Fjernlån, ja takk!

Biblioteksjefen på
Haram bibliotek har laget en facebook-side hvor han tar til ordet
for et
fjernlån med restriksjoner. Han utdypet sine meninger både her i
tidsskriftet Bok og Bibliotek og på forumet Biblioteknorge. "Fjernlånskostnader bør
kanaliseres mot frakt av kvalitet og ikkje trivialitet" sier han. Han
peker på
at bibliotekloven både "vektlegger kvalitet" og "allsidigheit".

Vi er
ikke
uenig med ham, eller loven, når det kreves at en samling skal ha både
kvalitet
og allsidighet. Men det står en ting til i den loven, og det er
aktualitet. Hva
er nå det?

– Av Biblioteksjef Marianne Mørch Grahn og bibliotekar Henrik
Kristiansen, Aurskog-Høland bibliotek

Biblioteksjefen på
Haram bibliotek har laget en facebook-side hvor han tar til ordet for et
fjernlån med restriksjoner. Han utdypet sine meninger både her i tidsskriftet Bok og Bibliotek og på forumet Biblioteknorge. "Fjernlånskostnader bør
kanaliseres mot frakt av kvalitet og ikkje trivialitet" sier han. Han peker på
at bibliotekloven både "vektlegger kvalitet" og "allsidigheit".

Vi er ikke
uenig med ham, eller loven, når det kreves at en samling skal ha både kvalitet
og allsidighet. Men det står en ting til i den loven, og det er aktualitet. Hva
er nå det? Er det siste nytt, som for eksempel Fyrvokteren av Camilla
Läckeberg? Eller er det den billige bokserien Sønnavind av Frid Ingulstad? Her
vil vi si som Ole Brum, "Ja takk begge deler".

Dersom vi skal bruke disse
kriteriene til å lage restriksjoner på fjernlån må vel alle tre kriteriene
ligge til grunn? Dessuten mener vi at dette har mer med innkjøpsprosessen å
gjøre. Skal vi sitte her på vår "høye hest" og vurdere hva som er verdig å låne
ut? Det synes ikke vi. Vi har sansen for bibliotek som delvis er brukerstyrte.
Hvorfor ikke la låner bestemme hva som er aktuelt, så kan vi bibliotekarene
passe på at hensynet til kvalitet og allsidighet også blir ivaretatt. Man kan
vel ikke bare plukke deler av en lov, og bruke det som passer?  

En annen ting han er
negativ til, er at materiell er "pakket ned i varetransport mellom lån."
Personlig kan vi ikke helt se noe problem med at noe er pakket ned i en eske, midlertidig,
mens det er på vei til en låner. Synes det er mye verre at det står på en hylle
for at noen kanskje kan tenke seg å låne det. Vi har i det siste mottatt
avvisninger fra andre bibliotek på materiale forsøkt bestilt av låner via
Norgeslån. Låner har sondert terrenget etter aktuelt materiale. Vedkommende
finner det på hyllen i et bibliotek og bestiller. Men nei, dette blir avvist.
For det første ser biblioteket seg tydeligvis bedre tjent med å ha materialet
på hylla. For det andre er vedkommende låner innbygger i en annen kommune. Et
siste problemet må være at det ikke er etablert en nasjonal transportordning
som omfatter alle bibliotek i Norge.

Det siste argumentet kjøper vi, de to
andre er vi uenig i. Hvorfor ikke heller samles i kampen for en nasjonal
transportordning da? Hva med å forsøke å få Sigbjørn Johnsen til å finansiere
dette på statens budsjett? Han sier jo i Aftenposten 15.03.10 at: "Det blir
godt med pæ’ng til gode formål også neste år." Kanskje en jobb for
kulturministeren å fremme bibliotekene som et godt formål, eller så får vi
gjøre det selv.

En tredje ting han
hevder er at "først i køen-jegere på nettet" forulemper de som fysisk
befinner seg i biblioteket for å finne "aktuelle titler". Vi har vanskelig for
å se hvordan noen som bestiller bøker på internett kan forulempe de som fysisk
befinner seg i et bibliotek. Mulig det er en feil med det trådløse nettverket i
aktuelle bibliotek, slik at lånere på nett materialiserer seg som flashbacks
omkring hyllene med nyheter?

Men, fra spøk til alvor, det viktige spørsmålet blir
vel heller å se dette i et litt lengre og større perspektiv. Hva skjer den
dagen brukerne ikke lenger kommer til biblioteket for å låne fysiske bøker, da
fysiske bøker ikke lenger finnes. Vi har ikke tenkt til å spekulere veldig mye
omkring nettopp dette, men et mulig scenario er at om 10 år vil det meste av
distribusjon av bøker være knyttet til aktivitet på nett. Men bibliotekene har
kuttet ut de nettbaserte tjenestene fordi noen føler seg "forulempet" av
nettbaserte lånere? Det er da vel ingen i dag, som ikke ser at internett vil
utvikle seg, og at bruken av dette bare vil øke.

Om vi ser på den rivende
utviklingen som har funnet sted de siste 15 årene, kan man bare vagt tenke seg
hva som vil skje i fremtiden? I stedet for å innskrenke de tjenestene vi har
skapt, bør vi tvert i mot utvikle dem! Er vi ikke med på denne utviklingen kan
vi like gjerne stenge virksomheten med det samme.

