– Ansatte gir uttrykk for at ytringsklimaet er blitt trangere

Dette er en meningsytring. Bok & bibliotek deler ikke nødvendigvis holdninger og meninger som kommer til uttrykk.

Etter å ha sett dokumentarfilmen The Librarians satt jeg igjen med en uro jeg først forsøkte å avfeie. Filmen skildrer amerikanske skolebibliotekarer som utsettes for betydelig press og trakassering, og i enkelte tilfeller mister jobben, fordi de nekter å fjerne bøker fra samlingen – bøker som er blitt politisk uønskede.

Dette er USA, tenkte jeg. Det er annerledes der.

Likevel har tanken festet seg: Hvor robuste er egentlig norske bibliotek dersom presset ikke kommer som direkte sensur, men mer indirekte – gjennom politiske signaler, økonomiske føringer eller forventninger om tilpasning?

Jeg arbeider i det norske bibliotekvesenet, og i likhet med mange kolleger har jeg gjort meg noen refleksjoner om institusjonell robusthet i møte med demokratiske utfordringer. Biblioteket løftes ofte frem som en av våre viktigste demokratiske institusjoner – et sted for ytringsfrihet, mangfold og kritisk tenkning. Samtidig opplever mange ansatte at bibliotekets indre liv over tid er blitt mindre demokratisk organisert.

Dette paradokset fortjener å tas på alvor.

Tynnere relasjoner

De siste årene har biblioteksektoren gjennomgått omfattende strukturelle endringer. Besøkstallene har økt kraftig, og behovet for effektiv drift og bedre ressursutnyttelse vektlegges tungt. Parallelt ser vi en utvikling der lokale ledelsesnivåer bygges ned, ansvar sentraliseres, og mellomledere får ansvar for stadig større enheter – ofte med begrenset fysisk tilstedeværelse i bibliotekrommet og liten deltakelse i de ansattes aktiviteter.

I praksis innebærer dette tynnere relasjoner mellom ledere og ansatte. Ledere er sjeldnere til stede i det faglige hverdagsarbeidet, og rommet for løpende dialog, faglig uenighet og korrigering snevres inn. Samtidig belønnes drift, koordinering og administrativt ansvar i større grad enn faglig ekspertise, som i mindre grad gir tilsvarende handlingsrom, ansvar eller utviklingsmuligheter.

Flere ansatte gir uttrykk for at ytringsklimaet er blitt trangere. Medvirkningsstrukturer eksisterer formelt, men oppleves i praksis ofte som symbolske. Kartlegginger og arbeidsgrupper opprettes, men avgjørelser tas andre steder. Over tid kan dette føre til resignasjon, selvsensur og lavere vilje til å si ifra.

Demokratisk motstandskraft

Hvorfor er dette et demokratisk problem?

Fordi press mot bibliotek sjelden vil komme som eksplisitte pålegg om sensur. Det vil oftere komme indirekte – gjennom prioriteringer, styringssignaler eller økonomiske rammer. I slike situasjoner er det avgjørende hvordan organisasjonen er bygget. En homogen og topptung ledelse med høy grad av intern konsensus vil lettere kunne akseptere ytre føringer som nødvendige eller uunngåelige. Dersom mulighetene for faglig motstand på mellomledernivå og blant ansatte samtidig er bygget ned over tid, får slike føringer liten friksjon på vei ned i organisasjonen.

Resultatet er ikke nødvendigvis sensur, men en gradvis tilpasning der færre stiller spørsmål, færre protesterer, og der det oppleves tryggere å innrette seg enn å stå imot. Dette skjer ikke fordi noen nødvendigvis ønsker å svekke bibliotekets samfunnsrolle, men fordi strukturer som skal sikre faglig uavhengighet og demokratisk motstandskraft er blitt svakere.

Et ubehagelig spørsmål

Denne problemstillingen blir særlig alvorlig i lys av en bredere samfunnsutvikling. Tilliten til flere sentrale demokratiske institusjoner er under press. Medier, politikere og akademia møter økende skepsis. I dette landskapet står biblioteket i en særstilling. Tilliten til biblioteket er fortsatt høy, og det omtales ofte som en av våre viktigste forsvarere av ytringsfrihet, kunnskap og demokratisk deltakelse.

Nettopp derfor er det nødvendig å stille et ubehagelig spørsmål: Følger vi godt nok med på om bibliotekets egen demokratiske kapasitet faktisk vedlikeholdes – særlig når det gjelder ansattes reelle mulighet til å medvirke, påvirke og utøve faglig uenighet? Eller tar vi for gitt at institusjonen er robust, uavhengig av hvordan den organiseres og styres? 

Demokratisk styrke er ikke en iboende egenskap. Den bygges – og brytes – gjennom strukturer, relasjoner og kultur. Effektivisering kan være både nødvendig og riktig. Men når hensynet til effektiv drift over tid svekker rommet for faglig uenighet, kritikk og medvirkning, bør varsellampene blinke.

Spørsmålet er derfor ikke bare om biblioteket forsvarer demokratiet utad, men om vi er villige til å undersøke hvordan vi forvalter demokratiet innad – før vi en dag trenger den motstandskraften vi trodde vi allerede hadde.