Atekst-saken: Tilgang til norsk avisarkiv er truet

I dag finnes det ingen tilsvarende tjenester som kan erstatte Atekst. Produktet er allerede forringet, og ved en eventuell stenging av tilgang, vil norske forskere og studenter miste den eneste ressursen som kan gi en dekkende oversikt over det norske nyhetsbildet – nå og tilbake i tid.

Uforutsigbar prising og forringet tjeneste

Avisarkivet Atekst har i mange år vært en abonnementstjeneste for mange bibliotek, både i fag- og folkebiblioteksektoren. Fra og med 2020 endret Retriever, firmaet som står bak Atekst, prismodellen radikalt. Istedenfor å betale en fast abonnementspris, skal bibliotekene nå betale per nedlastning. I tillegg er det innført embargo på tjenesten slik at artikler fra mediehusene Schibsted, Polaris og Amedia ikke kan leses før etter syv dager, og deres plussartikler er kun tilgjengelig for de som har abonnement. Prisen har altså blitt mer uforutsigbar. Ifølge Egeland forventes prisøkningen å bli adskillig høyere enn tidligere, samt at tjenesten generelt sett er blitt dårligere. Resultatet kan bli at flere bibliotek ikke har råd til å opprettholde tilgangen til Atekst.

Mediehusene som premissleverandør?

Retriever eier ikke innholdet i Atekst selv, det er det mediehusene som gjør. For et par år siden trakk Dagens Næringsliv seg ut av Atekst, og etter langvarige forhandlinger med mediehusene ble det i 2019 for første gang innført embargo på lesetilgangen til flere kilder. Det er legitimt å spørre seg hvilke forhandlingskort Retriever egentlig har. Er det ikke mediehusene alene som legger premissene her? Kanskje frykter mediehusene at Retriever tar fra dem abonnenter og inntekter, men Atekst er først og fremst et nyhetsarkiv. Det går på tvers av et mangfold av norske nyhetskilder, og gir en unik mulighet for forskning og studier, samt for vanlige borgere å sette seg inn i en sak. I dag finnes det ingen tilsvarende ressurser på markedet. Elektronisk abonnement på de enkelte aviser, om det hadde vært økonomisk forsvarlig, vil ikke kunne erstatte Atekst. Det kan heller ikke den internasjonale tjenesten Pressreader, som er en tjeneste for daglig nyhetslesing og ikke et arkiv. Hvis bibliotekene til slutt står igjen med papiravisene, vil vi i praksis sende våre brukere til Google. Atekst er en viktig ressurs, men pris og forutsigbarhet er av vesentlig betydning, og bibliotekenes budsjetter er under press.

Et nasjonalt anliggende?

Egeland påpeker i sin kronikk at denne saken har offentlig interesse og ikke kan være overlatt til en diskusjon om pris mellom Retriever og bibliotekene. Vi i NFF mener også at bibliotekene må stå samlet i denne saken, både i sine krav til Retriever og mediehusene og for å løfte saken politisk.

Denne tjenesten har interesse i hele biblioteksektoren, både hos fag- og folkebibliotek, og bør være et nasjonalt anliggende. I fag- og forskningssektoren er bibliotekkonsortiet Unit LÅT og UHR-B aktuelle kanaler mot Kunnskapsdepartementet, som for øvrig forvalter en sterk politikk for åpen tilgang til forskningsresultater. Folkebibliotekene og Nasjonalbiblioteket er underlagt Kulturdepartementet, som også forvalter pressestøtten.

Hvordan kan vi koordinere oss bedre for å få til en god løsning for alle parter, både brukerne, bibliotekene, mediehusene og tjenesteleverandør? Har Nasjonalbiblioteket og deres tjenester en rolle å spille i denne saken?