Bryter norske kommuner bibliotekloven ved sine dårlige åpningstider?

Åpningstider på distriktenes folkebibliotek er for dårlige. Jeg har fremdeles til gode å få mine naive og ambisiøse tanker satt på prøve i virkeligheten, men nå i vår har jeg stilt meg selv spørsmålet: Hvor mye, eller strengt tatt lite, skal vi egentlig godta?

Trine Sivertsen blant hyllene på Vågan bibliotek under praksisperioden i hjembygda vinteren 2023.
Trine Sivertsen blant hyllene på Vågan bibliotek under praksisperioden i hjembygda vinteren 2023.
Publisert Sist oppdatert

Dette er en meningsytring. Teksten står for skribentens regning. Bok & bibliotek deler ikke nødvendigvis holdninger og meninger som kommer til uttrykk.

Innlegget står på trykk i Bok & bibliotek 3/2023.

Høsten 2022 begynte jeg på bibliotek- og informasjonsvitenskap på OsloMet. Da vi i første del av semesteret hadde Øivind Frisvold som foreleser, skjønte jeg fort at jeg var akkurat der jeg skulle være. Siste forelesning han holdt, var jeg en av de som ydmykt gikk for å få signert boka hans. For en mann! Jeg gikk ut døra som en fersk aspirerende biblioteknerd.

Personlig betydde biblioteket mye for meg som barn. De hadde alle Pennyklubb-bøkene jeg ikke hadde fra før, alt var så utrolig tilfredsstillende organisert i hyllene, og det føltes nærmest som et hellig ritual å se bibliotekaren bla i kortkatalogen. Ikke minst var det et sted å forsvinne litt, drømme seg bort. Gjennom oppvekst og inn i det voksne liv er det fremdeles et rom jeg verdsetter høyt.

Hva bryr brukeren seg om?

Noe av det mest betydningsfulle som har preget meg gjennom mitt første år på bachelor, var min tid i praksis. Jeg dro hjem til min egen hjemkommune og Vågan bibliotek, som ligger idyllisk til i Svolvær i Lofoten. Jeg sov på rommet under trappa hos min far – det føltes passende å leve seg inn i en udødelig litterær karakter som Harry Potter når jeg først var i gang.

For å få noen generelle pekepinner til å avgjøre tema for eksamensoppgaven gjennomførte jeg en uformell anonym spørreundersøkelse, som fikk like over 100 svar. Det er så klart ikke holdbart for å slå noe ordentlig fast, men det ga en god idé over hva som betydde noe for bibliotekets brukere.  Både muntlig og ved min skriftlige spørreundersøkelse i praksis sa 53,7% at de ikke får benyttet seg av biblioteket så mye de skulle ønske. I kommentarene stod det ordrett: De opplever dårlig tilgjengelighet.

«Folkebibliotekene skal ha til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet, gjennom aktiv formidling og ved å stille bøker og andre medier gratis til disposisjon for alle som bor i landet.» (Folkebibliotekloven, 1986, § 1)

Medier skal stilles gratis til disposisjon for alle som bor i landet. I norsk akademis ordbok betyr dette å kunne benytte seg av noe eller ha noe til rådighet.

Utfordringer i fleng

Vågan bibliotek ligger i kommunens bysenter Svolvær. Biblioteket er både folke- og skolebibliotek og ligger fysisk vegg i vegg med videregående skole. I 2022 gikk de ned fra fem til tre ansatte, noe som er en annen historie, men poenget er at de nå er tre ansatte på dette kombinerte biblioteket som i prinsippet skal kunne bistå i underkant av kommunens 10 000 innbyggere.

Vågan er et geografisk område hvor det tar opp til én time å kjøre inn én vei til Svolvær fra de fjerneste bygdene. Per nå har Vågan bibliotek åpent fra 8 til 15 tirsdag–fredag med selvbetjening til klokken 11. Torsdag er det langåpent til 19, og lørdag er det åpent fra 11 til 15, og de har per nå ikke tilbud om meråpent. Det som ble vektlagt fra både ansatte og lånere gjennom samtaler, diskusjoner og spørreundersøkelse, er det at åpningstidene gjør det utfordrende å benytte seg av biblioteket, og dette kan ha flere årsaker.

Å besøke biblioteket er rett og slett et logistisk problem for barn.

Dersom man jobber i bysenteret, er det jo en mulighet for enkelte å skynde seg en tur innom før eller etter jobb, men for de av kommunens innbyggere som jobber lenger ut i distriktene, er det litt mer kinkig, og dette er bare for dem med en 8–16-jobb.

