapporterte for eksempel nylig at NTNUs nye lønns- og
rapporteringssystem ikke fungerer for mange ansatte på grunn av
teknologibindinger til Microsoft Windows, Internet Explorer og Java (se
http://www.digi.no/822664/ny-ntnu-losning-krever-utgaatt-ie ).
• Webteknologi er særlig viktig for bibliotekarer
som skal arbeide utenfor biblioteksektoren, for eksempel som webredaktører
eller informasjonsarkitekter. XHTML og CSS er lingua franca i slike miljøer.
·
• Filformater og teknologivalg er politikk. Vi vil
at norske bibliotek skal velge åpne standarder framfor firmaeide formater.
Dette bidrar til å sikre åpen tilgang til informasjon, og er en viktig
informasjonspolitisk holdning i tråd med profesjonens historiske rolle.
Vi prøver å sette teknologien inn i en historisk og politisk
sammenheng. Dette bør gjøre at våre studenter blir motstandsdyktige mot et
voksende teknologipress i retning merkevarer (iPhone, Second Life, Facebook,
Google etc.), og i stedet ser verdien av bærekraftig og framtidsrettet
infrastruktur.
Vevpublisering er
ikke er et isolert emne i første semester. Vi ser det i sammenheng med
PHP-programmering (for å forstå hvordan moderne webtjenester er bygget opp) og
XML (særdeles viktig for det meste som skjer på weben i dag og for å forstå
digital kunnskapsorganisasjon), som er obligatoriske emner på andre årstrinn.
Denne typen kunnskap er også en forutsetning for å kunne ta en mastergrad med
KoG-spesialisering i dag.
Dette er rasjonalet for at koding er en del av den
obligatoriske bibliotekarutdanningen. Man kan gjerne være uenig i denne
prioriteringen, men Letnes er for lettvint i sin lederartikkel. Det er også
interessant at Letnes sier at det finnes personer som er spesialutdannet til å
utvikle og vedlikeholde websider. Det stemmer, men vi skal ikke glemme at bibliotekarene
Louis Rosenfeld og Peter Morville argumenterer godt for at
bibliotekarkompetanse (spesielt «kat og klass») er relevant på det samme
markedet med sin innflytelsesrike bok Information
Architecture for the World Wide Web fra 1998. De mener at denne kompetansen
er viktig for weboppgavene som faller utenom programmering og grafisk
formgiving.
Tanken her er altså å bidra til å konstruere nettsteder og
webtjenester, ikke bare være passive brukere av dem. Utfallet av denne
profesjonsstrategien er foreløpig uavklart, men vi har også dette i tankene når
vi utarbeider fagplanene. I valgfaget Utforming
av nettsteder som vi tilbyr tredje år, trekkes derfor profesjonsteori og
spesielt arbeidsfordelingen blant «webprofesjonelle» inn som et tillegg til det
praktiske arbeidet.
Vi kan ikke bare resignere og overlate dette
arbeidsmarkedet til andre aktører.
Av Tor
Arne Dahl, stipendiat, Høgskolen i Oslo, avd. JBI
