Eviggrønt eller radikalt grønt? – Folkebibliotekets er og bør i klima- og miljøsaken

Med dedikert arbeidsstyrke og landsdekkende tilstedeværelse sørger folkebibliotekene for opplysning og inkludering av den enkelte i et større fellesskap. At folkebibliotekene er en kolossalt vellykket kulturinstitusjon, er tydelig jevnført brukerstatistikk fra Norsk kulturbarometer og Nasjonalbibliotekets omdømmeundersøkelser.² Likevel følger nye oppgaver fra politikerne når samfunnsfellesskapet står overfor nye utfordringer.

Folkebibliotekene er i endring

Det er inntruffet en ontologisk brist – folkebibliotekenes essensielle væren er i bevegelse, med tilsynelatende overraskende og utfordrende endringer. I løpet av vinteren 2023 gjør debatten om bibliotekenes nybrottstid inntog i avismediene: I Klassekampen 18. februar viser en reportasjeartikkel fra Deichman Grünerløkka mangfoldet av nye tjenester, fra verktøyutlån, frøbibliotek, kjøkkenhage, felleskjøkken, kompostering til festivaler innomhus og utenomhus – alt i folkeopplysningens og bærekraftens navn.³ 28. februar refererer Aftenposten til en undersøkelse i Bok & bibliotek der bibliotekledere på tvers av landet vurderer bibliotekenes uavhengighet, demokratiske funksjoner og biblioteksjefenes trøblete redaktøransvar. Etter ti år med lovpålagte debatter unngår bibliotekansatte problematiske temaer og arrangementer – tydeliggjort ved Mimir Kristjanssons kanseleringsdebatt.⁴ 17. mars skriver Klassekampen «En gang var bibliotekarenes oppgave å si ‘hysj!’. Nå er jobben å lage mest mulig liv og røre mellom reolene».⁵ Tydeligvis er bestanddeler, oppdrag og fremtoning i endring – men hva spiller inn i denne utviklingen? Hvilken fremtid kan vi forespeile? Er bibliotekenes nøytralitet eller uavhengighet satt under press?

Folkebibliotek og bærekraftig utvikling

FNs bærekraftsmål ble etablert i norsk bibliotekpolitikk med Nasjonal Bibliotekstrategi 2020–2023.⁶ Bærekraftsmålene forankrer sosial rettferdighet, velferd og økonomisk vekst i vårt og fremtidens ressursgrunnlag og gir klima og miljø et særlig fokus. FNs målsettinger er innført som nyorientering for folkebibliotek verden over gjennom International Federation of Library Associations (IFLA). Forskningen viser at bibliotekene arbeider med legitimering av folkebibliotek som bærekraftige, demonstrering av bærekraftige levesett og et mer aktivistisk bibliotekararbeid.⁷ I Norge knytter folkebibliotek tjenester til hver av FNs 17 målsettinger i Bibliotekforeningens digitale bærekraftskart. Annoteringer gjelder alt fra miljøsertifiseringer til arrangementer, festivaler og formidlingssituasjoner knyttet til bestemte bærekraftsmål. I tillegg er det utlånstilbud, med utstyr, verksted og frøbibliotek, som kan senke brukernes forbruk og således redusere utslipp av klimagasser. Ambisjonsnivået for ny bibliotekpraksis er imidlertid ulikt, og mange poengterer rettmessig: «Bibliotekets idé er gjenbruk av bøker og andre medier», eller «Tilbyr tilgjengelig viten og kunnskap om klimaendringene».⁸

Bærekraftsmålene skaper stor variasjon i tjenester og tilbud, og dette er interessant fordi endringsimpulsen tilsynelatende er lik: Vi står overfor en global klima- og miljøkrise, og som en hjørnestein i det norske fellesskapet skal folkebiblioteket bidra til bærekraftig utvikling. I en sammenligning av to folkebibliotek, et i det sentrale østlandsområdet og et i Nord-Norge, undersøker jeg variasjonen i bærekraftsstrategier, tjenester og tilbud. Jeg har sammenlignet et hovedbibliotek med et lokalbibliotek i en større organisasjon. Gjennom intervjuer med 18 bibliotekansatte, bibliotekarer og ledere ble det klart at bærekraftsmålene forvaltes svært ulikt. Her legger jeg frem noen av årsaksforholdene og tre sentrale spørsmål om folkebibliotekets er og bør i klima- og miljøsaken.

