11. september 2001

11. september 2001 fikk jeg en telefon fra barnehagen mens jeg satt i et møte på Soria Moria restaurant på Torshov. Jeg måtte hente dattera mi fordi hun var blitt sjuk. På veien hjem stakk jeg innom Nærmat og kjøpte frukt.
            Hun hadde fått ørebetennelse. Jeg satte henne i kombivogna og trillet den hjem med høyre og sykkelen med venstre hånd. Hjemme ga jeg henne en halv paracet og noe å drikke. Jeg la henne i sofaen med hodet på en høy pute og leste høyt fra en av Luddebøkene mens jeg strøk henne forsiktig over hodet. Hun lo da vi kom til den sida hvor ”noen” hadde lagt en loff på Luddes hode (hvem i all verden kunne det være, hvem var ”noen”?). Hun kjente historien utenat og ble aldri lei av den. Etter hvert sovnet hun. Jeg bar henne forsiktig i seng og håpet hun ville sove natta igjennom. Jeg lot døra stå på klem så jeg kunne høre henne hvis hun våknet.
            Jeg lagde meg litt mat og satte meg til å lese en avis. Jeg merket meg at det var 11. september og navnet Salvador Allende streifet innom bevisstheten min, jeg tenkte også så vidt på Victor Jara som hadde fått kuttet av seg hendene (eller var det bare fingrene?) så han ikke kunne spille gitar mer, slikt gjør inntrykk på en som selv spiller gitar. Seinere på kvelden oppdaget jeg at jeg hadde fått et arr på innsiden av høyre håndledd. Jeg klarte ikke å huske hvordan jeg hadde fått det og husker det fremdeles ikke. Hvis jeg ser nøye etter kan jeg fortsatt skimte spor av arret. Kanskje jeg hadde hatt det en stund uten å oppdage det?
            Et par år seinere fikk jeg en mail fra en kvinne som jeg hadde noe uoppgjort med: ”Hvorfor har du et rødt arr på høyre håndledd?”. Fordi jeg ikke visste svarte jeg med en lengre diffus utlegning om gutter og arr og hvilke historier arrene forteller og hvorfor jenter får blåmerker i stedet for arr. Hun var ikke tilfreds med svaret, noe som pirret nysgjerrigheten hennes. Den våren svevde hun og jeg rundt i byens parker, satt på stadig nye kafeer, kamperte i flere døgn av gangen i senga i den lille hybelen hennes. Vi leste høyt for hverandre fra Jungelboka mens vi tømte et stort antall flasker med Petit Chablis. Utpå sommeren en gang dro jeg på hytta med dattera mi og hun dro hjem til foreldrene sine i en by et annet sted i landet. Hun syntes jeg ble så veldig borte for henne og da forelsket hun seg i en annen.

Jeg listet meg inn til jenta. Hun lå slik jeg hadde lagt henne, på ryggen, med hodet på en pute. Hun var så stille. Jeg bøyde meg ned med øret inntil munnen hennes for å forsikre meg om at hun pustet. Det gjorde hun.

Chris Erichsen