Mellom forandring og forankring

Mellom forandring og forankring
I løpet av de om lag 15 årene jeg har hatt denne spalten i Bok og bibliotek, er det noen temaer som har gått igjen. Hva er status nå med hensyn til de temaene jeg har prøvd å problematisere i denne perioden? Representerer de fremdeles viktige utfordringer?

Ett sentralt tema har vær knyttet til hvordan omorganiseringer og fusjoner med utgangspunkt i moderne trender som New Public Management, tar ressurser og oppmerksomhet bort fra det som er en institusjons kjerneoppgaver. Det gjelder for sykehusene, det gjelder skolene – og det gjelder bibliotekene. På bibliotekfeltet er et av kroneksemplene her fusjonen av tre etater – Deichmanske bibliotek, kulturetaten og idrettsetaten tidlig på 2000-tallet. Fusjonen la beslag på materielle og menneskelige ressurser, og internseminarene der bibliotekarer og bademestre under veiledning fra rådyre konsulenter skulle utvikle felles visjoner og forankre fusjonen, bidro sannsynligvis i vesentlig grad til at biblioteket var mindre på hugget enn man kunne ønske da litteraturhustoget tok av i 2007.

Det tok ikke så mange årene før idretten ble skilt ut fra den felles etaten, og for omtrent akkurat et år siden ble den siste spikeren slått i kista til akkurat dette omorganiseringsprosjektet. Da gjenoppsto Deichman som egen etat. Vi var tilbake ved start. Spørsmålet er naturligvis: Hva har dette prosjektet kostet i kroner og øre og i forskyvning av fokus og oppmerksomhet bort fra kjerneoppgavene? Det kunne være et interessant tema for et forskningsprosjekt. Men de som lever av å selge trender og nye oppskrifter på organisasjonsfronten, trekker seg ikke beskjemmet tilbake når forskning og praktisk erfaring viser at oppskriftene deres ikke fungerer. De er kontinuerlig på offensiven fordi omorganiseringene deres er begrunnet i nyliberalistisk ideologi, og på ideologiske standpunkt har empirisk begrunnet kritikk en tendens til å prelle av. Derfor må vi være forberedt på nye framstøt.

Hvorfor er slike omorganiseringer så farlige? Ett forhold er at før de er implementert, eksisterer de som modeller på papiret. Og slike modeller ser gjerne vakrere og mer harmoniske ut enn den rotete virkeligheten vi må bale med i hverdagen. Derfor har de en tendens til å vinne fram. Et annet forhold er det åpenbare som er pekt på foran. Vår oppmerksomhet er dessverre begrenset og jo mer vi må fokusere på interne omorganiseringsprosesser, jo mindre av vår begrensede oppmerksomhet kan rettes inn mot de faglige kjerneoppgavene. Et tredje forhold er at selgerne av organisasjonsmoter har en tendens til å se alle virksomheter som organisasjoner. Et sykehus, en skole, et bibliotek er ikke først og fremst sykehus, skole og bibliotek – de er først og fremst organisasjoner. Slik underspilles og nedtones det som er det aller viktigste ved en institusjon. Og det fjerde og siste er at organisasjonsmotene er knyttet til nyliberal ideologi – de er langt fra nøytrale. Når offentlige virksomheter omdøper det som før het personalavdelinger til HR-avdelinger er det et ideologisk framstøt for å forberede en overgang til en situasjon der en virksomhet ikke lenger nødvendigvis har ansatte. De HR-ressursene man trenger, kan like gjerne komme fra et bemanningsbyrå. Derfor er det viktig at de viktigste aktørene på det bibliotekfaglige profesjonsfeltet – Norsk Bibliotekforening, Bibliotekarforbundet og de som er tilsluttet NTL og Fagforbundet, og rofesjonstidsskrifter som Bok og Bibliotek – bidrar til å bygge et forsvarsverk mot ødeleggende og ressurskrevende omorganiseringsprosjekter. Dette temaet er minst like aktuelt som da denne spalten startet opp i 2003, om jeg ikke husker feil.

