Utgave: 4/2023
Blant puber og poeter i Dublin
La turistene ha pubene i Temple Bar-distriktet for seg selv. Hit går uansett ikke lokalbefolkningen. Dette er en guide til Dublin for deg som vil koble deg på byens litterære nerve. Du finner den der du minst aner det, og på de litterære pubene.
– Våre faste kunder kommer hit fremfor å bestille på Amazon. Gudskjelov, sier Louisa Earls. Hun driver Dublins eldste uavhengige bokhandel, Books Upstairs, i nummer 17 D’Olier Street. En spektakulær, indigoblå fasade i georgiansk stil ønsker velkommen. Før henne var det faren Maurice som i 1978 bestemte seg for å starte en bokhandel med bøker han selv ville lese. De handlet om psykologi, radikal politikk, feminisme og skeiv litteratur. Slikt fantes ikke i det konservative, katolske Irland for 45 år siden. I 2015 tok Louisa over familiebedriften, og i 2020 fikk de sin egen nettside.
– Vi vokste oss sterkere under pandemien. Da sto mennesker og bokhandlere sammen. Som alle andre måtte vi stenge, men samtidig hadde kundene våre et sterkere behov for å finne selskap i bøker enn noensinne før, forteller hun. Dermed sendte hun ut overraskelsesbokpakker til kundene basert på hva hun trodde de ville like.
– Da måtte jeg flekse bokhandlermusklene og håpe at jeg traff blink, ler hun. Basert på tilbakemeldingene og den stadig voksende kundemassen så gjorde hun det.
Historiefortellernes by
Det Louisa Earls forteller, vitner om en befolkning som er over gjennomsnittet glad i bøker. Kanskje fordi vesle Dublin har fostret noen av verdenslitteraturens største navn? Jonathan Swift, Bram Stoker, Oscar Wilde, George Bernard Shaw, Samuel Beckett og selvsagt James Joyce, for å nevne noen. Eller kanskje fordi de er et folk som er svake for en god historie? Du trenger ikke å tilbringe mange døgn her før du legger merke til summingen av historier, ofte på de mest tilfeldige steder. På hotellet mitt, Trinity City Hotel, sier portneren på tjukk dublinaksent at han gjerne stiller opp på bilder, fordi barndomshjemmet hans brant ned da han var liten, og derfor har han veldig få bilder av seg selv. Alt fortelles med glimt i øyet, så det er umulig å bedømme om historien er sann eller en skrøne. Irene er kjente for å være sjenerøse med fantasien. Samme ettermiddag forteller bartenderen på puben Toner’s at David Bowie pleide å spille der før han ble kjent. «Really?» må jeg spørre. Han peker på veggen, der det henger billedbevis. I en by med kallenavnet Publin er det ikke uventet at de beste historiene serveres sammen med en pint. Men ikke på hvilken som helst pub.
Litterære puber
– Vi trenger ikke musikk. Her er det god stemning uansett, sier Pat Garrett, bartenderen på Toner’s Pub. Fraværet av bakgrunnsmusikk, storskjermer og videospill er befriende. Stedet er ment som en samtalestarter, og det fungerer over all forventning. Før jeg vet ordet av det, inviteres jeg over til nabobordet, og opplevelsen er akkurat så sjarmerende som man håper når man går inn på en autentisk, irsk pub fra 1734. Interiøret er intakt med tunge eikemøbler og små avlukker fra den gang puben også var varehandel. Tanken på at akkurat her satt Bram Stoker for 150 år siden og nøt sin drikke, bidrar til at Guinnessen smaker enda bedre.
– James Joyce var også ofte innom i sin tid, forteller Pat, mens han tapper Guinness til perfeksjon. Hver pint skal hvile i nærmere fem minutter før den toppes for å få sin kremfargede mushroom head. Det gjelder å huske hvem som venter på halvliteren sin, for er det noe dublinerne ikke setter pris på, så er det kluss i det uskrevne køsystemet.
