Utgave: 2/2022

Utviklingshistorie

Liv Køltzow har skrevet dagbok nesten hele livet. Da de skulle utgis, gjenoppdaget hun den litterære kvaliteten. Og sin egen utvikling som menneske.

Liv Koltzow har skrevet syv romaner, to novellesamlinger, to biografier, en esssaysamling og mottatt en rekke priser. Senest Brages hederspris og Kritikerprisen for beste sakprosabok i 2021. Den nylig publiserte dagboken dekker årene 1964 til 2008.

Egentlig begynte hun å skrive dagbøker som tiåring, forteller hun, men de tidligste kastet hun for mange år siden.

– Jeg syntes det var så dårlig, så flaut. En slik utgivelse ville ha forstyrret de voksne dagbøkene. Det blir aldri godt det man lager før man har funnet sin egen stil.

Mot større mot

Det kan slå en leser er hvor usikker Liv Køltzow fremstår i dagbøkene sine. Usikker på seg selv som kvinne, på om hun er forelsket i han som blir hennes første mann. Usikker sammen med venner, som ofte er kjente forfattere, og tvilende og utforskende til seg selv som forfatter. Men det endrer seg etter hvert.

– Det er en av de tingene som jeg synes dagbøkene mine illustrerer – en langsom utvikling mot større mot, blant annet fordi det omsider gikk opp for meg at jeg var ganske klar i toppen og ikke behøvde være så redd for autoriteter. For som regel var det meg som tenkte riktig, sier Liv Køltzow.

Når du leser tilbake, er det fremdeles deg dumøter? Er man mange lag med Liv, og skraperman litt, er man tilbake i 1964? – Ja, jeg kjenner igjen både den unge og den modne Liv. Det er en utvikling i dagboken som er så finurlig og subtil. Den går så langsomt at den minner om en utviklingshistorie, var det en av anmelderne som pekte på da boken utkom. Men så er den jo faktisk også skrevet over et spenn på førti år.

Kunne trekke seg

«En ting gjør at jeg ikke vil at noen skal finne oglese disse ‘notatene’ som mest er nedskriving avfantasier & ideologier …» (31. august 1982) – Når jeg er tilbake i tenåringens verden, er det ikke i tvil om at jeg føler meg beslektet med alle som har skrevet dagbok da de var unge.

Mange holdt på med dette i noen år før de ga seg, og de vet alle sammen hvor vanskelig det er: Hvor eksakt skal jeg begynne? Bare én dag inneholder så mye … Du var skeptisk til utgivelse i mange år, vardu redd for å blottlegge deg eller dumme deg ut?– Jeg tenkte faktisk aldri på utgivelse. Men jeg var samtidig redd for å miste det svære manuset og gikk til Aschehoug med det bare for å få hjelp til å lagre det forsvarlig. Det trodde jeg i alle fall selv! Ja, jeg trodde faktisk ikke at dagbøkene skulle komme på trykk noen gang, selv da vi satte i gang med prosjektet for et par år siden.

– At jeg kunne trekke meg når som helst, var en betingelse fra første stund. Det er tusen feller man kan gå i. Når det gjelder kvalitet, var veldig mye i dagboken godt nok, men det tok tid før jeg skjønte det.

Å foreta valg i livet har vært til å lære av, sier Liv Køltzow.
Å foreta valg i livet har vært til å lære av, sier Liv Køltzow.

Et reflektert liv

«Å skrive er på en gang terapi og revolusjonerende politisk virksomhet. (…) Å lage en romanskikkelse – å tillegge vedkommende noen av mine egne verste trekk – det er terapi …»
(23. september 1981)

«Jeg lurer dessuten på om ikke dette har vart ambisjonen bak skrivingen min bestandig: å peke på forskjellen mellom et reflektert og et ikke-reflektert liv – noe som (nesten) er umulig å få frem i litteraturen fordi den i seg selv har et så sterkt preg av refleksjon og fastholdelse.»

Er det en av grunnene til at du holdt fast pådagbokskrivingen?

– Ja, og det er en veldig treffende bekrivelse av hva slags type jeg er.

Feminist? Nei visst

Hvilken betydning har det hatt for din egen åpenhet at du kom fra en pen borgerlig familie på Smestad? Det var sikkert intellektuelt stimulerende, men kan også ha vært innskrenkende, særlig for en kvinne?

