Leder: Soria Moria

Skal man ta det rødgrønne ”kulturløftet” på ordet går bibliotekene lysere tider i møte de neste årene. Riktignok tyder mye på at vi kan se fram til enda mer kaos rundt et viktig spørsmål som opphavsrett. Der er venstresida plagsomt skviset mellom den grunnleggende demokratiske tanken om åpen tilgang (open access), opphavsmenneskenes interessekamp og de store selskapenes monopolisering av informasjons-og kulturformidling.

Men om vi ser bort fra det er det mye i de nye regjeringspartienes politiske ryggrad og instinkt som lover godt for bibliotekene: Arbeiderpartiets røtter i folkeopplysningstradisjonen, SV som den politisk korrekte lillesøsteren som holder storebror i øra og Senterpartiets forpliktelse overfor distriktene og kommunene.

Så langt er alt bra og da kan vi vel lene oss tilbake og se framtida trygt i møte?

Nei.

Det som har vært disse partienes grunnlag: De folkelige bevegelsene som i sin tid bar dem fram, er ikke der lenger.

For i en annen tid og en annen situasjon ville et rødgrønt regjeringsalternativ fått blodet til å bruse i folkedypet. Nå er fraværet av trøkk og entusiasme påfallende. Gjennom valgkampen har vi sett de samme trynene igjen og igjen. De går inn og ut av biler og dører med en skog av kameralinser rettet mot seg. De sitter på betydningsfulle møter oppi holmenkollåsen på et sted valgt ut fra sitt symboltunge navn: Soria Moria. Og snart fordeler de ministerposter seg imellom. Hva er det som er alternativt ved topptunge, hemmelighetsfulle forhandlinger mellom, som Carl I Hagen sier, ”Jens Stoltenberg og hans to venninder”?

Det var utfra dette at Attac under valgkampen tok initiativ til en mobilisering på grasrota uten partipolitisk brodd. Tanken bak var at det rødgrønne alternativet er lite verdt uten engasjement og press nedenfra. Dette har ikke minst bibliotekene erfaring med. Det var en mobilisering blant bibliotekarene som tvang kulturministeren til å trekke tilbake utkastet til ny biblioteklov.

Attac og deres allierte pekte ut 3. september som den store dagen da folkemassene skulle strømme ut i gatene. Det ble vel noen tusen til sammen, omtrent de samme som ellers pleier å stille opp 1. mai.

Minus Jens, Kristin og Åslaug selvfølgelig. Det er ikke deres arena. Den befinner seg noen kilometre lenger oppe, på et utilgjengelig sted ved navn Soria Moria hvor de kan sitte i fred og fordele ministerposter seg imellom. Deretter rykker de inn i de samme departementene med de samme byråkratene som deres forgjengere forlot.

Forventningene til den nye regjeringen er store. Men det fins ikke noe farligere enn forventninger. De fører som regel til skuffelse. Derfor gjelder det å aldri la dem få fred, å uavlatelig minne regjeringspartiene om hvor de kommer fra.

Chris Erichsen