Med blikket framover

Hva tenker Vigdis Moe Skarstein om det året som har
gått siden stortingsmeldingene om bibliotek og digitalisering ble
behandlet? Og
hvordan ser hun på framtiden?

Av Odd Letnes, redaktør

Hva tenker Vigdis Moe Skarstein om det året som har
gått siden stortingsmeldingene om bibliotek og digitalisering ble behandlet? Og
hvordan ser hun på framtiden?

Tekst og foto:
Odd Letnes, redaktør

Det har vært et
år fullt av diskusjoner, om ABM-utvikling, om Nasjonalbiblioteket, om de store
trekkene i norsk bibliotekpolitikk. Debatten har til tider vært både høylytt og
grovkalibret. Hva synes nasjonalbibliotekaren om den?

     –  Det er helt naturlig, og flott, at det er bred
debatt om bibliotekpolitikk! Noen har anklaget oss for å unnlate å delta i
debatten. Som en profesjonell organisasjon har vi valgt å vise hva vi står for
i handling og ikke i form av polemikk. Vi forholder oss til vår oppdragsgiver og
utfører de oppgavene vi til enhver tid har i forhold til vårt mandat. Men jeg må
også si at jeg synes det er leit at debatten innimellom har handlet om
mistenkeliggjøring av Nasjonalbibliotekets motiver og holdninger, som om vi
skulle ha en skjult agenda. 

– Noen mener at dere ikke er åpne nok?

     – Det gjør at vi spør oss selv om det
virkelig er tilfelle? Vi deltar i en rekke samarbeidsprosjekter, vi inviterer
til arrangementer, vi formidler erfaringer, for eksempel fra bokhylla.no, vi
stiller til intervjuer når vi blir spurt om det, vi har flere ganger invitert
til dialogmøter med andre deler av biblioteksektoren uten at vi alltid har fått
respons. Jeg kan ikke forstå at dette kan tolkes som at vi er en lukket
organisasjon. På den annen side er vi ydmyke overfor slike signaler og tar de
med videre i utviklingsprosessen.

Den brede dialogen

– Hva blir det viktigste i den brede dialogen dere nå skal inn i?

     – Helt overordnet blir det viktig å
etablere et tillitsforhold. Når det er sagt, så tror jeg i utgangspunktet at vi
faktisk har tillit og at flertallet ikke er skeptisk til oss. Det er i alle
fall det både jeg og andre i Nasjonalbiblioteket opplever når vi har møter ute
i sektoren, og det vil vi bygge videre på, sier Moe Skarstein.

     Den aller første oppgaven etter at det nye
mandatet trer i kraft 1. juli, vil være å ta vel i mot de som flyttes over fra
ABM-utvikling, forteller hun.

     – Det blir viktig å få vite mer om de
enkeltes arbeidsfelt, hvilken kompetanse de har, hvordan den kan forenes med
det vi kan og så videre. På den måten skal vi utvikle en ny organisasjon med
høyere kompetanse enn den vi hittil har hatt hver for oss.

     –
Noen har ment at dere ikke vil kunne se det enkelte folkebibliotek?

     – ABM-utvikling har allerede sitt nettverk,
Nasjonalbiblioteket har allerede kontakt med en rekke bibliotek gjennom de
tjenestene vi yter, og det vil også være naturlig for oss å se på
fylkesbibliotekene som noder i nettverket vårt. Norge er et lite land og det burde
være fullt mulig å samle det i ett bibliotekvesen.

Bukk, havresekk?

– Nasjonalbiblioteket er et operativt bibliotek og skal nå bli en
nasjonal koordinator og sentral i utviklingsarbeid. Er det et problem?

     – Jeg har merket meg at noen har spurt om
det. La meg aller først si: Vi har i dag en rekke tjenester som
biblioteksektoren allerede utnytter, alt fra nasjonalbibliografien og
standarder i digitalisering til ISBN, depotansvar og det å være infrastruktur
for forskning. Når vi nå også får ansvar for koordinering og utvikling, vil det
føye seg inn i bildet på en positiv måte. Da kan vi se drift og tjenesteyting,
strategi og utvikling under ett, som to sider av samme sak. Det har vi ikke
hatt muligheten til hittil, sier Moe Skarstein og legger til:

     – Når statsråden har valgt oss til å overta
B’en fra ABM-utvikling, tror jeg det brede spekteret vårt av tjenester og
produkter har spilt en rolle – og ikke minst vår sentrale posisjon og kompetanse
innenfor digitalisering og digitale tjenester. Vi er helt klart det mest
multimediale biblioteket i Norge, som kringkastingsarkiv, avisarkiv, som pop-
og rock-arkiv, med billedsamlinger og filmarkiv, for å nevne noe.

