Den korte avstanden mellom liv og død

Den korte avstanden mellom liv og død

(Bildet: Den danske forfatteren Helle Helle, f. 1965)

Ei jente på 16 år og moren hennes - hun og moren hennes, som de omtales i romanen - bor i en provinsby i Danmark i en tid der det fortsatt er telefonkiosker og småbutikker, slakter og baker og bondegårder i utkanten. Med andre ord et miljø vi i dagens effektive storsamfunn ofte ser tilbake på med romantiske øyne. Hun begynner på videregående, hun får venner, hun deltar på fester, hun har sex, hun prøver å henge med og takle de utfordringene tenåra kan by på. Den siden av historien skiller seg ikke så mye fra en gjennomsnittlig tenårings liv. Men under det hele dirrer et stort alvor, moren hennes er syk. Det formidles antydende og gradvis, allerede på s. 7 kan vi lese:

«Tredje april sier moren hennes:

- Jeg tror jeg har svelget en stein.»

Og litt lenger ned:

«- En stein? sier hun, moren hennes nikker.

– En tung en. Her.

Hun stanser et øyeblikk og legger en hånd utenpå frakken, under brystet.»

På side 8 kan vi lese: «I juni klarer ikke moren hennes å komme gjennom syltetøyskiven sin.» På side 11 tas tråden opp igjen: «Moren hennes sitter i lenestolen med ukeavisen foran seg, hun synses det er en god måte å slappe av på, å la øynene hvile på sidene uten å lese. Avisen rasler, hun vil ingenting. Hun har de myke klærne på. Innimellom skjer det at noen ringer på uanmeldt. Av den grunn har hun lært seg å gli rundt under vindushøyde. Magen hennes rumler og bråker (...).»

Dødssyk

Anelsen om at noe er galt med moren hennes, blir bekreftet i klartekst på side 43. Datteren ringer sykehuset for å få vite mer om morens tilstand og svaret er kort og nådeløst: «Pasienten utviser sterk forundring over sykdommens alvor. (...) Man kan lindre, men ikke helbrede.»

Denne direkte avsløringen står i kontrast til resten av romanens antydninger, men jeg tenker at den er nødvendig som et omdreiningspunkt. For nå vet datteren det, men på samme måte som at moren «utviser sterk forundring over sykdommens alvor», skyver også datteren fra seg det tunge budskapet. Det blir ikke sagt i romanen, men det er nærliggende å tenke at det det er en forsvarsmekanisme som trer i kraft, og at det gjelder å leve mest mulig normalt, også etter at moren kommer hjem temmelig svekket etter et tre ukers sykehusopphold.

Helt mot slutten av romanen har hun og moren hennes spist kake. Hun vil gjerne lage middag til moren, «hva som helst», men «moren hennes er så mett av kake at hun ikke engang kan tenke på mat.» Moren sier: «- Men i morgen hadde det vært deilig med en blomkålgrateng.»

Meningsutvidelse

Dermed får selve åpningsavsnittet i romanen en utvidet betydning, hvor vi kan lese at hun kommer hun hjem med et blomkålhode:

«Hun åpner døra med albuen, tråkker av seg skoene:

- Det er meg.

Og en gang til.»

Men det kommer ikke noe svar, og etter å ha lest hele romanen og det første avsnittet på nytt, skjønner vi hva morens manglende svar kan bety.

Hadde Helle Helle vært en mer pratsom forfatter, kunne historien blitt platt og overtydelig. Men Helle er en mester i antydningens kunst, og ved hjelp av en minimalistisk fortellemåte, ofte med vare lyriske innslag, gir hun leseren stadige glimt som til sammen skaper et bilde av livets store alvor - den korte avstanden mellom liv og død. Det er gjort på en imponerende måte. Etter endt lesing, blir jeg jeg sittende lenge å bla fram og tilbake i boka for å legge enda flere brikker på plass i historien om hun og moren hennes. Romanen «de» er en roman som ikke vil slutte.

-----

Helle Helle: «de»

Forlaget Oktober, 2019

Oversatt av Trude Marstein