Utgave: 3/2022

Jeg var på scenen med Salman Rushdie den dagen, og det jeg så, var bemerkelsesverdig

Henry Reese
Henry Reese

Den 12. august  skulle jeg intervjue Salman Rushdie på Chautauqua Institution om vold mot forfattere. Da vi ble introdusert på scenen, dukket en mann opp ut av det blå. Som i en scene fra Rushdies roman Klovnen Shalimar stormet han scenen bevæpnet med kniv og begynte å hugge forfatteren.

Publikum løp umiddelbart til scenen for å forsvare ham.

Det var en bemerkelsesverdig respons. Folkemengden som spratt opp fra setene, viste det motsatte av den såkalte «tilskuereffekten», når individer ikke gjør noe og regner med at andre hjelper. Jeg vil kalle det «lesereffekten». Lesing skaper empati, og Chautauqua er et bevisst fellesskap av lesere. Den intuitive responsen til et empatisk fellesskap er å hjelpe.

«Lesereffekten» var grunnen til at jeg sto på scenen med Rushdie i utgangspunktet. Han holdt en tale i Pittsburgh i april 1997, hvor han sa at den virkelige kampen «ikke bare handler om min rett til å skrive. Den handler også om din rett til å lese». Min kone Diane Samuels og jeg, begge ivrige lesere, var blant publikum den dagen, og ordene hans inspirerte oss til å ta affære.

Vi hadde kjøpt og pusset opp et hus i nabolaget vårt som vi leide ut. Rushdies ord gav oss tanker om en bedre måte å bruke huset på – som et midlertidig hjem til en forfatter i eksil. Når forfulgte forfattere flykter fra hjemmene sine, må de ofte gjøre det fort og får ikke tatt med seg mye. De må starte fra bunnen av.

Forfatteren Russell Banks jobbet med å innføre en ordning som tilbyr asyl til forfattere over hele Europa til USA. Vi bestemte oss for å starte vår egen avdeling i Pittsburgh: City of Asylum, en organisasjon som ville gi en trygg havn for forfulgte forfattere, kunstnere og journalister fra hele verden. Vi sendte e-post til alle vi kjente om lanseringsarrangementet vårt og ba dem om å videresende til andre.

Akkurat som publikum i Chautauqua troppet leserfellesskapet vårt opp for å hjelpe: en advokat, en lege, en tannlege, en filmskaper og utallige andre tilbød tjenestene sine pro bono til de forfulgte forfatterne. Det ble tydelig at det var et leserfellesskap som ville bidra til å hjelpe City of Asylum. Vi har hittil tatt imot 16 forfattere, og organisasjonen er nesten utelukkende finansiert av nærmiljøet, av lesere. Ordningen vår tilbyr gratis bolig i to år eller mer om nødvendig, et stipend, juridisk rådgivning, helseforsikring og tilgang til faglige utviklingsmuligheter.

«Folkemengden som spratt opp fra setene, istedet motsatte av den såkalte ‘tilskuereffekten’, når individer ikke gjør noe og regner med at andre hjelper. Jeg vil kalle det ‘lesereffekten’.»

Organisasjonens første eksilforfatter-in-residence, den kinesiske poeten og filosofen Huang Xiang, lærte oss hvor symbiotiske leserens og forfatterens opplevelser er. Huang, som har blitt kalt den kinesiske Walt Whitman, har ikke lov til å publisere eller i det hele tatt fremføre poesien sin i hjemlandet.

«Jeg var som et fossil i Kina», skrev Huang Xiang, «da jeg kom til USA og folk oppdaget meg, gravde de meg opp av jorden slik at jeg ble levende.»

Huang kalligraferte poesien sin på fasaden av City of Asylum, noe som har blitt et ikon i nabolaget. Han holdt en improvisert fremføring av poesien sin på kinesisk foran forskrekkede forbipasserende. Han hadde workshops med tolk på skoler og universiteter. Effekten var elektrisk. Jeg husker da den unge datteren til en nabo spurte ham: «Hvordan føles det å være fengslet når du ikke har gjort noe galt?» Tenåringssønnen til en politimann som var blitt drept i tjeneste, syntes Huangs livshistorie var inspirerende, og skrev et biografisk essay om ham på skolen. Etter at Huang dro videre fra City of Asylum, skrev en anonym nabo med småstein på dørstokken: «Jeg vil ha flere dikt.»

Paraplyorganisasjonen vår, International Cities of Refuge Network, gir husly og støtte i flere enn 80 byer. Fra 2020 til 2021 ble antall søknader om beskyttelse til organisasjonen mer enn doblet, til over 400. Og det siste året fikk de tusenvis av hasteforespørsler og søknader fra skribenter i Afghanistan.

De som kan søke om asyl, er bare toppen av isfjellet, ettersom mange forfulgte forfattere ikke er i stand til det. Forfatterorganisasjonen PEN International utarbeider hvert år en internasjonal oversikt over saker som beskriver sensur, fengsling, tortur og drap på hundrevis av forfattere rundt om i verden. Organisasjon en The Committee to Protect Journalists (CPJ) har en dyster søkbar database over journalister som har blitt fengslet og drept. Amnesty International viser også til restriksjoner av ytringsfrihet over hele verden.

Det finnes 138 millioner voksne mennesker som leser bøker i USA. Vi, det amerikanske leserfellesskapet, må gjøre mer for å beskytte forfattere som blir forfulgt. Alle byer bør tilby asyl til forfattere og kunstnere. Det er det minste vi kan gjøre. Som Rushdie sa i 1997, det handler ikke bare om hans rett til å skrive; det handler også om vår rett til å lese.

Publikum i Chautauqua viste klart hvordan det ser ut når lesere forsvarer forfattere. Mens vi tenker på hvordan vi best kan hedre og forsvare Salman Rushdie og alle de andre modige forfatterne som setter livet på spill for oss, tenker jeg på noe annet han sa da vi hørte ham snakke i Pittsburgh.

«Den beste måten å bekjempe og svare på den typen trussel jeg mottok, er å vise at det ikke fungerer», sa han den dagen. «Å vise at den normale aktiviteten med å skrive, lese, diskutere, publisere og å kjøpe bøker bare fortsetter.»

Først publisert på nytimes.com 2. september 2022. Oversatt fra amerikansk til norsk av Kristine Løvold Busk.

Powered by Labrador CMS