Kunnskapsorganisasjonsdagene 2019

Kunnskapsorganisasjonsdagene 2019

Årets høydepunkt for alle som jobber med kunnskapsorganisering løp av stapelen på Oslomet den 23. og 24. mai. I år var sannhetens time for alvor kommet til Korg-dagene da sannheten var det overordnede tema for årets konferanse. Bildet: Lars Fr. H. Svendsen snakker om sannhet og løgn (Foto: Kim Tallerås).

 

Lars Fr. H. Svendsen, forfatter og professor i filosofi ved Universitetet i Bergen fortalte om «Sannhet, post-sannhet, løgn og bullshit». Han trakk linjene tilbake til de gamle grekere (som filosofer ofte gjør). Ved første øyekast er grensen mellom sannhet og løgn enkel, men det finnes ikke bare én sannhet. Det finnes flere sannheter og det som er sannhet nå kan bli usant når vi blir klokere. F.eks. var det en gang en sannhet at jorden var flat, men nå vet vi bedre. Svendsen snakket også om ekkokamre. Meninger som finnes i et ekkokammer kan godt være sanne, men ekkokammerets medlemmer nekter å høre på andre sannheter i motsetning til den offentlige debatt hvor flere meninger kommer til orde.

Iflg. Svendsen var offisielle løgner ikke en ny oppfinnelse; allerede de gamle grekere opererte med edle løgner for statens sikkerhets skyld. Trump har aldri sagt en sannhet som går imot hans interesser, men heller ikke alt han sier er løgn og tidligere presidenter har heller ikke alltid holdt seg til sannheten. Og 1800-tallets amerikanske presidentvalgkamper var vesentlig mer skitne enn den seneste valgkampen.

Olof Sundin, professor i biblioteks- och informationsvetenskap ved Lunds Universitet fortalte om «Kildekritikk, selvkritikk og kildetillit». Kildekritikk brukt om internettkilder er et skandinavisk fenomen. Tyskerne bruker begrepet bredere og på engelsk brukes det stort sett bare om bibelsk kildekritikk. Det er vel og bra at vi lærer å være kritiske og ikke tro på alt vi finner på nettet, men det har kanskje gått for langt når elevene har lært at man ikke kan stole på noen, for sannhet er også et spørsmål om tro og tillit. F.eks. når vi leser en kilde som bruker statistikk har de færreste mulighet for å kontrollere de tekniske metoder som er anvendt; vi må stole på at statistikken er korrekt. Og når elevene ikke tror på noe som helst ligger veien åpen for all verdens konspirasjonsteorier!

Eva Akerbæk, faktasjekker i Faktisk.no, fortalte om «Kildearbeid i Faktisk.no: Bildesøk som faktasjekking». Faktisk.no eies av store medier i Norge, men arbeider uavhengig av eierne. Hun viste med et praktisk eksempel hvordan man kan avsløre en falsk nyhet ved billedsøk. På ukensnytt.com var det en sak med et bilde av Roald som hadde henvendt seg til NAV og som hjelp hadde fått en pantelapp Rimi på to kr.    Bing bildesøk er bedre enn Google fordi man kan croppe bildene. Ved å croppe pantelappen kunne man se att den stammer fra Wikipedias artikkel om panting. (Og Rimi er nedlagt for lenge siden). Men hverken Bing eller Google er god på persongjenfinning pga. EUs personverndirektiv. Russiske Yandex er derimot IKKE underlagt EUs direktiver, så her finner man lynhurtig ut at norske Roald i virkeligheten er amerikanske Eric! Yandax har også en engelskspråklig side, så man behøver ikke være ekspert i det kyrilliske alfabet for å kunne søke.