Et annet hovedtema i bidragene mine har vært betydningen av fagutdanning og faglig forankring, La oss tenke oss at Lillevik bibliotek skal lyse ut en ny stilling som bibliotekar og vurderer to forslag til tekst i utlysingen. Den ene teksten legger vekt på nødvendigheten av endringsorientering. Den kan for eksempel være slik: «Ved Lillevik bibliotek skal det tilsettes en ny bibliotekar. Lillevik bibliotek står midt oppe i en dynamisk endringsprosess og det kreves derfor av den som skal tilsettes at vedkommende er endringsorientert, fleksibel og glad i forandringer og nye utfordringer». Variasjoner over utlysinger med denne typen krav til egenskaper og kvalifikasjoner er sannsynligvis gjenkjennelig for de fleste. Det alternative forslaget til utlysing er formulert på denne måten. «Ved Lillevik bibliotek skal det tilsettes ny biblioteksjef. Lillevik bibliotek står midt opp i en dynamisk endringsprosess, og det kreves derfor at den som tilsettes er solid forankret i folkebibliotekfeltets verdigrunnlag, har evne til å gjøre dette verdigrunnlaget relevant i forhold til de forandringene og utfordringene biblioteket står overfor, og slik bidra til at folkebiblioteket og dets verdier overlever og kan føres videre i en ny tid». En utlysningstekst av denne typen tror jeg få om noen har sett. Men er det ikke egentlig denne typen ledere bibliotekfeltet trenger om vi skal komme gjennom de dype endringsprosessene vi står midt opp i som bibliotek? Jeg tror det.

Den faglige forankringen som jeg mener bibliotekfeltet trenger, kan nettopp forhindre at bibliotekene blir ofre for idémessige døgnfluer. Den er nødvendig for å kunne vurdere om det som falbys av de organisatoriske moteselgerne fra konsulentbransjen er nyttig for det spesifikke oppdraget og verdigrunnlaget som konstituerer bibliotekene eller ikke. Kanskje kan det ha den innimellom plagsomme effekten at kunnskap om faghistorie og faglige tradisjoner gjør at man kan se at ideer som forslagsstillerne opplever som nyskapende, innovative og fikse, ikke nødvendigvis er det, men har en plass i faghistorien. Men viktigere er det at denne forankringen gjør det mulig å koble nye ideer, forslag og innovasjoner sammen med kjernepunkt i det faglige verdigrunnlaget og slik bidra til at de blir en del av det bibliotekfaglige repertoaret.

Den faglige forankringen som bibliotekfeltet trenger i en verden i rask endring, kan man naturligvis skaffe seg på ulike måter. Bibliotek- og informasjonsfaglig utdanning er sannsynligvis kongeveien, men langt fra den eneste. 

Min opptatthet gjennom disse årene som skribent i Bok og Bibliotek av den faglige forankringens betydning, betyr ikke at jeg ikke erkjenner behovet for endring. På ABI har vi hatt et kurs i endringsledelse som vi har kalt «Mellom forandring og forankring». Det oppsummerer på mange vis det sentrale i min holdning. Forandring uten forankring – det blir som 17.mai-ballongen som eieren har mistet taket i: den kan nok sveve en stund, men ikke lenge og den er et viljeløst offer for hvert minste vindpust. Forandring med forankring – det betyr at vi kan gjøre dype endringer, men holde fast ved hva et bibliotek grunnleggende sett er: en institusjon som, med utgangspunkt i organiserte samlinger av informasjon og litteratur, initierer sosiale prosesser knyttet til læring, kunnskapsdeling og litterære opplevelser. I den løpende samtalen om hvordan vi kan få til en prosess med forankret forandring, håper jeg Bok og Bibliotek fortsatt vil være en sentral kan og diskusjonsarena. Dette er et diskusjonstema som er minst like viktig nå som for femten år siden.

Så gjenstår det å si takk for følget så langt. Og jeg tar sikte på å være en bidragsyter til bibliotekdebatten også framover – som forsker og deltaker i debatten her i bladet, og på andre arenaer.

Professor Ragnar Audunson, OsloMet Storby­universitetet, avd. ABI