Politikk virker

Statlig kultur- og bibliotekpolitikk virker, mener Ragnar Audunson og løfter fram tall fra de nasjonale undersøkelsene av bibliotekbruk som har vært gjort siden 1978.

Statlig kultur- og bibliotekpolitikk virker, mener Ragnar Audunson og løfter fram tall fra de nasjonale undersøkelsene av bibliotekbruk som har vært gjort siden 1978.

Fra siste halvdel av 1970-tallet til siste halvdel av 1980-tallet økte bruken av norske folkebibliotek eksplosivt. Var det et eksempel på at statlig politikk virker? Var det tiltakene som ble gjennomført som følge av bibliotekloven som trådte i kraft i 1972 med dens krav til fagutdanning og de kraftfulle styringsmulighetene loven ga Statens bibliotektilsyn, som ledet til den eksplosjonsartede økningen?

Da Statistisk sentralbyrå gjennomførte den første nasjonale undersøkelsen av bibliotekbruk i 1978 hadde den nye loven virket noen få år. Dette året var det ifølge SSBs undersøkelse 24 prosent av befolkningen i Norge fra 16 år og oppover som hadde brukt folkebibliotek. Norske bibliotekarer kunne se misunnelig i retning Danmark der det også ble gjennomført en nasjonal brukerundersøkelse i 1978. Den viste at 47 prosent av danskene var bibliotekbrukere.

Et iøynefallende trekk ved den første norske undersøkelsen var at det ikke var noen forskjell i brukerandelen etter kjønn. Det var 23 prosent av mennene og 25 prosent av kvinnene som oppga å ha brukt biblioteket minst en gang siste år. Om kjønn slo lite ut i 1978, ga utdanning kraftige utslag. Blant dem med utdanning på ungdomsskolenivå var det 18 prosent som oppga å være brukere sammenlignet med 25 prosent av dem med utdanning på gymnasnivå og hele 43 prosent av dem med utdanning på universitets- og høgskolenivå. Lån av bøker dominerte. Av hele befolkningen var det i 1978 18 prosent som hadde lånt skjønnlitteratur mens 12 prosent hadde lånt fagbøker. Fem prosent hadde sett på utstillinger eller vært på arrangement. Om vi bare ser på dem som faktisk hadde brukt biblioteket, var det 72 prosent som hadde lånt skjønnlitteratur, 54 prosent hadde lånt faglitteratur mens 20 prosent hadde sett utstillinger eller vært på arrangementer i biblioteket – 16 prosent av brukerne hadde sett på utstillinger mens fire prosent hadde vært på arrangement. 

Hva skjedde mellom 1978 og 1988?

For da Statistisk sentralbyrå gjennomførte sin andre bibliotekundersøkelse i 1988, dokumenterte den en eksplosiv økning i bibliotekbruken. Andelen som oppga å ha brukt biblioteket minst en gang siste år, var da økt fra 24 til 45 prosent. Andelen regelmessige brukere – personer som brukte biblioteket fra tre til fem ganger i året eller hyppigere – utgjorde en tredjedel av respondentene, altså mer enn den totale andelen brukere i 1978.  Brukerandelen økte markant i alle utdanningsgrupper i denne ti-årsperioden. Blant dem med utdanning på ungdomsskolenivå økte den fra 18 til 31 prosent, blant de universitetsutdannede fra 43 prosent til 62. Hva kan forklare eksplosjonen i bibliotekbruk mellom 1978 og 1988? I løpet av denne ti-årsperioden gikk Norge fra en posisjon milevis unna dansk nivå til nesten å komme opp på siden av Danmark i andelen bibliotekbrukere. Siden har brukerandelen vært noenlunde stabil på det nivået som ble nådd i 1988. SSBs undersøkelser i 1998 og 2006 viste en beskjeden økning opp til henholdsvis 47 og 48 prosent. Så fikk vi altså fallet ned til 40 prosent i 2015-undersøkelsen. Hovedinntrykket er allikevel stabilitet noe som også understrekes av SSBs kulturbarometer for 2013 som viste en brukerandel på nivå med det man fant i 2006.

Én kandidat til å forklare eksplosjonen fra 1978 til 1988 er bibliotekloven som trådte i kraft i 1972.  Den ga Statens bibliotektilsyn effektive styringsredskap knyttet til statstilskudd. Tilsynet utviklet veiledende normer for samlingsutvikling og lokaler og statlige tilskudd var fram til 1985 avhengig av at kommunene fulgte Bibliotektilsynets standarder og retningslinjer. Loven knesatte prinsippet om at kommuner med 8000 innbyggere eller mer skulle ha fagutdannet biblioteksjef – fra 1985 ble dette utvidet til å gjelde alle kommuner. Det er rimelig å anta at de styringsredskapene som loven ga tilsynet – styringsredskap som forsvant med det nye inntektssystemet for kommunene og den påfølgende revisjonen av bibliotekloven i 1985 – ledet til en kvalitetsheving på samlingene, lokalene og tilgangen på bibliotekfaglig hjelp og veiledning. I 1978 hadde loven og den faglige kvalitetshevningen den ledet til, virket i kort tid. Utover på 80-tallet kunne man høste fruktene. Er det det vi ser av disse tallene? I de tre undersøkelsene som er gjennomført etter 1988, har brukerandelen variert rundt det nivået som ble etablert på 1980-tallet.