Matt Oxman, forsker fra Oslomet, fortalte om «Bak overskriftene: Kritisk tenkning om helseinformasjon». Det er et tverrfaglig forsknings- og undervisningsprosjekt ved Oslomet som skal hjelpe studenter og folk flest å lære hvordan man tenker kritisk om helseinformasjon. Studenter skal vurdere påstander i media om hva som er sant eller ikke, og publisere vurderingene som egne nyhetssaker. Prosjektet henter inspirasjon fra britiske Behind the Headlines og amerikanske Health News Review. Det er uendelig med informasjon om effektene av helsetiltak, spesielt i media. Mye av denne informasjonen er upålitelig, om ikke mesteparten, og mange nordmenn klarer ikke å vurdere den. Dette kan føre til at de tar uinformerte valg, og til slutt lider unødig eller kaster bort penger. Oxman brukte som eksempel om informasjon om at kaffe gir kreft stillet opp mot andre forskningsresultater om at kaffe beskytter mot kreft. Dessverre fikk vi ikke sannheten om kaffe, så kaffen i pausen måtte inntas i uvisshet om vi var i ferd med å forkorte eller forlenge livet!

Sigrid Østbye, spesialbibliotekar ved Oslomet, fortalte om en undersøkelse hun hadde gjort av studenters bruk av ORIA. Undersøkelsen viste at studentene har (nesten for) stor tiltro til at svarene de får i ORIA er riktige. Men hvis man ikke hadde klart definert hva man søkte efter, ble resultatene fra ORIA dårlige.

Etter den sunne eller skadelige kaffen var M. Connor Sullivan, Widener Library, Harvard University med via link. Det fungerte bedre enn jeg hadde fryktet og bedre enn når vi har Skypemøter på Nasjonalbiblioteket. Han hadde endret tittelen på sitt opplegg fra «Why librarians can`t fight fake news» til «Can librarians fight fake news?». Det tyder på at han er blitt litt mer optimistisk på bibliotekarenes muligheter for å påvirke, men vi er oppe mot sterke motkrefter. Han påviste bl.a. at selv om en falsk nyhet ble dementert, så husket de fleste bedre den spennende falske nyhet enn det kjedelige dementi. Sullivans opplegg ble efterfulgt av innledninger og samtaler om «Falsk informasjon og bibliotekenes rolle» ved biblioteksjef Knut Skansen, Deichman, bibliotekdirektør Hanne Graver Møvig, Universitets-biblioteket UiO og skolebibliotekar Siv Marit Ersdal, Drammen videregående skole.

Fredagen begynte med Nate Hill, Executive Director, Metropolitan New York Library Council, som imotsetning til Sullivan selv var tilstede i Oslo og det virket bedre enn via link. Han fortalte om «The New York City Digital Safety Programs». Metropolitan New York Library Council er et samarbeidsorgan som dekker de tre folkebibliotekenheter i New York City (Bklyn (=Brooklyn) Public Library, New York City Public Library og Queens Public Library) som til sammen har over to hundre bibliotekfilialer, og universitets- og fagbiblioteker i New York City og New York State. Bare det at de tre folkebibliotekenhetene har forskjellig organisasjonsstruktur kunne gjøre det vanskelig å finne ut hvilken person man skulle samarbeide med om de ulike prosjekter. MNYLC fungerer litt som Nasjonalbibliotekets Bibliotekutvikling, som gir prosjektmidler og prøver å skape samarbeide på tvers av sektorene. I de senere år har de fokusert mye på digitalsikkerhetsprosjekter, à la «Detox your phone» 

Etter (den helsebringende?) kaffe talte Herbjørn Andresen, førsteamanuensis ved Oslomet om «Algoritmer og personvern i arkiv og bibliotek». På tross av tittelen handlet det utelukkende om behandling av personopplysninger i arkiver, men problemstillingene har også relevans for bibliotekene.

Jannicke Røgler og Joep Aarts fra Buskerud fylkesbibliotek fortalte om «Data Detox på ditt bibliotek». Jannicke Røgler har oversatt Data Detox Kit til norsk. Buskerud fylkesbibliotek har i samarbeide med Drammensbiblioteket hatt en Detox Bar for å skape oppmerksomhet om Data Detox, hvor folk kunne stille spørsmål om personvern og hjelpe brukerne til å ta kontrollen over sitt digitale liv tilbake. 

Etter lunsj skiftet temaet litt: «Nye tillitsvekkende standarder? Bibliografiske innlegg om RDA og verk». Først ut var Fride Fosseng fra Bokbasen, men her representerte hun Den norske katalog-komité. Hennes innlegg het «RDA – endelig her» og gjorde rede for hvor langt RDA var kommet i Norge og den videre utvikling.

