Små fagbibliotek og Nasjonal bibliotekstrategi 2020–2023

Små fagbibliotek og Nasjonal bibliotekstrategi 2020–2023

Det er mange små fagbibliotek som mister ressurser ved omorganisering eller opplever at oppgaver blir flyttet. Det kan være vanskelig å være alene som fagperson i biblioteket uten noen å diskutere prioriteringer med eller hvorvidt man skal kjempe for de oppgavene som fjernes. Ofte vet bibliotekarer at de besitter kompetanse som gjør dem best egnet til oppgavene ved at de kjenner landskapet og vet hvor de finner informasjon. Erfaring med bruk og administrasjon av informasjonssystemer er i dag også en fordel som bør brukes til det beste for små institusjoner. Men hvordan få det til? Kan den nye strategien hjelpe? 

Det er altså kommet en ny nasjonal bibliotekstrategi (heretter kalt bibliotekstrategi), som denne gangen også skal favne fagbibliotek. Men de få setningene som står om fagbibliotek gir dessverre få retningslinjer. I tillegg har det kommet signaler fra regjeringen (kronikk Erna Solberg i Dagens Næringsliv 14.12.19), men igjen er det lite for oss bibliotekarer i små fagbibliotek. Hovedfokus er å lære opp brukere til å lese hva som er sant og usant på nettet. Dette er selvsagt også et viktig fokus for små fagbibliotek, men i tillegg forvalter vi samlinger som bør digitaliseres for ikke å forsvinne. Samlinger som viser utviklingen innen forskjellige fagområder i Norge, fra utvikling av vannkraft til utvikling av norsk utenrikspolitikk.Så om bibliotekstrategien ikke ser de mange små fagbibliotekene i Norge, fikk den tankene til å spinne. Finnes det likevel muligheter?

Krav om å være produktiv, tidspress og manglende mulighet til å opprettholde viktig kompetanse gjør hverdagen vanskeligere. Bibliotekene sliter med å opprettholde status i institusjonen, som igjen kan medvirke til at oppgaver blir flyttet. Det kan være tungt å gi slipp på oppgaver, og vanskelig å få et overblikk over hvordan man skal prioritere. Så hva skal man prioritere, og ikke minst, hvordan får man det til? Kanskje kan denne artikkelen gi noen idéer og nye incentiver for større bibliotekinstitusjoner til å bidra.

Fagbibliotekarer har en variert og spennende arbeidshverdag. I et stort bibliotek kan man fordype seg i oppgaver som f.eks. anskaffelse av litteratur eller registrering i bibliotekkatalogen. I små fagbibliotek er dette bare to av mange oppgaver og man må lage seg rutiner som forenkler arbeidet mest mulig. I tillegg er det viktig med gode nasjonale systemer som også inkluderer små fagbibliotek. For eksempel er den nye fjernlånsrutinen NCIP en god hjelp for små bibliotek som ikke er del av Alma-systemet. Den har forenklet fjernlånsrutinen samtidig som man har bedre kontroll.

Det er imidlertid rom for forbedringer, det er for eksempel et savn at ikke nordiske bibliotek er med. Flere låner fra bibliotek i Norden fordi norske universitets- og høgskolebibliotek prioriterer elektroniske bøker. Det er fullt forståelig med det brukergrunnlaget de store har, men for mange små fagbibliotek er en plattform for e-bøker og en e-boksamling dessverre for dyrt og man er avhengig av fjernlån. At UH-sektoren og prioriterer e-bøker, umuliggjør fjernlån. Dette fører til ekstra kostnader for små fagbibliotek. Det hadde også vært fint å få artikkelbestilling inn i et tilsvarende system, bestilling via Oria er tungvint når man ikke er med i Alma, så foreløpig får SAMPER og e-post fremdeles duge. 

Man er avhengig av samarbeid med andre institusjoner for å kunne levere gode resultater i små fagbibliotek. Derfor er det stor interesse for å delta på møter og være med i f.eks. Smaabib (uformelt forum for små fagbibliotek, https://sites.google.com/site/smaabib/home). Møter og kurs er steder man kan holde seg informert om ny utvikling, nye systemer, m.m. Dette er gull verdt for å holde seg oppdatert og utvikle sin kompetanse. Det siste møtet i Smaabib f.eks., handlet om den nye bibliotekstrategien og ble avholdt på Nasjonalbiblioteket med bl.a. foredrag av Svein Arne Tinnesand. Vi fikk høre om en ny satsning på digitalisering som kan komme alle biblioteker til gode.