Eviggrønt eller radikalt grønt?

Sammenligningen av bibliotekene ledet til kategoriseringen av hovedbiblioteket i Nord-Norge som eviggrønt og lokalbiblioteket på Østlandet som radikalt grønt. Hovedbiblioteket bruker bærekraftsmålene som redskap for å belyse hvordan folkebiblioteket «allerede er veldig grønt» og «landets største sirkulærøkonomi». Samarbeidspartnere som Framtiden i våre hender holder arrangementer om klima og miljø, og det er igangsatt et frøbibliotek. Jevnført Bærekraftskartet er dette et populært initiativ, og bibliotekarene forklarte at andres frøbibliotek var en viktig inspirasjon for opprettelsen. Dette viser et velkjent fenomen i større institusjoner – at legitimiteten i en praksis leder til større utbredelse over tid. Frøbibliotek synes å være et spiselig prosjekt for mer konservativt innstilte bibliotekarer. En kan benytte et kartotek / en skuffeseksjon for kortkatalog – og således forbinde det nye initiativet med bibliotekenes historie. Siden hovedbiblioteket hadde en klar forankring i litteratur og bibliotekarenes kjernekompetanser, fremstod dette som det eviggrønne folkebiblioteket.

Lokalbiblioteket hadde stort engasjement for klima- og miljøsaken, men ikke nødvendigvis som følge av bærekraftsmålene. Det var verktøyutlån, frøbibliotek og kjøkkenhage. Biblioteket skulle tenne gnisten og skape bølger utover i samfunnet. Mange av prosjektene er drevet frem av aktivistiske bibliotekansatte, uten bibliotekfaglig utdanning. Da covid-19 ledet til stengte dører, kom de ansatte sammen for å skrive et manifest over felles verdier. Antirasisme, bærekraft, klima og miljø stod sentralt og inngår i bibliotekets hovedfokus. Jeg spurte de ansatte om litteratur og litteraturformidlingen og ble forsikret om at dette fremdeles er kjernen. Samtidig er det en tydelig utvikling mot et arrangementsbibliotek, med scener og lydanlegg i nesten alle rom. Ettersom biblioteket hadde skrevet et manifest og arbeidet målrettet mot samfunnsendringer, forstod jeg dette som det radikale folkebiblioteket.

Bibliotekar- eller bibliotekkompetanse?

Ansvarsområder og profesjonsfaglig forankring skapte tydelige skillelinjer mellom bibliotekene i studien. Det eviggrønne biblioteket vektla bibliotekarutdanningen, da det har ansvar som hovedbibliotek i sin lokale kontekst. Lokalbiblioteket var fristilt en del bibliotektekniske oppgaver som følge av sentralisering innad i organisasjonen og benyttet muligheten til å ansette nye kompetanser. Siden digitaliseringen på 1990-tallet har forskere spådd bibliotekarer en mulig undergang som profesjon. Samtidig viser historien hvordan bibliotekarer har omstillingsvilje som favner deler av utviklingen.9 I hovedbiblioteket ble bibliotekarkompetansen trukket frem som relevant for å understøtte digital dannelse som sosial bærekraft og for formidling av ulike bærekraftsmål – særlig gjennom litteraturen.