Liv Berg fra Bokbasen fortalte om de praktiske erfaringer, både positive og negative, med å katalogisere efter RDA som Bokbasen hadde gjort. Det var stort de samme erfaringer som vi på Nasjonalbiblioteket har gjort. Men avskaffelsen av reglen om tre (dvs. … [et al.] ved flere enn tre forfattere (eller redaktører osv.)) har ikke vært så epokegjørende for Bokbasen som for bibliotekene, for Bokbasen katalogiserer ikke i MARC, men i ONIX, som ikke har hatt tre-reglen.

Elise Conradi, Biblioteksentralen begynte sitt linnlegg med å påpeke det uheldige i at Bokbasen, som er eid av forlagene, leverer metadata til bibliotekene – ikke minst i fremtiden hvor metadataene blir beriket med bokanbefalinger. Fride Fosseng fra Bokbasen tok til motmæle og fremhevet at eierforholdet ikke har noen som helst innflytelse på Bokbasens metadataproduksjon. Så her fikk vi et praktisk eksempel på to sannhetsoppfattelser som kolliderte (og som begge kan være sanne). Men ellers fortalte Elise Conradi om Bibliotek-sentralens visjoner om å bruke metadataene i BIBBI på nye måter og utvikle nye tjenester.

Etter lunsj presenterte Kim Tallerås, Oslomet den nye bibliotekarutdannelse som skal tre i kraft ved semesterstart 2020. Bakgrunnen er den kjensgjerning at bibliotekene hellere ansetter folk med andre akademiske utdannelser, eller hvilken som helst annen bakgrunn, bare de ikke er utdannet bibliotekar! På den nye utdannelse har de studerende et felles år for så å spesialisere seg i enten informasjonsdelen eller kulturformidling. Begrunnelsen er at i den gamle utdannelse falt mange emner mellom flere stoler og den nye ordning kan sikkert bli veldig god, men personlig valgte jeg i sin tid bibliotekarutdannelsen fordi jeg var interessert i kulturformidlingsdelen og først efter flere forskjellige vikariater og stillinger ble jeg mer og mer fanget av kunnskapsorganiseringsdelen og arbeider nå utelukkende med korg. Jeg bruker daglig den kat./klass. jeg lærte på skolen, som jeg neppe hadde lært hvis jeg hadde spesialisert meg i kulturformidling efter 1. år.

Siste mann ut var Njål Engeseth, lisenskontrollør, NRK. Med hans innlegg «Soft fake news i NRK-arkivet» var vi tilbake til hovedtemaet for årets korg-dager. Han fortalte hvor lett det var å manipulere folks hukommelse. Han hadde laget en programserie om barnefjernsyn på 1960-70-tallet hvor han hadde valgt meget pedagogiske klipp og østeuropeisk sang og efterpå fikk han tilbakemeldinger fra mange om at akkurat sånn hadde barne-TV vært i deres barndom. Men 60- og 70-tallets barne-TV hadde også mye underholdning og lek (ifølge Njål Engeseth).

Oslomet (eller hva institusjonens navn har vært gjennom årene) har alltid lyktes i å finne interessante foredragsholdere og temaer, men i år synes jeg nesten de overgikk seg selv. Men disse betraktninger er utelukkende på egne vegne. De er skrevet uken efter konferansen efter hukommelsen og hukommelsen er en utro tjener, som flere av årets foredragsholdere var inne på. Den lurer oss rett som det er. 

I parentes bemerket var jeg samme dag på Cinemateket for å se «Edderkoppens strategi» av Bernardo Bertolucci fra 1973. Den handler om en mann som kom til en liten by for å finne ut hvem som hadde myrdet faren. Faren ble myrdet av fascistene i 1936 og var byen store helt, men saken ble aldri oppklart og hovedpersonen ble lagt mange hindringer i veien i oppklaringsarbeidet. Til sist viste det seg at faren var blitt myrdet av antifascistene. Så det er ikke alltid sannheten er som man tror. Og det er ikke alltid den offisielle sannheten er den sanneste. 

- Av Erik Guldager Nielsen, Hovedbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket