Med blyant og høvel

debatt-red.jpgSkolen står foran en revolusjon, men det er ikke lærerstanden som leder utviklingen. Skolebibliotekene må gå i bresjen. Sammen med de digitale urokråkene.

 

Av Tord Høivik, førsteamanuensis, Høgskolen i Oslo, avd. JBI

debatt-red.jpgSkolen står foran en revolusjon, men det er ikke lærerstanden som leder utviklingen. Skolebibliotekene må gå i bresjen. Sammen med de digitale urokråkene.

 

Av Tord Høivik, førsteamanuensis, Høgskolen i Oslo, avd. JBI

 

Det er ikke lærerstanden som leder utviklingen. Drivkreftene kommer i hovedsak utenfra - dels fra elever og studenter, dels fra departementer og direktorater. Dagens barn og unge vokser opp med data som sitt morsmål. De har aldri snakket noen annet språk - og okker seg over de voksne amatørene som fomler i vei fra kateteret.

      Skal skolebibliotekene komme på banen, må de vite hvilken bane de skal oppsøke. Skal bibliotekarene satse på den tradisjonelle skolen, der de fleste lærerne føler seg hjemme? Eller skal de alliere seg med de digitale urokråkene - som prøver å forandre den etablerte pedagogikken?

      Jeg mener selvsagt det siste. Begrunnelsen er enkel. Skolens tradisjonelle arbeidsform - det vil si lærer, klasse, kritt og lærebok - gir liten plass til bibliotek og bibliotekarer. I den gamle pedagogikken gjaldt det å lære seg pensum - punktum finale. Ekspedisjoner utenfor pensum var mest til bry. Den nye pedagogikken bygger på nettet i stedet for pensum. Det betyr at bibliotek og bibliotekarer kan spille sentrale roller i læringsarbeidet. Men da må bibliotekarene utforske den nye digitale pedagogikken - dels sammen med og dels i forkant av lærerne.

De nye norske læreplanene er usedvanlig radikale i sin språkbruk. Aktiv og meningsfull bruk av data skal tas inn i alle fag. Men hvordan det skal gjøres i praksis, vet ikke Staten. De fleste byråkrater er amatører når det gjelder digitalt utviklingsarbeid. De krever at lærerne skal gå på ski over Grønland, men overlater selve ekspedisjonen til skolene selv - en grei fordeling av arbeidet sett fra Statens side.

      Mange snakker om Web 2.0. Bibliotekarer snakker om Bibliotek 2.0. Skolefolk snakker om Utdanning 2.0. Noen legger vekt på teknologien - med åpen kildekode, distribuert programutvikling og nettet som plattform. Andre poengterer de økonomiske og kulturelle sidene: dugnadskulturen, de sosiale nettstedene og den distribuerte kunnskapsproduksjonen. Mange bidrar - på kryss og tvers.

      Om noen år vil både begrepet og debatten om 2.0 forsvinne. To-null blir normalt, selvsagt og usagt. Vi snakker ikke lenger om elektriske sporvogner og selvdrevne motorkjøretøyer med forbrenningsmotor. Trikk og bil holder i lange baner. Men det er hundre år siden forrige tekniske revolusjon. Vi husker ikke lenger hvor urolige slike dype teknologiske overganger kan være.

Den nye læreren er ikke en foreleser, men en fagperson som planlegger og veileder læringsprosesser. Skal bibliotekarene nå fram i skolen, må de samarbeide med lærerne. De færreste bibliotekarer kan bruke de ti tusen timene det tar å bli en erfaren foreleser. Men lærerne mangler bibliotekarenes kunnskap om medier, dokumenter og metadata. Dersom de to går i team, kan de utfylle hverandre - og lage langt bedre læringsløp for elevene.

      I en slik prosess tror jeg bibliotekarene kan finne gode allierte blant de nye digitale lærerne. De trenger støttespillere, siden den nye pedagogikken møter uvitenhet, treghet og motstand. For å bli kjent med det digitale miljøet i skolen, anbefaler jeg nettstedet Del & Bruk. Del & Bruk ble opprettet av Ingunn Kjøl Wiig, som er norsk- og engelsklærer ved Sandvika VGS, for bare et halvt år siden. Det er nettopp beregnet på lærere som prøver å utvikle undervisningsformer som er tilpasset vår nye digitale hverdag.  På et halvår har mer enn to tusen lærere meldt seg på.

Vi har i en årrekke prøvd å nå gjennom med våre ønsker om ikt-utstyr på kunst og håndverksverkstedene våre. ("Holder det ikke med blyant og høvler"-holdningen regjerer)

Lærere mangler tid til faglig samarbeid og faglig oppdatering. Ofte må den enkelte lærer finne frem i "jungelen" av nettressurser og selv lage undervisningsopplegg, fordi det ikke er en nasjonal database over nettressurser og oppgaver/undervisningsopplegg.

      Likevel mener jeg at vi ikke skal unnskylde lærerne for mye, mange av dem ... påberoper seg metodefrihet for å fortsette slik de alltid har gjort. For å få til endring må ledelsen på skolene være tydelige og krevende. IKT er et nøkkelelement for læringen, og etter hvert ... er det bare nostalgi som gjør at mange klamrer seg til boka.

      Initiativet til samarbeid må i praksis komme fra bibliotekarene. Skolen har en travel hverdag. For lærerne står elevene og undervisningen i sentrum - det er jo derfor de har valgt dette yrket. Bibliotekarer ved skoler, universitet og høgskoler klager ofte over at de ikke blir sett av lærerstaben - det vil si verdsatt etter fortjeneste. Det er sikkert riktig. I en rettferdig verden ville ulven og lammet gresset side om side. Men inntil videre bør lammet ta sine forholdsregler.

      Det betyr ikke å reklamere for bibliotekets fantastiske ressurser, men å undersøke hva lærerne tror de trenger - og deretter tilby det. Neste skritt er å lokke noen av lærerne til å trenge tjenester de ikke visste om, eller ikke trodde de trengte. Men det er biblioteket som må bevise sin verdi. Det nytter lite å argumentere ut fra bibliotekets premisser. Profesjonene lever i hver sin snakkeboble der bare deres egen tale veier tungt. Løsningen heter lytt og lokk. Kunden har alltid rett - selv når hun tar grundig feil.