Framtidens helter!

Da verdensveven var i sin barndom, i siste halvdel av 1990-tallet,
var det
flere som spekulerte på hva denne informasjonsflommen vil bety for
bibliotekene
og bibliotekarer. En rapport fra Benton Foundation og Kellog Foundation
høsten
1996 sa at bibliotekene ikke hadde noen fremtid i denne fagre nye
verden…

Av Førstebibliotekar Even Hartmann Flood, UBiT

Da verdensveven var i sin barndom, i siste halvdel av 1990-tallet, var det
flere som spekulerte på hva denne informasjonsflommen vil bety for bibliotekene
og bibliotekarer. En rapport fra Benton Foundation og Kellog Foundation høsten
1996 sa at bibliotekene ikke hadde noen fremtid i denne fagre nye verden.

     Redaktøren for tidsskriftet Scientific
American, John Rennie, mente noe helt annet. I heftet for mars 1996 skrev han: "For taming this particular
frontier the right people are librarians, not cowboys. The internet is made of
information, and nobody knows more about how to order information than
librarians, who have been pondering that problem for thousands of years…"

14 år senere

Så hva er
situasjonen nå, fjorten år og mange milliarder vevsider senere? I vår kom
forfatteren Marilyn Johnson med en bok som allerede er blitt mye kommentert: "This
book is overdue! How Librarians and Cybrarians could save us all." Hun er
journalist og har skrevet mye annet – denne boken er en hyllest til bibliotekarer
som jobber hardt med å kombinere ny teknologi med referansetjenester og å
bevare materiale i en tid med nedskjæringer og stadig nye digitale
utfordringer.

     Mye av boken skildrer hvordan gammel
historie går tapt hvis ikke bibliotekene redder dem. Hun starter i biblioteket
i Deadwood, Syd Dakota, kjent fra TV-serien. Det er en hundre år gammel
mursteinsbygning. I kjelleren, lagret i hvelv og beskyttet mot forfall, ligger
aviser og annet trykt materiale tilbake til 1876, et autentisk bilde fra den
ville vesten.

     Det finnes også et annet Deadwood bibliotek
i en gammel bygning, den er laget i stilen fra 1880 tallet. Dit kommer brukere
fra hele verden, mange i kostymer fra den tiden og de kan gå inn i salooner for
å se hvordan det var der og å stille bibliotekarene alle mulig spørsmål om
historiske forhold. Dette biblioteket er imidlertid virtuelt, i Second Life.
Hit kommer brukerne som avatarer med autentiske kostymer for å få en smakebit
av den gamle vesten og knytte kontakter med andre i et virtuelt
informasjonssamfunn. Det er en avgrunn mellom disse to formene for å sette opp
bibliotektjenester, men målet er det samme for begge.

     Dette et av bokens hovedtema – bruk av ny
teknologi for å få bibliotekarenes budskap ut. Second Life (SL) er et av de nye
media, og kanskje det mest moderne. Mange setter opp virtuelle bibliotek i SL,
det norske Norgesbiblioteket er også der. Det er en møteplass hvor stadig flere
møtes til samtaler og hvor man kan være seg selv – eller en helt annen.
Samtalene går vidt og bredt, også om bibliotekspørsmål. Et helt unikt felleskap
har oppstått. La meg likevel skyte inn en personlig kommentar: Problemet med
SL, er ressursene som kreves for å etablere seg. I tillegg til at det krever
ekstra dataressurser i maskinen, er det også en del å lære før man kan kaste
seg ut i det. En foreleser på en onlinekonferanse sa at det var veldig enkelt –
etter de første tjue timene.

     Blogging er et av de andre redskapene hun
skriver om.. Stadig flere kaster seg over bloggingen og får frem nye sider av
faget. Enda viktigere, mange bloggere setter dagsorden for ALA konferanser og
andre viktige bibliotekmøter.