– Det siste kan jeg si ja og amen til. Mange av de senere generasjoner, men også av de kvinnelige forfatterne i min egen generasjon, har fortalt at de tidlig hadde bestemt seg for å bli forfatter. Sånn tenkte aldri jeg. Det var ikke lov. Vi skulle ikke «bli noe», vi. Rettere sagt, vi skulle bli husmødre.

«Umoden. Upresis/upålitelig. Narsissistisk. Slik er jeg stadig. Uforpliktet. Uansvarlig, flyktende, vag, iallfall ‘her’, i disse ‘notatene’, uffff. Ellers også. Ellers også. Ellers også.»
(18. desember 1987)

Her – og ellers også– er du dønn ærlig og åpen omusikkerhet. Hvor mye av dette er kjønnsrelatert?– Nitti prosent! Nei, det var en spøk, og det gjelder i alle fall ikke det med å være vag og litt utydelig. Det er sånne ting som jeg alltid har visst om meg selv. Personlige trekk, ikke kjønn. Jeg tror mange menn også lider av svakhet.

Man bruker seg selv som studieobjekt i en dagbok for å kunne beskrive et menneske, ikke for å friske det opp og gjøre det «finere».

Det ville være utrolig tåpelig.

Du er kjent som en av Norges største feministiske forfattere under feminismen på 70-tallet, da kravet var at kvinner skulle være sterke. Du er ikke redd for å blottlegge at du ikke alltid var usårbar?

– Ikke i det hele tatt. Jeg føler veldig mye ubehag ved datidens idé om sterke damer. Den er slitsom. Merkelappen i Norsk biografisk leksikon om at jeg skal være en viktig frontfigur i nyfeminismen, er jeg ikke glad for. Jeg kan telle på én finger de gangene jeg har gått i tog eller vært med på noen 8. mars-greier. Det å være forfatter, på min måte, har vært mitt mål.

– Jeg har aldri brukt litteraturen til å fremme en eneste sak. Kanskje i «Hvem bestemmer over Bjørg og Unni», den korte romanen jeg skrev etter debutnovellene.

Føler du deg beslektet med var tids feminisme?

– Jeg er usikker på hva vår tids feminisme er. Jeg føler meg beslektet med alle mulige utgrupper, eller de som blir definert som utgrupper.

Et annet liv

De 59 håndskrevne skrivebøkene er redigert av Kaja Schjerven Mollerin og Hans Petter Blad.
De 59 håndskrevne skrivebøkene er redigert av Kaja Schjerven Mollerin og Hans Petter Blad.

– Det kunne ha vært mange flere bøker. Det sto så klar for meg da jeg leste dagbøkene for femte gang, før de skulle utgis. Jeg så at det var dramatikk i et forfatterskap som jeg til tider oppfattet som helt amputert, sier Køltzow.

«Jeg burde levd et annet liv. Fri og alene, skrevet noen andre bøker – men jeg er den jeg er – jeg lar meg knuge og kue av andres humor / jeg orker ikke en hverdag der jeg må slåss og slåss og slåss om den minste ting.»
(August 1988)

Hun fungerer ikke sammen med en som «saboterer» alle hennes ønsker, skriver hun og konkluderer: «Derfor ble det ikke flere bøker.» Var det virkelig din mann Kjell Heggelundsskyld at du ikke har flere bøker? Eller sabotertedu også deg selv?

– Selvfølgelig gjorde jeg det! Det var sa beleilig å ha en mann å skylde på, sier hun og føyer til: Det er sånne spill som oppstår i alle varige relasjoner.

Tid, bevissthet og feminisme

«Mitt tema kommer alltid til å bli kvinnelighet. Kvinne-undertrykkelse bare; aldri noe annet. Feilen m. tidl. bøker (én av feilene): At jeg har vært undertrykt mens jeg skrev dem, men ikke gjort undertrykkelsestemaet tydelig nok i dem.

Derfor er de litt pinlige.» (1980)

Mener du dette?

– Det har gjort at jeg har skrevet færre bøker enn hvis jeg ikke var perfeksjonist. Men jeg skrev jo i dagboken om denne husmorvirksomheten som ustanselig holdt på å ta rotta på forfatterskapet, så da ble den vel en del av verket.

Har kvinnekampen lyktes, og hvis ikke, hva gjenstår?

– Både ja og nei. Det er et rungende ja, på den måten at vi går i jeans til hverdags og behagelige sko. Det var også et voldsomt opprør mot alle slags autoriteter. I dag skjønner mange ikke hva vi opponerte mot, hvor autoritetstro samfunnet var. De hadde fått spader hvis de skulle opplevd hvordan det var. Men så er det disse stakkars ekteskapene som fremdeles knuges av hvem som skal ta ungene og oppvasken.

