– IFLA er ikke tilstrekkelig modige

Roll-up-ene er rulla opp, projektorene slått av og det siste hestekjøttet fortært. Mens kasakhstanske hotellarbeidere rigger om til neste event, huker vi tak i to førstereisdamer for å høre deres oppsummering av bibliotekenes verdenskonferanse WLIC 2025.

Generalsekretær Silvia Ernhagen i Svensk bibliotekforening og leder Helene Voldner i Norsk bibliotekforening er begge fulle av inntrykk. De bruker ord som «massivt» og «en stor kokende gryte av kompetanse og politiske og kulturelle sammenhenger». Men er også opptatt av å nedtone fortellingen om IFLAs uoverkommelige kompleksitet. Det handler om å begynne et sted og nøste seg videre. Og gjøre en jobb med å sette seg inn i strukturene.

– Det blir tydelig for meg nå hvor viktig det er å være i de ulike verdensregionene for å gjøre det mulig for alle å kunne delta med jevne mellomrom, sier Ernhagen og kobler seg samtidig på debatten som gikk i hjemlandet mens konferansen foregikk.

Biblioteksbladets redaktør Thord Erikson ble intervjuet av Kulturnytt i Sveriges Radio på bakgrunn av en leder der han kritiserte IFLAs avgjørelse om å legge WLIC25 til Kasakhstan, med sine store mangler når det gjelder ytringsfrihet og demokrati. Motparten hans, Anya Feltreuter, sjef for Vallabiblioteket i Linköping og nyvalgt i IFLAs hovedstyre, brukte de samme argumentene som Silvia Ernhagen gjør nå.

– Jeg møtte en person fra Iran som var glad for at årets konferanse var akkurat her i Sentral-Asia, for da kunne hun være med. Hun kan for eksempel ikke reise til USA. Det europeiske perspektivet får seg en liten knekk, sier Ernhagen og peker på de 452 deltakerne fra vertslandet Kasakhstan.

– Når man er en global organisasjon, er det veldig viktig at man kan overføre kunnskap til alle medlemmene, understreker hun.

Det internasjonale perspektivet slår også inn knyttet til spørsmål som open science og opphavsrett, som er globale fordi de er digitale.

– Vi jobber med de samme problemstillingene. Og da ser vi hvor viktig og bra det er med dette verdensomspennende nettverket. Det gjelder å prøve å fange opp de gode ideene og dyktige personene, å få det ut av notatboka og inn i en form for samarbeid eller videre kontakt når vi kommer hjem, sier Ernhagen.

Godt nytt om bibliotekene

– Vi har en idé om at de nordiske bibliotekene ligger veldig langt framme, sier Helene Voldner.

Men det å snakke med bibliotekfolk og høre formidlinger fra hele verden i Kasakhstan har gjort noe med perspektivet hennes.

– Vi begynner å spille på samme banehalvdel og står i veldig mange av de samme utfordringene. Det handler om å ikke bare si de fine ordene om bibliotek, men å forklare det på en måte som gjør at det faktisk blir en endring i finansiering eller oppgaver som bibliotekene får.

Det er dette australiere og engelskmenn kaller advocacy – et ord som ofte oversettes med politisk påvirkning eller lobbyarbeid, gjerne rettet mot både beslutningstakere og folk flest. IFLA-ledelsen er opptatt av at bibliotekfolk kloden rundt må dele evangeliet om bibliotekenes «forandringskraft og funksjon», som Voldner formulerer det.

Silvia Ernhagen forteller om en programpost der FNs representant i Kasakhstan holdt en tale på 20 minutter. Hun koblet EUs Agenda 2030 opp mot bibliotekenes betydning for utdanning og lesing og hadde tydeligvis forstått at bibliotek og kultur er avgjørende for et bærekraftig samfunn i framtiden.

– Da har man lykkes, fra IFLA og fra sektorens side, med advocacy på FN-nivå. Men vi må fortsette å fortelle hva bibliotekene bidrar med.

Ganske frisk og veldig vestlig

– Hvordan er helsa til IFLA?

– Slik jeg forstår det, er det stor forskjell fra tidligere, sier Ernhagen.

Både hun og Voldner inntok sin nåværende posisjon etter at Vicky McDonald og Sharon Memis tok over lederskapet i IFLA.

– Jeg opplever at de har gjort et seriøst og grundig arbeid med å øke transparensen og få orden på økonomien og alt som har vært rundt den. Så er det sikkert mer som gjenstår. Det kommer mange undersøkelser der de spør medlemmene. Så det føles som om det går i riktig retning. Vi får håpe det fortsetter på denne måten, med et nytt lederskap på vei inn.