Nå er man bekymret for tallene fra SSBs 2015-undersøkelse som viser en nedgang til 40 prosent. Men ser vi på utviklingen over tid, er det stabiliteten fra 1988 og framover som er iøynefallende. Det understrekes også av SSBs kulturbarometer fra 2013, som viser en brukerandel på linje med toppmålingen i 2006.

Men hva har skjedd med mennene?

I 1978 var det, som vi har sett, ingen forskjell i andelen brukere etter kjønn. Men fra og med målingen i 1988 endrer dette seg. Da hadde brukerandelen blant kvinnene økt til fra 25 til 51, mennenes fra 23 til 40 – altså en prosentdifferanse på 11 mellom kvinner og menn. I 1998 hadde kvinnene økt til 55 prosent, mennene til 39. Kvinnenes brukerandel spratt opp til 60 i 2006, mens mennene falt tilbake igjen til 35 – nivået fra 1988. I den siste undersøkelsen fra 2015 ligger kvinnene fremdeles omtrent på1988-nivå med en brukerandel på 49, mens mennene med sitt fall ned til 31 prosent nærmer seg å snuse på bunnivået fra 1978. Her er det utfordringer for en ny bibliotekpolitikk.

Også når det gjelder hva slags tjenester og tilbud som brukes, er det noen interessante utviklingstrekk.

I den første surveyundersøkelsen fra 1978 var det utlån av bøker som dominerte. 72 prosent av brukerne hadde lånt skjønnlitteratur mens 54 prosent hadde lånt faglitteratur. Plater og kassetter var det forsvinnende få som hadde lånt – bare tre prosent.  Utstillinger oppga 11 prosent at de hadde sett på, mens fire prosent hadde vært på arrangement i biblioteket.

I 1988, da brukerandelen som vi har sett hadde eksplodert, hadde andelen av brukerne som lånte skjønn- eller faglitteratur gått noe ned til henholdsvis 64 og 46 prosent. Andelen boklånere var gått ytterligere ned i 1998, særlig andelen som lånte skjønnlitteratur – et tilbud som 50 prosent av brukerne da oppga å ha benyttet. I de to seineste undersøkelsene fra 2006 og 2015 har andelen brukere som har lånt skjønnlitteratur variert fra 57 prosent i 2006 til 54 prosent i 2015 – altså et stabilt lavere nivå enn i 1978.

Man skulle tro at utdannings-revolusjonen ville lede til en økning i andelen som låner fag- og lærebøker, men det har ikke skjedd. I 88, 98 og 2015 lå andelen som lånte slik litteratur på henholdsvis 44, 46 og 48 prosent – altså stabilt og noe under tallene fra 78. Unntaket er 2006 da 57 prosent oppga å ha lånt fagbøker.

En interessant endring er den kraftige økningen i andelen som låner barne- og ungdomslitteratur. I 1978 var det 25 prosent av brukerne som oppga å ha lånt barnelitteratur. Den største andelen fant man naturlig nok i den aldersgruppa der det er normalt å være småbarnsforeldre – dem mellom 25 og 44 år. 48 prosent av dem hadde lånt barnebøker. I gruppa mellom 16 og 24 år var det så å si ingen som lånte slik litteratur – mellom 2 og 3 prosent. Men i løpet av tiårsperioden fram til 1988 endret dette seg dramatisk. Da var riktignok spørsmålsstillingen endret. Nå spurte man etter lån av barne- og ungdomslitteratur. 36 prosent av alle brukerne oppga nå å ha lånt dette, og blant 16 – 24-åringene gikk andelen opp fra under 3 ti år før til nesten 30 prosent. I undersøkelsene siden har dette vært noenlunde stabilt. I 2015 var andelen brukere som oppga å ha lånt barne- og ungdomslitteratur så høy som 44 prosent – 39 prosent blant 16–24 åringene og hele 62 prosent blant de sannsynlige småbarnsforeldrene mellom 25 og 44 år. Det er tydelig at foreldre sørger for at barna leser eller blir lest for. Er det igjen et eksempel på at politikk virker? Innkjøpsordningen for barne- og ungdomslitteratur har ført til et kraftig økning i antallet ugitte titler – bare mellom 1980 og 1990 ble antallet utgivelser tredoblet. Ungdomslitteratur ble kanskje særlig stimulert siden 80-tallet. Og bibliotekbrukerne tar faktisk denne litteraturen i bruk. Er det et uttrykk for effekten av økt formidlingskompetanse som følge av kravene til bibliotekfaglig utdanning?

Den kraftige økningen i andelen brukere som har vært på møter og arrangementer i biblioteket og som har sett på utstillinger der, kan være et tredje eksempel på at politikk virker og på et samspill mellom profesjonsfaglig fokus og politikk. I 1978 var det fire prosent av brukerne som oppga at de hadde vært på møter og arrangementer i biblioteket. Undersøkelsene i 1988 og 1998 lå omtrent på samme nivå. Men fram til 2006 skjedde det åpenbart noe. Det året oppga 13 prosent at de hadde vært på møter og arrangement i biblioteket. Profesjonsfeltet fanget opp et framvoksende behov.  I 2015 hadde det økt til 23 prosent. Da hadde denne rollen i tillegg kommet inn i politiske styringsdokumenter – først Trond Giskes bibliotekmelding fra 2009, så lovendringen i 2013. Andelen som har sett på utstillinger har likeledes økt fra 11 prosent i den første undersøkelsen via 26 og 29 i de to siste surveyene fra forrige århundre til 35 i begge de to siste.

Statlig kultur- og bibliotekpolitikk virker.

Av professor Ragnar Audunson, Høgkskolen i Oslo og Akershus, avd. ABI