Ikke utradere seg selv

Leser du andre forfatteres dagbøker?

– Jeg slukte en gang Woolfs dagbøker. Doris Lessings leste jeg også, men dem slukte jeg ikke. Og jeg har snart hatt polakken Gombrowicz ´ dagbøker på leselisten et helt liv, uten å få lest dem.

Lessing liker du ikke, skriver du?

– Jeg likte henne ikke, men det er så lenge siden. Og det kan godt være at jeg ville lest henne helt annerledes i dag. Om Woolf kunne jeg kanskje ha skrevet en mastergradsoppgave, dersom jeg fortsatt hadde vært typen til det. For eksempel kunne jeg ha skrevet om hvor livsfarlig det var for henne at hun endte opp med en stil der fortelleren er utradert. Hennes eget jeg kom ikke til orde i romanene. Men hun skrev så perfekt i den stilen hun havnet i, og som jeg

Er det noe der du kjenner igjen hos deg selv?

– Både ja og nei. Jo da, det er noe der. Jeg var litt redd for å bli naglet fast som flink da jeg skrev de første bøkene mine.

Foler du deg i slekt med andre dagbokforfattere?

– Ja da. Det vil si, dette var på den tiden jeg leste mye. For det gjorde jeg inntil jeg fikk Parkinson. Siden har jeg lest lite.

Er dagboken en skjønnlitterær sjanger?

– Spør folkene i Kulturrådet! Jeg fikk jo Kritikerprisen for dagbøkene mine, for beste sakprosabok i 2021! Men jeg ble avvist høsten 2021, da forlaget fulgte vanlig rutine og søkte om å få boken inn på innkjøpsordningen for faglitteratur. Det var på vei til å bli en liten skandale da Kritikerlaget reddet situasjonen.

– Men romanteknisk: Jeg ser jo veldig godt at akkurat som i Amalie Skram-biografien min bruker jeg hele registret mitt av skjønnlitterære teknikker.

«I dag skjønner mange ikke hva vi opponerte mot, hvor autoritetstro samfunnet var.»

Liv Koltzowf. 1945

  • Debuterte med Øyet i treet (1970)

  • Var en del av kretsen rundt tidsskriftet Profil på 60 og 70-tallet

  • Liv Koltzow. Dagbøkeri utvalg 1964–2008 kom ut i 2021

Blandet seg

Køltzow var selv med å redigere dagbokøkene i siste fasen av arbeidet med boken.
Køltzow var selv med å redigere dagbokøkene i siste fasen av arbeidet med boken.

Hvordan reagerte du på den redigerte utgaven da du først leste den?

– Vi hadde diskusjoner underveis. Jeg hadde nærmest fått forbud fra forlaget mot å blande meg i arbeidet. Men da redaktørene var ferdig med første runde, hadde vi et møte. Mollerin og Blad hadde gjort en kjempejobb, jeg ble inspirert og klarte ikke å holde meg, men kom med noen forslag, og dette likte redaktørene. Så vi la om reglene, kan du si, og jeg fikk lov til å blande meg inn. Forslag til strykninger og til utfylling.

Hva var dere uenig i?

– Det vil jeg ikke si! Men jeg kan i alle fall røpe at det er vanskelig å redigere egne dagbøker! For hver eneste setning som sto der, husket jeg jo noe fra livet mitt. Da kan man ikke alltid vurdere om det er godt, eller om gjenkjennelsen skyldes at jeg vet hva som ligger bak, sier Køltzow.

En halvtime

Når romanfiguren Kaja Baumgarten i din siste roman, «Melding til alle reisende», får vite at hun lider av en uhelbredelig sykdom, tenker hun at hun burde ha levd livet annerledes. Hva tenkte du?

– Jeg tenkte, som henne, 100 000 ting på én gang. «Så det var hit jeg skulle.» Plutselig tårnet det seg opp enda flere hindre for skrivingen.

Jeg tror jeg allerede da bestemte meg for å kjempe imot. Du ser det i scenen i «Melding …» om Claude Monets bro, da maleren kom til Norge for å male Kolsåstoppen. Monet hadde en metode som gikk ut på bare å arbeide med samme bilde en halvtime av gangen, det er en god metode.

Powered by Labrador CMS