– Det virker som de har fått med seg både organisasjonen og medlemsmassen i prosessen som pågår, supplerer Voldner.

– IFLA har en veldig vestlig orientering. Hovedkvarteret ligger i Nederland, Vicki McDonald, som har vært president, kommer fra Australia, Sharon Memis er brite, den nye presidenten Leslie Weir er fra Canada og hun som er pekt ut til å bli president om to år er fra New Zealand. Hva tenker dere om det, og om balansen i organisasjonen?

For Silvia Ernhagen, med sin bakgrunn i bistandssektoren, er dette en kjent problemstilling.

– Man trenger å «shift the power». Det er vel en tradisjon, men man må våge å se seg selv utenfra og si: Dette må vi gjøre noe med. Mitt inntrykk er at man gjør det, men det får vi jo se framover. Det blir noe å undersøke og kjenne på nå jeg går litt dypere inn i IFLA.

– Jeg syns ikke at dette får nok oppmerksomhet, sier Voldner. – Men det er viktig å anerkjenne at Te Paea Paringatai, som nå er president-elect, er Māori fra New Zealand og altså fra en minoritet. Men historien jobber jo imot IFLA, fordi det var vestlige land som grunnla organisasjonen. Det er heller ikke en valgkomite. Man stemmer inn enkeltmedlemmer i hovedstyret, og da vil du aldri få muligheten til å sette sammen et styre ut fra en helhet. Det vil bli selvforsterkende fordi det er flest vestlige land som bruker muligheten til å nominere og stemme på sine kandidater. Den nye presidentens slagord er «Be bold». Dette er jo en ting som man kunne ha vært bold på, utfordrer Voldner.

Silvia Ernhagen peker på at selv om Te Paea Paringatai om to år vil bli den første IFLA-presidenten med minoritetsbakgrunn, så er det ikke hennes ansvar å drive disse spørsmålene alene.

– Det er viktig å ikke legge det på skuldrene til én person. Hele IFLA må jobbe med den endringen.

Det inkluderer også henne selv og Helene Voldner.

– Jeg skal være med i den europeiske divisjonen, forteller Ernhagen. – Plutselig føles det ganske alvorlig. Det kan bli en del jobb, og dette er en veldig seriøs sammenheng, så det blir spennende å komme litt dypere inn og også forstå utfordringer og muligheter som finnes.

Som leder i NBF sitter Helene Voldner i seksjonen Management of Library Associations, et arbeid hun tror blir mye lettere av at hun nå har møtt og hatt både formelle og uformelle samtaler med mange av de andre medlemmene.

Det motsatte av mot

– Hvordan forstår dere Leslie Weir sitt slagord «Be bold»?

– Jeg håper det betyr at de tar noen valg som er vanskelige, eller ubehagelige, eller som krever mot, sier Helene Voldner, og tar tak i det at årets kongress er lagt til et land med store demokratiske utfordringer. 

– Det jeg synes er rart, som jeg synes er det motsatte av modighet, det er at man ikke har adressert dette i det hele tatt. Vi er i et land som ligger langt nede på FNs liste over demokratier, har lav grad av ytringsfrihet og har fått påpakning for ikke å avholde ordentlig demokratiske valg. Fordelen med å være her er mange, og man er i en region man ikke har vært i tidligere. Men hvis man først skal være bold, hvis man skal være modig, så bør man i hvert fall adressere det, og så tåle konsekvensene av det. For det kan man gjøre på en måte som ikke går direkte i strupen på myndighetene.

– Bra sagt, sier Ernhagen. – Det finnes mange måter å gjøre det på, uten å vise fram hvordan landene ligger på Reportere uten grensers rangering av pressefrihet under åpningsseremonien. Man trenger ikke slå opp grafer og tabeller på en PowerPoint. Jeg var på en sesjon om demokrati. Da satt det personer i salen og hørte hvordan man snakket om måter å fremme demokrati og ytringsfrihet på gjennom bibliotekene. Men da vi skulle ha workshops, var det noen som gikk. Min refleksjon var at det ble for vanskelig å ha en rundebordsamtale om hvordan man konkret jobber med demokrati. Men de personene hadde likevel fått høre hvordan dette arbeides med i andre land. Og kanskje gir det noe – setter i gang nye tanker, gir litt mot, og man kan kjenne at «vi er ikke alene, vi har hele dette globale fellesskapet med oss». På den måten kan man kanskje flytte posisjonene et lite stykke framover, samtidig som man styrker sivilsamfunnet. Da hadde det vært fint om presidenten og generalsekretæren hadde rammet det inn på en måte, eller i alle fall på et tidspunkt sagt at dette er særlig viktige spørsmål.

