Det viktige bibliotekrommet

Jeg er enig med Bibliotekarforbundets leder Monica Deildok når hun sier at “Konseptet bibliotek er utfordret fra flere kanter” (leder i Bibliotekaren nr 5/2011). De siste 20-30 årene forteller helt klart om store forandringer i samfunnet, som legger premissene for hva et bibliotek skal være. Men jeg er ikke like sikker på om Deildok har rett når hun ønsker å skille biblioteket og bibliotekarene fra bibliotekrommet så radikalt som hun legger opp til. Flere steder sier hun ganske direkte at bibliotekrommet ikke betyr så mye, at det er kompetansen som er det viktigste.

Jeg er enig med Bibliotekarforbundets leder Monica Deildok når hun sier at “Konseptet bibliotek er utfordret fra flere kanter” (leder i Bibliotekaren nr 5/2011). Et fugleperspektiv på utviklingen de siste 20-30 årene forteller om store forandringer i samfunnet, som legger premissene for hva et bibliotek skal være. Men jeg er ikke like sikker på om Deildok har rett når hun ønsker å skille biblioteket og bibliotekarene fra bibliotekrommet så radikalt som hun legger opp til. Flere steder sier hun ganske direkte at bibliotekrommet ikke betyr så mye, at det er kompetansen som er det viktigste.

Jeg vet ikke om det går an å tenke slik. I forlengelsen av Deildoks tanker ser jeg for meg en biblioteksektor som er fysisk oppløst og hvor bibliotekarene svever omkring som frie konsulenter. Kompetanse i hodet, kontoret i ryggsekken. Jeg tror man skulle trenge mye kreativ konsulenthjelp for å få et slikt “bibliotek” til å feste seg hos politikerne og brukerne, og trekke studenter til studiene. Bibliotekene er en del av kulturpolitikken, de er virkemidler for å realisere en kultur- og kunnskapspolitikk. Det er det som legitimerer de offentlige bevilgningene.

Jeg tror det er viktig å holde fast ved bibliotekrommet og dets inventar. Det kan se annerledes ut enn i dag, det trenger ikke fire faststøpte vegger (i Tel Aviv har de bibliotek i en park, i Marnardal i en butikk, i Stavanger og København tilbyr de mobile sommerbibliotek – eksemplene på slike alternative bibliotek er nå mange). Men jeg tror bibliotekene må finnes et sted, vi må ha en forestilling om at de eksisterer, vi må kunne gå til et sted hvor vi vet at det jobber mennesker som kan “mer enn meg” om informasjon, kultur, formidling – mennesker som har en kompetanse som skiller dem fra mennesker i andre offentlige institusjoner.

Dermed er vi over på det siste – kompetansen. Som Deildok sier, kompetansen er viktig. Men – nå banner jeg i Bibliotekarforbundet, som ønsker flest mulig medlemmer – jeg tror framtidens bibliotek trenger en mye bredere kompetanse enn den rent bibliotekariske. For å fylle bibliotekrommet vil det være viktig med ulike yrkeserfaringer. Bibliotekarene må tåle å jobbe side om side med folk som for eksempel har ekspertise på utstillinger, drama, litteratur, pedagogikk, også IT, økonomi, jus osv.

Et av mine yndlingsbibliotek for tida, er Winchester Discovery Center sør for London. Å kalle det et bibliotek, er egentlig sterkt forenklende, da bygningen er en blanding av universitet, folkeakademi, galleri, kurssenter, kafé – og bibliotek. Dette er ikke et bibliotek hvor det fysiske rommet er avskaffet. Det er tvert i mot utvidet og fylt med aktiviteter som gjør det til et dynamisk lærings- og kultursentrum i byen. Det er heller ikke et bibliotek hvor det kun jobber bibliotekarer – i Winchester Discovery Center er faktisk bibliotekarene i mindretall. (Noe de også er for eksempel i Idea Storene i London.)

Slik jeg leser strateginotatene for Nye Deichman, og slik Liv Sæteren har uttalt seg i intervjuer i Bok og Bibliotek, ser Nye Deichman ut til å bli en institusjon som vil trenge mye viktig kompetanse som man neppe vil kunne få på en bibliotekarutdanning. Men rundt det hele vil det likevel være en bygning, et bibliotekrom, som jeg håper vil bli et kulturelt tyngdepunkt i Bjørvika og Oslo.

– Odd Letnes, red.