Utviklingen mot et bærekraftig arrangements-, debatt- og møteplassbibliotek har likevel gjort det fristende å ansette nye kompetanser i mange folkebibliotek. Med tittel spesialbibliotekar er ansatte med kompetanser i drama, film, teater, medievitenskap, samfunnsfagene, samt fra festival- og eventbransjen, som man ønsker å konkurrere med. Det radikale biblioteket har med dette et helt annet grunnlag for å drive utadrettet prosjektarbeid. Samtidig forklarte lederen at bibliotekarer har en grunnleggende forståelse av hva biblioteket er, og en forståelse av at biblioteket kan drive med en veldig ambisiøs litteraturformidling. Ufaglærte nyansatte må læres opp på jobben – og i begge bibliotekene var det en oppfatning om at faglærte bibliotekarer har de beste forutsetningene for å forvalte det institusjonelle samfunnsoppdraget. Dette følger av en identitet og kunnskapen i akademisk sosialisering.

Nøytral eller radikalt uavhengig?

Jeg åpnet med å stille spørsmålet om årsaksforholdet bak folkebibliotekenes ulike bærekraftsstrategier. Foreløpig har jeg pekt på organisasjon og utbredelse av bærekraftsstrategier ellers i institusjonen, samt profesjon og kompetanse. Skilnadene er mindre tydelige når det gjelder nøytralitet, uavhengighet og debatt- og arrangementsfunksjoner. I begge bibliotekene er holdninger avhengige av alder, kompetanse og preferanser. En kan imidlertid spore en forankring i balansert debatt med gjensidige motparter i det eviggrønne biblioteket, mens det er en mer radikal forståelse av rollen i offentligheten i det radikale biblioteket. I begge bibliotekene argumenteres det for at vitenskapelig objektivitet og et bredt politisk konsensus legitimerer formidling om klima- og miljøsaken. Det er kontroversielle saker og partipolitikk som gir et spesielt behov for å arrangere debatter med like motparter.

Som et tentativt veikart for bibliotekarer som forsøker å balansere uavhengighet og bærekraft mot omverdenens forventninger, lister jeg opp fire strategier som ble nevnt i intervjuene: 1) Balansert klima- og miljødebatt med like motparter; 2) Alle stemmer representeres i programperioden, fra klimaskeptiker til miljøbevegelse; 3) Arrangementer har nytteverdi, for eksempel ved klesbytter eller verkstedsaktiviteter, og klima- og miljøsaken er overordnet tematikk; 4) Folkebiblioteket kan formidle klima- og miljøsaken på grunnlag av politisk konsensus og vitenskapelig objektivitet.

Hva gjør brukerne til gode samfunnsborgere?

For folkebiblioteket som helhet er det ingen motsetning mellom å være evig og radikalt grønn. Hver gren av samfunnsinstitusjonen kan forvalte ulike oppgaver, betinget lokal kontekst, ansvarsområder og kompetansegrunnlag. Det er likevel et tankekors om bibliotekene blir en differensiert institusjon med svært ulike tilbud på tvers av små og store avstander. Folkebibliotekets målsettinger, samfunnsoppdrag og lovfestede tilstedeværelse i hver kommune bygger på et prinsipp om noenlunde likhet i tjenester og tilbud. I dette er bibliotekarenes kjernekompetanse og verdigrunnlag helt avgjørende. En viktig ressurs for nytenkning og innovasjon er imidlertid impulser utenfra. Særlig i dagens nybrottstider.

Det er bestandig risikabelt å spå om fremtiden, men i sammenligningen av det eviggrønne og radikale biblioteket fremstår sistnevnte som et eksperimentelt laboratorium for nye bibliotekprosjekter. Bærekraftsmålene gir oppslutning rundt nye deleordninger som frøbibliotek, verktøyutlån og kjøkkenhager, men kun et fåtall praksiser vinner legitimitet og utbredelse over tid. I mange folkebibliotek innlemmes eksempelvis frøbibliotek som et bør gjøre på denne måten. Samtidig berører nye kompetansetilfang og deleordninger essensielle deler av hva folkebiblioteket er. For noen er kunnskapen i frø, dyrking og høsting en naturlig forlengelse av folkeopplysningen. For andre ligger litteraturen i kjernen av oppdraget om opplysning, demokrati og dannelse. Grunnleggende er folkebibliotekets innvirkning på brukerne, enten det er å fostre bærekraftige levesett eller lesegleder og digital kompetanse. Slik er det ikke folkebibliotekets er eller bør gjøre som er det viktigste, men hva tjenestene til syvende og sist gjør med brukerne.