Hyllest

Johnsons
hovedbudskap til bibliotekarene er kort fortalt: Få informasjon ut til folket,
noe hun mener de er spesialister på. Bibliotekarer går ut på gatene under
demonstrasjoner, væpnet med bærbare datamaskiner og smarte mobiltelefoner for å
oppdatere deltakerne om hva som foregår og skaffe øyeblikkelig
bakgrunnsinformasjon. Mange hjelper til med å bygge opp informasjonskompetanse.
I Roma har den katolske hjelpeorganisasjonen Caritas et program for å hjelpe
ulandsstudenter til å finne og bruke informasjon. Programmet er et samarbeid
med bibliotekarer og det er ikke bare katolikker som er med, en av lederne er
en mormon. Dette minnet meg om Hilde Frafjord Johnsons ord på IFLA konferansen
i 2005: "Vi kan ikke vinne krigen mot fattigdom uten våre bibliotek og bibliotekarer."

     Det er umulig å komme inn på alt i boken,
den vrimler av historier og personer som hver for seg kjemper for å bevare
informasjon og bringe den videre. Samtidig gjør de mye annet, det mest
originale hun forteller om er konkurransen i synkron boktralletrilling. Hun gir
levende portretter av engasjerte og originale personer og samlinger. Boken er
full av engasjerende mennesker og forteller om innsatsen de gjør for sine
samlinger, enten det er for en gigant som NY Public Library eller en smal spesialsamling
som den til American Kennel club. Kampen mot FBI og US Patriot Act har et eget
kapittel. Hele boken er en hyllest til og et kampskrift for det arbeidet
bibliotekarer gjør for å møte utfordringene fra nye media for å få sin
informasjon og sine samlinger aktuelle og ut til folket.

Bokens svakhet

Der ligger også
bokens mangel. Den beskriver engasjerende det arbeidet som blir gjort for å
bevare og formidle de kildene vi har. Men hva med alle de nye kildene som
kommer utelukkende på internett? John Rennies ufordring ligger der fortsatt,
selv om jeg ikke liker hans bilde om at villmarken må temmes. Jeg foretrekker
heller å sammenlikne oss med Norsk Turistforeningen. I den digitale villmarken
er det store skatter, men også kvikksand, stup, elver. Bibliotekene skal være
som turisthytter hvor man kan komme og få solid informasjon, hvile, felleskap –
før man igjen gir seg ut på skattejakten. Eller for å sitere Jon Bing:

     «Å spørre om vi trenger bibliotekene nå som
det finnes så mye informasjon avdekker omtrent samme innsikt som å spørre om
man trenger veikart nå som det er blitt så forferdelig mange veier».
(Morgenbladet, 29.07.2005). Uansett hvordan vi ser på det, vi har fortsatt en
stor utfordring fra verdensveven.

     Boken har i seg selv også noen svakheter
som bibliotekarer reagerte på. Den mangler register, for å ta en ting. Det har
ansporet til innsats fra leserne. Boken har nemlig en hjemmeside hvor leserne
har lagt inn informasjonen boken ikke hadde: Indeks og oversikt over
bibliotekarblogger nevnt i boken er to av tingene jeg savnet og som finnes der.
Boken har også en egen fan-side på Facebook, hvem eller hva har ikke det i
disse tider?

Av Førstebibliotekar Even Hartmann Flood, UBiT

Omtalt bok:

Marilyn Johnson:
This book is overdue! How Librarians and Cybrarians could save us all
Harper-Collins 2010
ISBN 978-0-06-143160-9

Noen viktige lenker:
Boken hjemmeside: http://www.thisbookisoverdue.com/,
Forfatterens hjemmeside: http://www.marilynjohnson.net/
Norske tjenester i Second Life: http://virtueltbibliotek.wordpress.com/
Boktrallekonkurranse: http://www.youtube.com/watch?v=HtmZxghTkyY, blant mange andre, søk på book cart drill.
Artikkelen fra Benton Foundation: http://www.benton.org/archive/publibrary/kellogg/buildings.html, sitert over 70 ganger i Google Scholar.
Kommentar til denne fra Leigh S. Estabrook, 1997: The Benton report: A
response,  http://findarticles.com/p/articles/mi_m1387/is_n1_v46/ai_19969815/

Andre artikler av Even Hartmann Flood: http://folk.ntnu.no/flood/info/artikler.html