Så mye bedre…

Av Aslak Sira Myhre

– De får det jo så mye bedre, tross alt.
Til alle tider har dette vært den letteste måten å takle livet som overklasse.

Du har helt sikkert hørt det mange ganger, kanskje har du til og med sagt det sjøl. De får det jo så mye bedre nå, sjøl om… . ”De” er som oftest svarte, i alle fall ikke-europeiske, eller lut fattige. ”Så mye bedre” er et hvilket som helst liv i vesten, og sist det blei sagt mer enn hundre ganger var om fotballspilleren John Obi Mikel, fra Nigeria. Han og kameratene hans, talentfulle fotballspillere i tenårene, har kommet som kveg til fotballklubben Lyn i Oslo for å bli solgt videre og bringe penger i kassen til billigkjøttmillionæren Atle Brynestad. De blir behandlet som viljeløs eiendom av tre fotballklubber, minst et par managere og en haug agenter. Men siden de er født og oppvokst i Nigeria, og siden de uten sine fotballevner hadde hatt utsikt til et liv på det store svarte sultne kontinentet, så er det likevel greit. De kan jo bli millionærer nå, og de får bo i Europa.

Det er ikke Mikel-saken i seg sjøl som er mitt anliggende her. Derimot hva som ligger i dette legitimerende ”…så mye bedre…”. Det er ikke bare nigerianske fotballspillere vi tenker det om. Tar du inn en polsk rørlegger til halv pris av en norsk, er det samme logikken du forsvarer det med. Det er tross alt mye bedre enn han ville fått betalt i Polen. På ferietur i det nye Syden, Thailand, Sør-Afrika eller andre varme steder langt borte, er det den tanken som gjør det naturlig å kjøpe folk til å gjøre ting vi med den største letthet ville gjort sjøl hjemme. Vi får en tynn gammel mann til å sykle oss av gårde, en dame på stranden til å klippe tåneglene og en tredje til å bære bagasjen. Vi gir dem noen småpenger og hufser bort ubehaget med at de får det bedre med våre penger, tross alt.

Jeg skal ikke sette meg til doms over dette, det er ikke mer enn et drøyt år siden jeg var på fjelltur i Himalaya med guide, to bærere og en kokk. Mindre følge var det ikke mulig å få for penger, og jeg vekslet mellom å nyte luksusen og føle en intens skam over at to barbeinte nepalesere bar et helt kjøkken med seg opp i to og et halvt tusen meters høyde, mens jeg gikk i fjellstøvler med en to kilos svippsekk på ryggen. Ethvert forsøk på å lette byrden til bærerne blei prompte avvist, og jeg skjønte etter hvert at jo mer jeg tok av deres bør, jo mindre ville de få av mine penger etter turens slutt. Pengene våre gjør nytte for seg i de hullete lommene til turisttjenerne verden over. Men vi hadde aldri akseptert det om vi var på den andre sida.

Hvis tyske masseturister i Norge i stedet for å kjøre bobil alt for sakte på vestlandet hadde begynt å leie inn to bønder til å bære bagasjen for seg, hadde det fort blitt ramaskrik. Få ville kokt ertesuppe på fjellet for amerikanere for tjue kroner dagen. Og absolutt ingen ville akseptert å leve av å klippe tånegler på stranda på Solastranda. Fordi vi har penger nok til ikke å nedverdige oss.

Den viktigste forskjellen i møte mellom Thailand og Norge, Afrika og Europa, enten det gjelder turisme eller fotball er at vi har pengene de så gjerne vil ha. Språk, religion og kultur blir uvesentlig i forhold til den moderne kamp om kapitalen. Mikel-saken viser først og fremst at heller ikke fotballen er et universelt språk. Derimot er den prega av økonomiske og sosiale forhold som verken har noe med ball eller gressmatte å gjøre. De får det så mye bedre fordi de i utgangspunktet har det så mye dårligere.