Tidligere var utdannelse og fri tilgang til informasjon, kunnskap og kultur avgjørende for folkebibliotekets bidrag til et rettferdig samfunnsfellesskap. I dag får klima- og miljøsaken en stadig mer sentral rolle når bibliotekansatte skal bidra til å skape bærekraftige fellesskap og gode samfunnsborgere for fremtiden. Forbindelsen mellom folkeopplysning og redusert privatkonsum ligger nettopp i dette siste, at brukerne får kunnskap til å fatte bærekraftige valg, også som resultat av praksis med lån og levering av bøker og andre gjenstander i en voksende og variert sirkulærøkonomi.

Noter

1. Forskningen som denne artikkelen bygger på, inngår i antologien Robuste Fellesskap, som er under publisering og planlagt utgitt høsten 2023, på Fagbokforlaget.

2. Bibliotekutvikling.no. (2023). «Befolkningsundersøkelse om bruk og haldningar til folkebiblioteket». Hentet 06. mars 2023, fra: https://bibliotekutvikling.no/2023/01/17/hog-tillit-til-bibliotek/
   Bekkengen, F.V. (2021). «Norsk kulturbarometer 2021». Statistisk sentralbyrå. ISBN 978-82 587-1527-3

3. Thorvik, H.B. (2023). «En kveld på biblioteket». I: Klassekampen, lørdag 18. februar 2023.

4. Rossavik, F. (2023). «Før skulle bibliotekene være stille. Nå er de pålagt å ta inn bråk.» I: Aftenposten, tirsdag 28. februar 2023. Hentet 06. mars 2023, fra: https://www.aftenposten. no/meninger/kommentar/i/15RbxM/foer-skulle-bibliotekene-vaere-stille-naa-er-de-paalagt-aa-ta-inn-braak

5. Håskoll-Haugen, A. (2023). «Er det mulig å tenke på biblioteket? » I Klassekampen 17. mars, 2023. Hentet 2. april 2023, fra: https://klassekampen.no/utgave/2023-03-17/er-det-mulig-a-tenke-pa-biblioteket

6. Kulturdepartementet. (2019). Nasjonal bibliotekstrategi 2020–2023–Rom for demokrati og dannelse. Regjeringen.no. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nasjonal-bibliotekstrategi-2020-2023---rom-for-demokrati-og-dannelse/id2667015/

7. Mathiasson, M.H. & Jochumsen, H. (2022). Libraries, sustainability and sustainable development: A review of the research literature. Journal of Documentation, ahead-of-print(ahead-of-print). https://doi.org/10.1108/JD-11-2021-0226

8. Norskbibliotekforening.no. (udatert). «Bibliotek + bærekraft = sant!». Hentet 06. mars 2023, fra: https://norskbibliotekforening.no/bibliotek-og-baerekraftsant/

9. Nicholas, D. (2012). Disintermediated, decoupled and down. CILIP Update, 29-31. Hentet 11. april 2023, fra: 20120501-CILIP_Update_March_2012_pp29-31.pdf (ciber-research.co.uk)

Litteratur

1. Audunson, R.A. (2015). Bibliotekarene – en profesjon under press? Institusjonalisering, deinstitusjonalisering og reinstitusjonalisering av et profesjonelt felt. ABM-Media. https://oda.oslomet.no/oda-xmlui/handle/10642/3080

2. Gjestrum, L., Tallerås, K. & Tveit, Å.K. (2018). «Vi søker deg med relevant høyere utdanning»: Kompetansebehov i det bibliotekfaglige profesjonsfeltet. Nordisk Tidsskrift for informationsvitenskab- og kulturformidling. https://oda. oslomet.no/oda-xmlui/handle/10642/6450