Barn kommer gjerne innom etter skolen for å lese tegneserier eller bøker eller gjøre lekser. I vinterferien var særlig sjakk populært. Men det var ikke alltid mulig å bare gå innom biblioteket etter skolen. I Svolvær er du særlig på vintertid avhengig av skyss med bil for å komme deg hjem. Om ikke foreldrene dine henter deg rett etter skolen, er du enten på SFO, eller det er samkjøring med andre foreldre. Å besøke biblioteket er rett og slett et logistisk problem for barn.

Jeg kan nevne studenter, for eksempel de som tar etterutdanning ved siden av fulltidsjobb, noen av disse har gjerne barn som løper rundt i huset hele ettermiddagen, og de nevner i spørreundersøkelsen at de savner et sted de kan jobbe i fred og ro. Vi kan snakke om dårlig kollektivtransport som hindrer brukere uten bil i å komme innom fordi rutene ikke matcher, vi kan snakke om så mangt. Det er ikke rart at dårlig tilgjengelighet er gjengangeren i nesten samtlige kommentarer jeg fikk innsendt.

Men for all del, de negative tilbakemeldingene var ikke overdøvende, biblioteket var på ingen måte en kjip plass å være. Heller tvert imot. På spørreundersøkelsen min svarte over 60 % at de var svært eller veldig fornøyde med dagens bibliotek, og 23 % at de syntes det er helt ok. Selv om åpningstidene ikke holder mål, ser bibliotekets brukere at biblioteket gjør så godt de kan, og at de setter pris på denne innsatsen som legges ned i å skape et rom for alle.

Røde tall skygger for bibliotekets verdi for individet

Gjennom samtaler med ansatte, og særlig biblioteksjef, fikk jeg også inntrykk av at kommunikasjonen mellom biblioteket og kommunen ikke var helt optimal. Mye av dette var etter min forståelse mangel på forståelse fra kommunens side for hva biblioteket egentlig er – og bør være. Det ble for eksempel kommentert at biblioteket bruker for mye penger. Biblioteket kan ikke gi grønne tall på lik linje med, la oss si, kommersielle kulturhus. Det er urovekkende at det tilsynelatende er slik at røde tall i kommunens regnskap overskygger den verdien bibliotekets tjenester har i de enkelte samfunnsborgeres liv, særlig når bibliotekets budsjett i Vågan har stått omtrent på samme nivå de to siste tiårene.

Trenger vi å være mer brutale?

Vi ser det økonomiske gapet øker, og Norge har hvert år økning i barnefattigdom. Prisene stiger, og det blir mindre penger i de enkeltes familiers budsjett for å kunne oppleve kultur og annet som kan bidra til glede og nye perspektiver. Bare det å ha et rom man kan oppholde seg i, kan for enkelte være ekstremt viktig, kanskje man er ung og trenger avstand fra en stor familie, eller kanskje motsatt – man er ensom og vil være rundt mennesker, kanskje få den ene samtalen i løpet av dagen med noen – om så bare om været (tro meg, jeg rakk å snakke mye om været med besøkende i løpet av praksis).

Jeg vet at jeg høres naiv ut. At jeg er pretensiøs, i overkant ambisiøs og kommer til å bli satt hardt på prøve i møte med arbeidslivet. Ulike kommuner har ulike økonomier. De har ulike innbyggertall og ulike behov. Likevel, i eksamensoppgaven min var jeg så freidig at jeg stilte spørsmålet: Bryter norske kommuner bibliotekloven ved sine dårlige åpningstider?

Jeg forstår godt om du som leser humrer nå, men her jeg sitter og skriver denne kommentaren, lurer jeg på om vi kanskje bør tenke såpass brutalt? Skal vi, ikke bare som bibliotekarer, men som norske statsborgere, godta at det i praksis ikke er lik tilgang på medier her i landet?

Er det greit at jeg her i Oslo kan hoppe på bussen og sitte i Bjørvika og henge på biblioteket til klokken 23, når det i enkelte kommuner er åpent bare for å hente og levere bøker én, kanskje to ganger i uken?

Mye av lite

Jeg vil rette en stor takk til Vågan bibliotek, og særlig biblioteksjef Gertti Mändla, for åpenhet og gode diskusjoner og den tilliten jeg ble vist i løpet av mitt besøk der. Jeg er imponert over det dere får til med de ressursene dere har, og det vet jeg deres brukere er også.

Hvor veien min går etter studiene, vet jeg ikke enda, men det blir folkebibliotek et eller annet sted. Jeg håper jeg får se at min egen hjemkommune forstår hvilken ressurs både rommet og deres ansatte er. Om ikke ser jeg fram til å kanskje kunne komme tilbake til nord med mine pretensiøse, naive ambisjoner for å lage opprør og kaos hos politikerne.

Jeg lover å være brutal. •

Powered by Labrador CMS