Utgave: 1/2021
Burde vi heller holdt åpent?
Torsdag 12.mars kl. 19.00 skulle Øvre Eiker bibliotek ha siste runde med UKM-arrangement på bibliotekscenen. Ungdommene var forberedt og gledet seg.
Men dagene før hadde koronaen strammet grepet. Det var satt kriseledelse i kommunen, de hadde møter hver morgen. Onsdag 11. mars. avlyste vi alle arrangement, unntatt UKM. Vi bestemte oss for å kjøre det uten publikum, men vi ville la ungdommene få gjennomføre. 12.mars. kl. 14.00 holdt Erna Solberg den berømte pressekonferansen og alle arrangement ble forbudt fra kl. 18.00. Vi ble slått på målstreken!
Men hva så med resten av biblioteket? For Erna Solberg sa ingen ting om bibliotekene.
Halleluja-stemningen i Ferguson
I Bok og bibliotek nr. 4/2020 har Ragnar Audunson innlegget Koronaen og bibliotekene: Sviktet bibliotekene?
Her spør han hvilken rolle bibliotekene skal spille i krisesituasjoner. Han viser til Helsedirektoratets svar til BF, som sier at bibliotekene hadde et handlingsrom i mars: Vi burde holdt åpent. I en kommentar på Facebook tok jeg til motmæle og mente at det ikke ville vært mulig. Samtidig slapp ikke tvilen taket i meg. Audunson viste nemlig til bibliotekets rolle i Ferguson/USA i 2014. Jeg var på Granitol bibliotekfestival i 2016, hvor Scott Bonner fortalte om da han holdt biblioteket åpent under unntakstilstanden i byen. Det var hallelujastemning i salen. Da Audunson dro den sammenligningen mellom korona-nedstengingen og Ferguson, stakk det kanskje litt ekstra. Kunne jeg valgt å holde åpent i mars?
Fredag 13.3. var folk på jobb i Øvre Eiker. I løpet av dagen stengte vi det betjente tilbudet, men vi hadde meråpent gjennom helgen. Begrunnelsen var at innbyggerne skulle ha tilgang til samlingen. Og flere var innom den helgen og lånte med seg masse bøker.
Ingen biler på veien
Mandag morgen dro jeg igjen på jobb. Mannen min var hjemme med ungene, ellers kunne jeg jo ikke dratt. Det var INGEN andre biler på veien. Da husker jeg at jeg tenkte: «Men i h*** hvor trang i nøtta er du? Tenk om du tar med deg smitte til Hokksund». Jeg dro opp, møtte de av kollegaene som ikke trengte å være hjemme, ble enige om å stenge meråpent og dra hjem hver til vårt. Skulle vi blitt?
Folkebibliotekene er en av få institusjoner som betjener lesere av papiraviser. Flere av dem ble lei seg da vi stengte meråpent. «Vi sitter her helt stille, vi holder avstand», sa en av dem. Legg merke bruken av «vi». Det forteller om opplevelsen av fellesskap mellom dem som kommer og leser aviser. Møteplassen-funksjonen biblioteket har for denne typen brukere, tror jeg varmer de aller fleste bibliotekarhjerter.
Det åpnet seg et rom for å ta biblioteket som institusjon ett skritt videre. Det skjedde en innovasjon!
Smitte via papir?
Begrunnelsen for å stenge handlet ikke om å unngå samling av mennesker for å forhindre opptøyer (slik det var i Ferguson), det handlet om at vi ikke visste med sikkerhet hvordan smitten spredte seg. Kunne den for eksempel overføres via papir? I tiden før nedstengingen drev allerede flere bibliotekansatte med forebyggende tiltak, som å tørke av bøker og etablere karantenesystem for innlevert materiale. Også da flere bibliotek rett før påske satte i gang med bokposeutlån, var det flere smitteverntiltak knyttet til dette. All organiseringen for å gi innbyggerne tilgang til samlingen var viktige og kreative tiltak, men svært ressurskrevende. Det ble nesten et paradoks, for over flere år har bibliotekene gjort det motsatte. Vi har frigjort arbeidstid fra å drive med utlån og innlevering over skranke, til å utvikle møteplassen, bygge opp «rommet» slik at folk skal oppholde seg på biblioteket, ha tid til mer formidling, god programmering og ikke minst gjøre folk til selvstendige brukere.
Ferguson/Bonner inspirerer oss til å holde biblioteket åpent i krisetider. Men vi kan også lære noe annet: Scott Bonner fortalte at da biblioteket ble fylt opp av lærere, frivillige, kunstnere og andre, måtte han slippe alle oppgavene han holdt på med og begynne med noe nytt, nemlig programmering. Det var ikke tid til å kjøpe inn bøker, katalogisere, besvare e-poster osv., de ansatte måtte legge til rette for undervisning, aktiviteter og markedsføre tilbudene. Det åpnet seg et rom for å ta biblioteket som institusjon ett skritt videre. Det skjedde en innovasjon!Bonner hadde allerede planene klare, men han hadde ikke «fått ut finger’n» for å si det sånn.
Kompleks krise
En akutt krisesituasjon som den vi hadde før sommeren er utrolig kompleks! Som leder er det viktig å gjøre de rette valgene. Valgene handler om retning. Et av fokus-områdene i virksomhetsplanen for Øvre Eiker bibliotek sier at biblioteket skal være med på å skape kultur for livslang læring og mestring. I dette ligger det noen mål og tiltak som handler om å styrke den digitale veiledningen. Som leder sto det da klart for meg at var det riktig å holde bibliotekets fysiske rom stengt og å sette alle kluter til for digital formidling. Forutsetningene var på plass: Planen, alle ansatte på biblioteket har egen laptop, vi har en stilling med ansvar for publisering og kommunikasjon og alle ansatte var sterkt motivert til å gjøre noe nytt for å nå ut til publikum. Vi produserte video, bilder, korte tekster, lange tekster, bokhyller i BookBites, nettsider med fritt tilgjengelig litteratur på norsk og engelsk, lesestund, eventyr, påskeverksted, nyhetssaker på hjemmesiden, Instagram, Facebook. Alle ansatte gikk ut av komfortsonen, men alle møttes på Teams og heiet på hverandre og de fleste av oss fant former for formidling som vi ble komfortable med. Vi leste statistikk på visninger og tidsbruk på sosiale medier, og fikk god innsikt i hvordan brukerne våre brukte det vi la ut. Dette er en svært verdifull erfaring! Det spesielle var at vi klarte å teste dette sammen samtidig, at vi løftet hverandre. Det var mange andre bibliotek som også tok dette løftet, som svingte seg rundt og fikk prøvd seg på ting de ikke hadde gjort før. Nasjonalbiblioteket pøste også inn penger i digital formidling, vi fikk over natta endelig åpnet muligheten for å lage nasjonale lånekort digitalt og det kom mange flere e-bøker til utlån.
Alle ansatte gikk ut av komfortsonen, men alle møttes på Teams og heiet på hverandre og de fleste av oss fant former for formidling som vi ble komfortable med.
Virtuelle møteplasser tilfredsstiller ikke uten videre kravet om å være møteplasser i og for lokalsamfunnet, skriver Audunson. Nei, det gjør de ikke, og jeg er enig i at bibliotekene først og fremst er fysiske møteplasser. Men hvis vi klarer å følge opp alt det som ble prøvd og utviklet under nedstengingen, så tror jeg at vi kan gjøre bibliotekene til aktuelle og uavhengige møteplasser også i det virtuelle lokalsamfunnet, og det vil gjøre oss enda mer aktuelle og bedre rustet i møte med kommende kriser.