Noe annet som er til god hjelp for små fagbibliotek er konsortieavtaler. Dersom man har råd og/eller mulighet til å være med i en avtale gir dette ekstra fordeler for brukerne i form av at de fleste avtalene nå inkluderer publiseringsavgift i tillegg til lesetilgang til artikler. Ikke bare gjør dette forskningen tilgjengelig for alle, men det gjør også at man slipper å betale både for å publisere og deretter å lese forskningsartikkelen. 

Den nye bibliotekstrategien viser dessverre at man ikke klarer å favne utfordringene til små fagbibliotek. De store bibliotekene stiller man krav til i forhold til brukere, for de små er brukerne oftest offentlig ansatte saksbehandlere og/eller forskere. Vi hadde gjerne sett at man var opptatt av deres tilgang på informasjon for å sikre kvalitet i offentlig forvaltning. Dessuten er det svært viktig at også deres informasjonskompetanse utvikles og forbedres i dagens jungel av informasjon på Internett. 

Nedenfor har jeg tatt for meg de viktigste oppgavene vi arbeider med i små fagbibliotek og sett på mulige løsninger på utfordringer.

Utvalg og statistikk. Bibliotekarer sørger for tilgang til gode databaser, eller som man sier i småbibliotek; best mulig ressurser til riktig tid og riktig pris. Det er umulig å kjøpe inn alt, så mye arbeid går med til å vurdere og evaluere ressursene opp mot institusjonens mål. Hver vinter når nasjonal bibliotekstatistikk skal leveres må man sørge for administratortilgang til et utall databaser for å se på bruk og nedlastning. Dette kommer godt med når fornyelser og andre vurderinger også skal gjøres, men er like fullt tidkrevende. Kunne man fått statistikk automatisk fra UNIT og databaser i konsortieavtalene, så hadde det også spart tid. 

Litteratursøk og gjenfinning av litteratur. Bibliotekarer har lenge utført litteratursøk på vegne av brukerne. I fagbibliotek generelt er det mange som utfører litteratursøk i forbindelse med f.eks. kunnskapsoppsummeringer. Brukerne ser at dette er krevende og omfattende arbeid som de ønsker faglig hjelp til. I tillegg er det blitt mer og mer vanlig å veilede brukerne i søk og gjenfinning slik at de skal klare gjenfinningen selv. I mange tilfeller handler det om å gjøre brukerne «informasjonskompetente» og veilede dem i det stadig skiftende informasjonslandskapet. Dette bidrar til å sikre at forskere og andre brukere unngår ekkokammereffekten. Søk i Google er et godt eksempel på hvordan denne effekten forsterkes ved at Google tar hensyn til tidligere søk eller hva man har interessert seg for på nettet. Dette gjør at det ikke er objektive svar man får fra denne søkemotoren. Kanskje kunne Nasjonalbiblioteket og/eller universitetsbibliotekene bidra med kurs for bibliotekarer i alle sektorer i bruk av Google og andre søkemotorer? I Småbib har vi hatt denne type kurs med stor suksess, men det kan være en utfordring å finne kompetansen.

I bibliotekstrategien på side 22 står det at «Biblioteksøk er Nasjonalbibliotekets felles digitale søkeportal til de norske bibliotekenes samlinger. I Biblioteksøk kan publikum finne og bestille materiale i samlingene til både folke- og fagbibliotek. Nasjonalbiblioteket ønsker at denne tjenesten skal videreutvikles slik at den kan bli et enda bedre verktøy for formidling av bibliotekenes innhold.» Biblioteksøk og andre verktøy som Nasjonalbiblioteket forvalter er viktige verktøy for små fagbibliotek. Vårt ønske er at vi også er med når Nasjonalbiblioteket tenker nytt og gjerne inviterer til samarbeid om utvikling av tjenestene.

Forvaltning av samlinger. Det er mange unike samlinger som forvaltes i små fagbibliotek: Rapportsamlinger og annen grå litteratur, boksamlinger innen spesielle fagfelt, elektroniske samlinger. Litteraturen tilgjengeliggjøres for institusjonen, og i noen tilfeller også for allmenheten, via forskjellige systemer både i vitenarkiv og bibliotekkataloger. Det tilrettelegges f.eks. for gjenfinning av institusjonenes publikasjoner via Google Scholar, OpenAire (EU) m.m. Bibliotekarer sørger for at boksamlingene gjøres tilgjengelig for andre bibliotek og deres brukere via nasjonale verktøy som Biblioteksøk eller Oria. 