– Opplever dere at det er en felles forståelse av begrepene på dette området?

– Det tror jeg er veldig forskjellig. Det hadde vært spennende å gjøre en workshop om hva demokrati er, sier Ernhagen.

– Det har vært flere samlinger hvor man har snakket om disse tingene, og så ikke brukte tid på å etablere begrepet først, noe jeg tror man kunne hatt veldig god nytte av, bare fordi det i seg selv er en kjempegod samtale, sier Voldner.

Silvia Ernhagen er enig.

– Siden demokratispørsmålet er så stort – både geopolitisk, på bibliotekene i det daglige arbeidet og i den offentlige diskusjonen akkurat nå – så hadde det faktisk vært en veldig god idé å få prosessert det begrepet litt, også for å forstå at vi som kommer fra Sverige og Norge, har et helt annet bilde av hva demokrati er, enn en person som kommer fra Kina.

– Den læringen går begge veier, sier Helene Voldner.

– Ja, virkelig.

Politisk, men ikke politisk

– IFLA blir ofte kalt biblioteksektoren sitt FN. Samtidig er det en organisasjon som er ganske forsiktig med politikk. Hvordan ser dere IFLA i det landskapet der, landskapet som handler om diplomati?

– Altså, den er litt vanskelig, synes jeg, begynner Ernhagen. – For IFLAs formål er jo egentlig ikke å drive verdenspolitikk. Begynner man med det, er det ganske stor risiko for at fokuset flyttes fra bibliotekspørsmål til noe annet. Og da mister man sitt «hvorfor». Samtidig snakker man jo veldig mye om disse verdiene. Så jeg tror man likevel må finne en måte å kommunisere rundt dette på: Hvordan kan vi snakke om disse spørsmålene, men fortsatt være i disse landene og beholde prinsippet om en viss nøytralitet – og likevel på en god måte løfte spørsmålene under konferansen og finne måter å jobbe med dem på. Men også kanskje kommunisere mer hvordan man tenker rundt disse litt vanskeligere spørsmålene. Det ville vært bra for IFLA å ta en skikkelig runde på det –ja, be bolder. Jeg tror folk som jobber i IFLA, er ganske klare på hva de selv mener. Men man trenger nok et samlet grep for å få organisasjonen til å forstå at «sånn tenker vi om disse spørsmålene». Og dette er vårt «hvorfor».

– Men det er jo ikke upolitisk, skyter Helene Voldner inn. – Bibliotek er politisk. Det å insistere på tilgang til informasjon er i sin grunnleggende funksjon politisk. Og det at det skulle finnes nøytralitet – det gjør jo ikke det. De som jobber i bibliotek og bibliotekorganisasjoner driver politikk hver eneste dag. Det er forskjell på å være upolitisk og konsensusbasert, for det er jo IFLA. Og det skal man holde på. Men jeg tror ikke man skal blande det med at man ikke er politisk.

– Bruk menneskerettighetene

Det ligger politikk i IFLAs grunnleggende visjon om bibliotekene som kunnskapsinstitusjoner og i å insistere på retten til tilgang til informasjon og demokrati, mener Voldner.

– Det ligger noen meninger og holdninger der som gjør at det helt sikkert er noen land som ikke kan få tilgang til å avholde verdenskongress, for eksempel. Man har snakket om at det er så fint å være i Kasakhstan, og det kasakhstanske folk er så hyggelige og fine og greie og varme. Og det er jo helt sant. Men det går an å si det samtidig som man snakker om demokrati og ytringsfrihet, når du adresserer det som en grunnleggende verdi, som en grunnleggende menneskerettighet. Da kan du samtidig si «Og menneskene er så varme», uten at du mister all brodd.

Silvia Ernhagen supplerer med en distinksjon:

– Jeg mener ikke at det vi holder på med, ikke er politisk. Men det er ikke partipolitisk. Samtidig tror jeg man må bruke menneskerettighetene som en plattform når man snakker om disse spørsmålene – mye mer. Bruke dem og tro på dem. Det er ikke politikk. Det er ikke valgfritt. Det er grunnleggende. Man kan se det i mange land, også i Sverige innimellom, at de som snakker om menneskerettigheter, blir stemplet som radikale eller litt venstreorienterte. Derfor må vi hente hjem menneskerettighetene. Det er blant annet det vi bygger samfunnene våre på. Det er viktig å si at vi tror på dem. Og da følger det visse ting med. Da følger ytringsfrihet med. Og det kan man også vise til når diskusjonene blir tøffe, når man må ta stilling eller jobbe for sin sak, eller … Be bold.