     – Er
det noen grunn til å frykte at dere vil prioritere dere selv når midlene til
for eksempel utvikling skal fordeles?

     – Det ville jo være å skyte seg selv i
foten og så uprofesjonelle ville vi aldri være. I forhold til forskning vil vi
selvsagt knytte til oss eksperter som gir råd og innstillinger om hvordan
midlene skal fordeles. Det er slik både for eksempel Kulturrådet og
Forskningsrådet arbeider, sier Moe Skarstein og benytter anledningen til å
tenke høyt:

     – Kanskje vi skulle tenke helt nytt når det
gjelder midler til forskning? Hva er det med biblioteksektoren som er så
spesielt at vi selv må forvalte forskningsmidlene? Kanskje ville
bibliotekforskningen fått økt status dersom midlene, eller deler av dem, ble
bevilget gjennom Forskningsrådet?

Bibliotek er profesjon

Spør du
nasjonalbibliotekaren hva hun mener bibliotek er, svarer hun "bibliotek er
profesjon". Bibliotek er "det vi kan", og ikke hvordan vi er organisert.

     – Bibliotekvesenet må avspeile samfunnets
behov og bibliotekene må utvikles i nært forhold til hva brukerne ønsker og i
forhold til sine lokalmiljøer. Det er viktig at staten stiller krav, men det er
store variasjoner i Norge kommunene imellom. Det beste er at bibliotekene blir
så gode at kommunepolitikerne med glede satser på bibliotek. Nasjonalbiblioteket
vil selvsagt lytte til de enkelte bibliotekenes behov og se om vi kan bidra med
vår kompetanse og på den måten styrke folkebibliotekene og vår egen kunnskap om
sektoren.

     –
Snakker vi her om Nasjonalbiblioteket som et "bibliotekenes bibliotek"?

     – Det kan vi godt si. Gjennom alle våre
funksjoner og oppgaver har vi et fått et samfunnsoppdrag som i framtiden vil
komme alle bibliotek til gode.

Trekke i lag

Har vi nå fått et
bibliotekvesen som kan løse morgendagens utfordringer, spør vi. Men her får vi
verken et ja- eller nei-svar. Moe Skarstein mener at det ikke er den rette
måten å spørre på. Det vi må ha som mål, mener hun, er å ha et bibliotekvesen
som til enhver tid svarer på den samfunnssituasjonen vi har og de utfordringene
som ligger i den. Hun bruker framveksten av sosiale medier som et utgangspunkt:

     – Tidligere hadde vi noen få medier som
dominerte samfunnsdebatten, først og fremst NRK og de største avisene. Skal du
delta i debatten i dag, må du i tillegg følge politikerne på Tvitter og Facebook,
du må lese blogger og andre elektroniske publikasjoner. Men hvem klarer å følge
med i alle disse mediene? Behovet for å sortere og formidle er større enn noen
gang. For tjue år siden snakket vi også om kunnskapsorganisering som en
bibliotekarisk kjerneoppgave, men da siktet vi til den store
innholdsproduksjonen. I dag må vi også forholdet oss til et voksende antall
plattformer og kanaler.

     – En annen utfordring som følger med
digitaliseringen, er denne: Hva skjer hvis forfatterne etter hvert begynner å legge
ut bøkene sine gratis på nettet, finansiert gjennom reklame eller andre former
for inntekter. Hvor vil da brukerne gå for å laste ned bøker, til biblioteket
eller andre nettsteder? Og hva skjer da med de 89 millionene staten i dag
betaler i bibliotekvederlag? Jeg har ikke svar på disse spørsmålene. Jeg nevner
dem for å vise hva vi må være i stand til å takle i årene som kommer.

     – Svaret på spørsmålet ditt må derfor bli:
Vi har i dag de beste mulighetene til å møte framtiden på en offensiv og godt
faglig fundert måte, så lenge vi kan samarbeide konstruktivt og trekke i lag i
samme retning, avslutter Vigdis Moe Skarstein.

Bok og Bibliotek nr 3/10 gikk til utsending 7. juni.