Mye av bibliotekarers arbeid går ut på å administrere samlinger og gjøre dem tilgjengelig. Registrering av litteratur i interne og eksterne databaser, administrasjon og tilgjengeliggjøring av fysiske og elektroniske samlinger tar mye tid. Dette er arbeid som er usynlig for omverdenen, men som medvirker til at spesialsamlinger er tilgjengelig for allmenheten. Her bruker bibliotekaren sin kjernekompetanse og sørger for at denne informasjonen ikke skal bli borte. Dersom små institusjoner blir presset til å effektivisere, er dette arbeid som enkelt kan kuttes uten at institusjonens daglige drift blir veldig skadelidende. På sikt, og for samfunnet som helhet, betyr det imidlertid tap av nasjonal informasjon av stor verdi. Blir eldre samlinger kastet eller ødelagt i tillegg, så er de borte for alltid. Derfor bør det også være et nasjonalt ansvar å digitalisere og ta vare på denne informasjonen, for her trenger bibliotekarer med dette ansvaret støtte. Mange små fagbibliotek har rapportarkiver som burde digitaliseres og registreres, men ikke budsjett, folk eller kompetanse til å gjøre noe med det. Her kan Nasjonalbiblioteket bidra til å sikre nasjonal kulturarv.

Andre oppgaver. Bibliotekarer med færre brukere kjenner ofte brukernes behov. De bidrar gjerne med å sile informasjon og fordele ut til brukerne. Gjennomgang av nyhetsbaser, nyhetsbrev m.m. med tanke på å videreformidle det som er relevant, er ikke uvanlig å gjøre. Videreformidlingen er ofte personlig, men kan også gjøres via institusjonens Intranett, Facebooksider o.l. Omverdensanalyse er en naturlig del av en bibliotekars arbeid, og kanskje kunne de store institusjonene også her bidra med sin kompetanse i form av kurs eller lignende.

Det samme gjelder for dem som har ansvar for publisering av rapportserier, tidsskrifter, Open Access-artikler, m.m. Her er det viktig med copyright-kompetanse og kjennskap til forlagenes krav til egenarkivering, og det er ikke en enkel verden å sette seg inn i. 

Det som er mest positivt med den nye bibliotekstrategien er at den fremhever samarbeid. For små fagbibliotek er samarbeid med både de store institusjonene og med andre små fagbibliotek viktig for å kunne gjøre en god jobb. Dersom vi ikke har kunnskapen tilgjengelig i institusjonen, så har vi kollegaer, møter, kurs og konferanser.

I tillegg er Nasjonalbiblioteket viktig som en nasjonal ressurs også for oss. Bibliotekstrategiens fokus på Nasjonalbibliotekets rolle for kompetanseutvikling og bibliotekutvikling er veldig positivt og her vil vi gjerne bli inkludert. Nasjonalbiblioteket har ansvar for tildeling av prosjekt- og utviklingsmidler som et virkemiddel for å styrke kompetanseutviklingen (Bibliotekstrategien s. 43). Men det er ikke godt nok å si at vi også kan søke prosjektmidler ettersom det er vanskelig for ansatte i små fagbibliotek å finne tid til å håndtere prosjekter. Mye viktigere er det at man blir inkludert i utvikling av tjenester og invitert til å delta på møter, kurs og konferanser. 

Til slutt skulle jeg gjerne sett at små fag- og forskningsbibliotek var mere med i Nasjonal bibliotekstrategi 2020-2023, f.eks. når man på s. 4 skriver at «Rollen som formidler og en som åpner opp samlinger og forskning, er fremdeles like aktuell. Den kan styrkes gjennom mer samarbeid mellom folkebibliotek og universitet- og høyskolebibliotek.» Her kunne man lagt til noe om samarbeid med små fag- og forskningsbibliotek slik at de ble synliggjort som en del av biblioteklandskapet.

- Elin Maria Fiane, hovedbibliotekar, Norsk Utenrikspolitisk institutt – NUPI

Artikkelen har stått på trykk i Bok og Bibliotek nr 2-2020.