Mennesker trenger mennesker

Fire fagfolk skriv fritt om bibliotek

Johanne Raade, Marie Alming, David Kvamme Høvik og Oddmund Kårevik kommenterer bibliotekfeltet frå kvar sin stad i sektoren.

Denne måneden: Marie Alming

Litteraturvitar og barne- og ungdomsbibliotekar i folkebibliotek. Oppteken av barnelitteratur, lesekultur og biblioteket som møteplass og arbeidsplass.

Jeg feirer ti år som bibliotekar til høsten. Jeg har jobbet mest med barn og ungdom, både i folkebibliotek og som skolebibliotekar, og alle disse årene har lesekrise stått på agendaen. Diskusjonene gjentar seg. Det blir forsket og foreslått og bevilget. På et decennium har vi ikke beveget oss en desimeter.

Noe av det første jeg møtte som skolebibliotekar, var den politiske holdningen til min arbeidsgruppe i kommunen jeg jobbet i. Kommunen som skryter av å ha Norges høyest utdannede befolkning, og der innrullingen av nettbrett til alle barn i barneskolen ble etterfulgt av et forslag om å kutte i skolebibliotekarstillingene. Når vi har teknologien, trenger vi ikke mennesket, og skolebibliotekaren – i motsetning til skolebiblioteket – er ikke lovpålagt. Det tok ikke lang tid før 8-åringer hadde klart å søke seg fram til porno på skolens nettbrett. De mestret teknologien og manglet mennesket som kunne være en veiviser for dem i møtet med det enorme internett.

Lesingens infrastruktur

På årets litteraturfestival på Lillehammer var også lesing tema på flere programposter. Blant annet ble Leseundersøkelsen for 2026 presentert, en omfattende undersøkelse av nordmenns lesevaner gjennomført av Bokhandlerforeningen og Forleggerforeningen. Den viser oss blant annet at 900 000 av oss oppgir at vi ikke leser. Litteraturkritiker i NRK Knut Hoem mener at den kvalitetsvurderende instansen er viktig for å hjelpe folk å finne bøker. Kall det gjerne en veiviser i det litterære landskapet. Kall det gjerne en bibliotekar.

Flere har tatt til orde for infrastrukturen rundt lesingen som et viktig tiltak for å snu den elendige lesetrenden. Bernard Ellefsen i Morgenbladet har skrevet om bibliotek og skolebibliotek som en slik type infrastruktur og nevnte det i debatten om demokrati og lesing på Domus Bibliotheca 28. januar 2026.

Ellefsen har kalt skolebiblioteket den magiske knappen som han undrer seg over at politikerne ikke trykker på, og han snakker selvsagt direkte til mitt hjerte. Men jeg vet hva det er som gjør skolebiblioteket magisk, akkurat som jeg visste det da Bærum kommune ville kvitte seg med sine skolebibliotekarer: Det som gjør at magiske ting kan skje, er mennesket inni rommet, den kvalitetsvurderende instansen, veiviseren.

Meråpent skjermes

Men igjen og igjen syns jeg at jeg ser kommuneadministrasjon og politikere aktivt bygge ned den infrastrukturen vi har, og som vi så sårt trenger. Som så mange andre kommuner i Norge skulle Oslo i fjor spare penger, og etaten Deichman hadde foreslått å kutte i meråpenttilbudet som et kostnadsbesparende tiltak. Det er ikke i meråpen tid at kjernevirksomheten til et bibliotek skjer, var argumentet. Forslaget ble ikke godt mottatt blant folkevalgte eller folk, for alle er enige om at bibliotek og infrastruktur er viktig.

Bibliotekets åpningstider ble direkte knyttet til bekjempelse av utenforskap, og Høyre/Venstre-byrådet ga til slutt en ekstrabevilgning til Oslos folkebibliotek for å skjerme meråpent på Furuset, Stovner og Romsås. Legg merke til: ikke for å påse at bibliotekene hadde flere ansatte og gode driftsrammer i årene som kommer til å møte alle de besøkende, men for å påse at bibliotekrommet kunne holde åpent utenfor betjent åpningstid – når alle bibliotekarene har gått hjem. De som er mest sårbare for å havne utenfor, er gjerne de som trenger aller mest at noen ser dem. Og det er også disse vi trenger å få innlemmet i lesernes rekker.

Bibliotekrom eller bibliotekarer?

For meg sier skjermingen av meråpent noe om hvordan vi ser på bibliotekrommet, og hva det skal kunne tilby. Nylig kunne vi lese på bokogbibliotek.no at tallet på bibliotekansatte i England er halvert siden 2010, samtidig som meråpenttilbudet har eksplodert. Kommuneøkonomien i Norge har resultert i at det også her kuttes i kulturtilbud og i bibliotektilbud.

I 2024 foreslo Bærum kommune, den rikeste kommunen i landet, å legge ned to filialer av Bærum bibliotek. Vi kan fort ende opp med en menneskeløs infrastruktur der folk må hjelpe seg selv; hjelpe seg selv ut av utenforskap, hjelpe seg selv inn i lesingens rekker. Jeg mener at infrastrukturen ikke kan bestå av fysiske eller digitale rom, infrastrukturen må være menneskene du møter i disse rommene.

Det vi husker

Kultur- og likestillingsministeren, Lubna Jaffery, åpnet årets litteraturfestival på Lillehammer med å fortelle at det hun husker fra sitt barndoms bibliotek, er bibliotekarene, at hun ble møtt av andre mennesker: «De husket oss. De husket meg.»

I ti år har jeg vært en sånn bibliotekar for barn. En som finner Berts dagbok til en av de få guttene som tør å spørre etter bøker om gutter og forelskelse, som får en passe interessert elev til å bruke tid og krefter på å dykke inn i Den uendelige historien av Michael Ende. En som bygger lesere og relasjoner.

Mennesker trenger mennesker. Skal vi løse lesekrisen og demme opp for utenforskap, må bibliotekrommene også fylles med mennesker.