James Joyce, gorgonzola og burgunder
Man kommer ikke utenom James Joyce når man er i Dublin. Det sørger blant annet novellesamlingen Dubliners (1914) for, der han tar for seg skyggesidene av menneskelig adferd. Tematikk som alkoholisme, overgrep mot barn, prostitusjon, utpressing og selvmord ble plassert i Dublins gater og parker. Butikker og puber ble også navngitt, noe som tidligere ikke var vanlig i fiksjon og derfor skapte skandale. Senere skrev Joyce Ulysses (1922), boken som ofte kalles den beste romanen på engelsk i det 20. århundre. Handlingen foregår i Dublin i løpet av et døgn, den 16. juni 1904, og fortsatt er det mulig å gjenoppleve noen av bokens høydepunkt. Som for eksempel måltidet hovedpersonen Leopold Bloom unner seg på puben Davy Byrne. Jeg bestiller husets spesialitet, som er en gorgonzolasandwich med brunt, irsk sodabrød. Vil man gjøre som Bloom, skyller man det ned med et glass burgunder. Komboen koster 20 euro og smaker fantastisk. Her har man ikke spart på hverken ost eller vin.
– Vi har en del turister som kommer hit for å spise akkurat dette, men vi har også mange lokale som kommer innom for en pint og for å slå av en prat. De setter pris på at vi som jobber her, er fra Dublin selv, sier Sydney Belle Gregg.
Hun forteller at mange ikke er klar over at pubens eier er ihuga Joyce-fan, og at en eksklusiv førsteutgave av Ulysses står utstilt bak skuddsikkert glass i Molly Bloom-salongen, oppkalt etter Leopolds kone.
Å snuse seg frem
Man må med andre ord snuse seg frem til de litterære skattene i Dublin. Et annet eksempel er Sweny’s Pharmacy i nummer 1 Lincoln Place. Et litterært landemerke hvor Leopold Bloom handlet sin sitronsåpe i en bok som ble skrevet for over hundre år siden. Såpestykket skulle bli hans lykkeamulett, og takket være ildsjeler som forstår verdien av slikt, er apoteket i dag som en tidskapsel med mahognidisk, gamle resepter og medisinflasker. 24 frivillige drifter «apoteket» og stiller i hvit farmasøytfrakk mens de leser høyt fra Ulysses. Fortsatt kan man kjøpe sitronsåpen, laget på en hemmelig oppskrift.
«En eksklusiv førsteutgave av Ulysses står utstilt bak skuddsikkert glass i Molly Bloom-salongen.»
Et steinkast fra Sweny’s Pharmacy ble Oscar Wilde født, femti år tidligere. Han skrev bare én roman i sin livstid, Bildet av Dorian Gray, men utmerket seg i flere sjangere som poesi, eventyr (Spøkelset fra Canterville), noveller og drama. Da karrieren hans nådde toppen, ble han dømt for homofili i en rettssak som fikk internasjonal oppmerksomhet. I vår tid har han fått popkulturell status som en som gir alt i kampen for seksuell likestilling. Jeg møtte på Oscar Wilde i parken Merrion Square. Et spektakulært skue, selv etter mørkets frembrudd. Han ligger dekadent henslengt på en stor stein, med et blikk som sier alt. Skulpturen er laget av Danny Osborne, og når du står ansikt til ansikt med Wilde, så vit at de rosa slagene og ermene på jakken er laget av rosa thulittstein fra Norge.
Den siste drinken
Før jeg reiser fra Dublin, må jeg innom Palace Bar. Nok en litterær pub i gammelt treverk hvor TV og videospill briljerer med sitt fravær. Det var stamstedet til lokal kulturelite på 1930-tallet: Patrick Kavanagh, Flann O’Brien og Harry Kernoff. Dette er også en pub som er unntaket fra regelen om at lokalbefolkningen ikke drar til Temple Bar-området. Klokka er ti lørdag morgen, og en stor turistgruppe – guide med paraply og det hele – drar halvhjertet i døra før de går videre. Inngangen er som en kirke. Det er to innganger, og turistgruppen dro i feil side. Jeg går rett inn gjennom den andre inngangen og bestiller en svart kaffe. Jeg ser fort at resten av klientellet består av en voksen guttegjeng fra England som har truffet pubens stamgjester. Gjennomsnittsalderen er 50 pluss. Stemningen er god, og mens «gutta» fra England drikker Guinness, bestiller irene «brandy and port».
– Det er en drink våre lokale gjester drikker for å legge gårsdagen bak seg. Det smaker bedre enn du tror! forsikrer bartenderen.
Palace Bar markedsfører seg med intellektuelle forfriskninger, og jeg er fortsatt usikker på om brennevin og portvin kan regnes som intellektuelt. Men la gå. Sláinte, som de sier her.