Et liv med bøker

Januardagen er mild og grønn på Gjeving, grenda i sjøkanten snaue to mil fra Bokbyen Tvedestrand. Under en raus blodbøk står Peter og venter. Han som fikk ideen om å lage en bokby, som har skrevet bøker for barn og for voksne. Vært norsklærer, sykepleier, avisredaktør og for litt over tre år siden; biblioteksjef. I en av Norges to bokbyer.

En gammel darling. For Peter Svalheim (61) har Bokbyen vært et hjertebarn siden 1998. På den tiden da han begynte å sysle med bokbyideen, jobbet han som sykepleier med nattskift, og som lærer på videregående i Risør. Han skrev litteraturkritikk i forskjellige aviser. Og begynte som journalist i lokala- visa Tvedestrandsposten.

– Det hører med til historien at det var Ellen, min kone, som sådde det aller første bokbyfrøet. Hun hadde lest i A-magasinet om Norges første bokby i Fjærland.

Peter fant noen tråder å trekke i, og fikk gode krefter med seg. Så tok det av i 2001, da ideen ble koplet med de åpenbare behovene for å blåse nytt liv i Tvedestrands gamle, nedre bydel. Og plutselig var de en aldri så liten folkebevegelse. Den 28. juni 2003 var Bokbyen ved Skagerrak en realitet. En folkefest for byen, og med forfatter Lars Saabye Christensen som holdt åpningstalen.

Biblioteket – et lykketreff. Peter var aktivt med i ledelsen av bokbyen i ti år. Så var han andre steder en tid. Men så pekte pilene hjemover, og selv om han ikke hadde den formelle utdannelsen, søkte han jobben som bibliotekar i Tvedestrand. Flere mente at Peter var rett mann, og kjempet for at han skulle få stillingen. Det fikk han, og skaffet seg den nødvendige etterutdanningen.

– Jeg føler på mange måter at ringen er sluttet når jeg kunne finne en ny plass i den lokale bokkulturen, denne gangen med biblioteket som utgangspunkt, sier han.

Biblioteket viste seg å være summen av alt han har holdt på med gjennom livet. – Det er et lykketreff at biblioteket i det hele tatt finnes. Det må vi takke tidligere tider for. For all vår velstand til tross: Det er vel mer enn tvilsomt om vår egen tid hadde hatt spenst nok til å komme opp med noe så genialt. Bibliotekene er jo en av de viktigste forvalterne og formidlerne av våre felles sivilsamfunnsverdier. Likevel ser det ut til at det beste vi kan håpe på fra samtiden er at vi får opprettholdt et eksistensminimum.

Byens varmestue. Peter begynte straks etter at «Møteplassbiblioteket» var blitt et begrep via formålsparagrafen til den nye bibliotekloven.

– Men vi slapp å klekke ut strategier for å oppfylle dette «nye» formålet, for biblioteket var en møteplass allerede. Eller rettere sagt, det var et oppholdssted for et stort antall barn og unge etter skoletid, forteller han.

På den tiden var bemanningen på et absolutt minimum, så personalet hadde ingen mulighet til å følge dem opp. Dermed var de også nærmest usynlige – men hørtes gjorde de.

– Og så kommer da bibliotekloven og gir dem ryggdekning: De er i biblioteket med en rett og har, som mennesker, krav på bibliotekets oppmerksomhet.

Peter fikk tak i prosjektkroner, startet «Bibliotekklubben» og fikk tilsatt en miljøveileder, skaffet brukte møbler, laget gode kroker, laget arrangementer. Som Poelgen, som leser dikt de unge selv har skrevet. På en av veggene midt i biblioteket henger et digert elghode. Når folk nærmer seg den, begynner Poelgen å sitere dikt, godt hjulpet av digitalteknologi og en bevegelsessensor.

Peters opplevelse er at tross alle spådommer om noe annet, er folkebiblioteket mer aktuelt enn noen gang. Han kaller folkebiblioteket for en «førstelinje i levekårsarbeid og folkehelse» og ivrer for at samfunnet skal forstå hvilken mulighet de har til å nå fram til sine mest utsatte befolkningsgrupper ved å satse på biblioteket.