Det er en "yter" og
"nyter"-problematikk i fjernlånssammenheng. Noen bibliotek leverer ut mer
materiale enn de henter inn, mens andre gjør motsatt. Detter ergrer nok noen av
de bibliotekene som "yter", fordi de ikke føler at de får kompensert ressursene
de legger inn i prosessen. Men hva ligger egentlig til grunn for denne
holdningen? Om vi bare ser på Akershus er det få bibliotek som "yter" ekstremt.
De eneste som kan falle under denne betegnelsen er Fylkesbiblioteket i Akershus
og Bærum bibliotek. Resten må sies å ha en, mer eller mindre, overkommelig
oppgave med å betjene fjernlånsvirksomhet.

Her i Aurskog-Høland hadde vi i 2009
omkring 400 fjernlån til andre bibliotek. Det er vissnok det vi "yter".
Arbeidsprosessen med dette er en av de minste oppgavene vi har. Vi merker det
knapt nok. Vi har da hele 3 årsverk i dette biblioteket… Har derfor vanskelig
for å forstå at større bibliotek, som kanskje bidrar med 2000 utlån, fordelt på
langt større personalressurser, skal kunne finne dette arbeidet uoverkommelig.
På den annen side er vi en "kjempenyter" og lånte i 2009 omkring 3000 innlån.
Denne prosessen er noe mer arbeidskrevende, men også den svært overkommelig.

Vi kan derfor ikke helt forstå at arbeidsprosessen i seg selv er det kritiske
punktet. Hva kan da være årsaken til at enkelte er så negative til utvidet
fjernlån?

Personlig tror vi det
er en holdning som nok har fulgt oss helt fra fjernlånets spede begynnelse,
hvor noen var ergerlige for at nytt materiale man ønsket skulle stilles til
disposisjon for egne lånere, må sendes av gårde til andre. Kjernen i problemet
er nettopp at noen lånere betraktes som "våre" lånere, mens alle andre
innbyggere i andre kommuner er de "andre". Dette er til sist er svært snevert
menneskesyn og lovstridig. Løsningen må jo da være å finne måter som gjør at vi
betrakter alle lånere som våre.

Enhver låner i et norsk folkebibliotek bør
betraktes som vår låner uavhengig av hvor denne låner bor. Bibliotekloven sier
jo nettopp dette. En mulig løsning er kanskje å finne en statlig ordning som
kompenserer enkelte bibliotek for de økte byrdene de har med
fjernlånsvirksomhet? Men som pressgruppe å betrakte er vi nok svake om vi ikke
klarer å stå sammen. Vi må faktisk ta utgangspunkt i både Bibliotekloven og i
St.meld. nr 23, som begge oppfordrer til økt samarbeid, og kreve økte ressurser
til å gjennomføre nettopp dette.

Dersom Stortingsmeldingen ikke bare skal
fremstå som et fagert løfte burde vi kreve at den blir fulgt opp. En nasjonal
transportordning som er statlig finansiert kan være en ting. Kompensasjon til
bibliotek som "yter" mye kan være en annen. Det er til nå blitt gjort såpass
mye for å fremme fjernlånssamarbeidet i veldig mange folkebibliotek, at det
blir for dumt å gi seg nå. Vi bør snarere forsøke å løse de problemene som har
oppstått som følge av virksomheten. Det handler da om å bruke de erfaringene vi
har fått, til å gjøre tjenesten bedre? Er det ikke empirisk tenkning som ligger
til grunn for det meste av vår virksomhet da?

Kanskje kunne vi få en
meningsfylt debatt om dette, slik at vi kunne få kartlagt kjernen i problemet,
og forsøke gjøre noe med det?

Vi har forstått at
mange mener det er feil å drive med fjernlån. Dette fører igjen til at
enkelte folkebibliotek har karantene på nytt materiale, eller nekter å låne det
ut. Slik vi og blant annet ABM-utvikling oppfatter Bibliotekloven må dette være
lovstridig.(Se retningslinjer for fjernlån.
http://www.abm-utvikling.no/bibliotek/lov-og-rett/laneregler-i-bibliotek/retningslinjer-for-fjernlan)

Hvordan ville det fungere på andre områder i samfunnet dersom alle gjorde som
de selv ville, fordi de var uenig i en lov? Hvordan man bestiller og hvordan
materialet blir levert er likegyldig. Norgeslån eksisterer allerede og
Biblioteksøk er, forhåpentligvis, snart en realitet. De har det til felles at
låner kan søke, og bestille materiale selv. Man kan kalle dette hva man vil og
utføre det hvordan man vil. Kjernen i det er uansett at det dreier seg om
fjernlån. Forskjellen er at låner gjør jobben selv, i stedet for det lokale
biblioteket. Fjernlån gir "alle som bor i landet" tilgang til
folkebibliotekenes materiale. Restriksjoner på dette må være et brudd på loven,
slik loven er formulert i dag.

Av gammel vane kan
det føles besværlig å sende nytt materiale ut av biblioteket. Men om man ser
hvilke muligheter man har til å få noe igjen, blir saken langt enklere. Den
kvalitetshevingen fjernlån utgjør for vårt bibliotek, tilsier at kostnader ved
transport er en verdifull investering. Det virker på oss som om vi skal legge
restriksjoner på tjenesten, fordi den fungerer godt? Underlig…

Av Biblioteksjef Marianne Mørch Grahn og bibliotekar Henrik
Kristiansen, Aurskog-Høland bibliotek