– Det henger gjerne igjen noen forestillinger om hva et bibliotek er og ikke er. Det gjør at vi lett kommer på sidelinjen når planer og strategier skal meisles ut. Men folk trekkes til biblioteket uansett, og da trenger biblioteket å bli gjort i stand til å møte den enkelte som hele mennesker. Forskjellen er at vår ballast for menneskemøter, er bokkulturen.

Samhandling – å være med på leiken. Fra det resonnementet er ikke veien lang til et av Peters andre yndlingsord: Samhandling.

– Dette er jo et moteord i kommunenorge for tiden. Men hva betyr det i praksis? Jo – å komme seg ut av boksen og få i gang gode dynamikker med de som vil være med på leiken. Den som har mest å vinne på dette er den som lettest blir satt i boks, og dessuten framstår som den svakere part når ressurser og prioriteringer fordeles. Så det at biblioteket forsøker å åpne for så mange og så gode dynamikker som mulig, er egentlig litt av nød.

Til nå har denne samhandlingen mest omfattet andre kommunale avdelinger.

– Nå ser det ut til å komme et skritt videre – og det tilfeldigvis samtidig med at vår nye bibliotekstrategi av året planter «aktiv formidling» som et faneord og ber bibliotekene komme seg utenfor døra. Det litt kostelige da er at min gamle darling Bokbyen har gjort en nyorientering og søker samarbeid med biblioteket. Så dette lover bra. Og jeg er spent på hvordan bokbyen og biblioteket i felleskap kan få det til å svinge. For drømmen er fortsatt den samme: Å gjennomprege lokalsamfunnet med det beste fra bokkulturen.

Da lesegleden ble tent. Peter har levd et inderlig liv med bøker siden han oppdaget lesemagien: At bokstaver blir til ord som blir til fortellinger. Om folk, om dyr, om andre land. Om den store verden.

– Jeg husker frøken skrev mor på tavla. Så skrev hun en bokstav til, en o, og så skulle vi hviske hemmeligheten i øret hennes; det nye ordet moro. Tenk at bare med en bokstav til, så ble ordet noe helt annet… Jeg var sju da jeg entret lesingens verden. Med boka «Da vi snødde inne» av Hans Peterson. Jeg satt på en pinnestol på kjøkkenet, det var julen 1965, og jeg leste. Og leste… om det voldsomme vinterværet og at familien snødde inne. Det var et eventyr å kunne gli inn i historier og jeg ble raskt sulten på flere bøker. Dessuten leste mor høyt for oss, som hennes tante Hanna hadde gjort for henne.

Husker du første gang du kom inn i et bibliotek?

– Det var skolebiblioteket. Og så husker jeg bibliotektralla da jeg var 11 år og lå lenge på sykehus. Når den kom, var dagen reddet.

Peter har skrevet to barnebøker, den ene, «Himmelkua», ble til fordi datteren Ulla hadde en trillepike som het Ingunn og hun sa at hun hadde ti hestebøker hjemme. «Ja, men har du ingen kubok», spurte Peter. Det hadde Ingunn ikke, så da skrev Peter eventyret om himmelkua. Han mestrer det poetiske språket som berører barn. Som i boka «Esmeralda og klodemagen» der han skriver om den rare klinkekulerunde kloden hvor vi bor. I en fortelling om Esmeralda og resten av klassen, i Tvedestrand! De gjør julespillet til en magisk reise. Gjennom 24 morsomme vandrevers, ett for hver dag i adventstiden, følger vi strutser, lamaer og mange andre på veien mot Betlehem.

På kontoret hjemme har han lesestolen sin plassert innerst i en krok, med fulle bokhyller og bokstabler på gulvet. Ved skrivebordet med utsikt til fjorden, er han i gang med et nytt prosjekt. Kontoret på biblioteket er overfylt av bøker, tidsskrifter og plakater som viser alt av forfattertreff og møter mellom folk og bøker.

Får du tid til å lese?

Peter humrer. – Det er det samme som å spørre meg om jeg får tid til å puste! Jeg har alltid noe å lese på. Det er en naturlig del av dagen min. Av å tenke, arbeide. Leve. Likevel får jeg lest altfor lite.