Litteraturpolitikken: har regjeringen mistet grepet?

sony-web.jpgaktuelt.jpgDet er ikke måte på hvor mye som skjer rundt e-boka akkurat for tiden. I skrivende stund (begynnelsen av mars, red.adm) er det akkurat to uker til forlagsbransjen skulle ha åpnet sin Bokbase; fellessatsingen som skulle introdusere e-boka i all dens flyktige prakt og bredde for det norske folk. Det tror jeg vi kan få vente mye lengre på. Og det er bra!

 

Av Morten Harry Olsen, forfatter

sony-web.jpgaktuelt.jpgDet er ikke måte på hvor mye som skjer rundt e-boka akkurat for tiden. I skrivende stund (begynnelsen av mars, red.adm) er det akkurat to uker til forlagsbransjen skulle ha åpnet sin Bokbase; fellessatsingen som skulle introdusere e-boka i all dens flyktige prakt og bredde for det norske folk. Det tror jeg vi kan få vente mye lengre på. Og det er bra!

 

Det er bra fordi vi i øyeblikket mangler en helhetlig, gjennomtenkt litteraturpolitikk for det digitale feltet i Norge. 

 

Det norske litterære system er et sinnrikt og ganske komplekst system, hvor de viktigste bestanddelene er: Momsfritak på bøker; innkjøpsordningene; bokavtalen og de mulighetene den skaper for å opprettholde avtaleverk mellom forfattere, forleggere og bokhandlene som gir forfatterne livsgrunnlag og gjør breddelitteratur mulig; og de forpliktelser både bokhandelen og bibliotekene har påtatt seg for å synliggjøre bredden. 

     Den nye, digitale virkeligheten skaper utfordringer for dette systemet på så mange måter, og hvis utfordringene ikke blir forstått og fanget opp av politikerne, og behandlet like helhetlig som et så sinnrikt system er avhengig av, kan det fort forvitre. Men i øyeblikket er det lite som tyder på at regjeringen ser behovet for helhetstenkning.

 

Det er satt i gang flere prosjekter de siste månedene, som helt eller delvis berører de digitale utfordingene. Det ene er de gryende forsøkene på å løse problemet med moms på e-bøker. Der gikk finansministeren nettopp ut med sin columbi eggerøre: På papir skal boka være momsfri, på digitale plattformer skal den være momsbelagt, men det skal også «importerte» e-bøker være. To av de første spørsmålene som melder seg, er a) Skal bibliotekene nå begynne med momsregnskap for sin e-boksatsning? - og b) Hvordan skal tollvesenet innkreve momsen for e-bokkjøp fra Amazon? Det er et latterlig forslag, som vil skape unødig regnskapsteknisk byråkrati for aktørene, i praksis være umulig å administrere, og som ikke vil bidra med selv de flaueste summer til statskassa.

     Det andre prosjektet er sammenslåingen av Nasjonalbiblioteket og bibliotekdelene av ABM-utvikling; der foreligger ikke noe tydeliggjort mandat, hva den digitale siden angår. Fjorårets to Stortingsmeldinger om bibliotekene og digitalisering unngikk begge, oppsiktsvekkende og beklagelig nok, å si noe vesentlig om rammepremissene for den digitale satsningen i bibliotekene.

 

I bibliotekkretser er jo NB/ABM-saken snakkis nr. 1, og jeg skal ikke mene noe om den her. Men det er åpenbart at måten dette gjennomføres på ikke akkurat vil fremskynde prosessen med å ta et overordnet grep om digitaliseringsutfordringene i biblioteksektoren. Når to så store og tunge aktører skal fremforhandle en ny virkelighet, vil de fleste andre prosesser bremse opp. Og diskusjonen om digitalisering i bibliotekene trengte virkelig ingen bremse nå.

     Årsakene til det er mange. Blant annet trengs det en dyptpløyende diskusjon om gråsonen mellom bibliotek og marked, dersom bibliotekene og lånerne skulle få tilgang til et volum av «digitale eksemplarer» som går utover volumet av analoge, dvs. papirbaserte, eksemplarer som idag er tilgjengelig for dem.

     Ett konkret eksempel: Biblioteksentralens BS Weblån er - eller var - nå klart for oppstart, inntil man innså at filene som skulle leveres bibliotekene ikke var utstyrt med noen form for kopisperre. Et DRM-system var på plass, blant annet med lånerinfomasjon, som naturligvis ville fungere som et hinder (dog ikke ubrytelig) for piratkopiering. Et «timebomb»-system var på plass, der både primærfilen og eventuelle kopier blir destruert etter et visst antall dager (oftest, antagelig, 28), som hver enkelt avdeling selv kan fastsette. Men det som ikke var på plass var en kopisperre. Det betyr at låneren, i løpet av sine 28 dager, lovlig og fritt, kan spre filen - boka! - til uendelig mange brukere, som igjen kan spre den videre, parallelt, like lovlig og fritt. Den som ikke ser potensialet for en virkelig «markedsknuser» i dette, er blind. Noe BS selvsagt ikke er, så de ser nå på løsninger for dette før de fortsetter implementeringen.

     Dette er ingen kritikk mot BS. Det er bare en påpekning av hvor mange miner som ligger der i det store digitale ingenmannslandet, og hvor varsomt man må gå frem om man skal unngå å utløse de største av dem. Mineofferet i dette tilfellet ville jo være både forfatter- og forlagsinntekter, sammen med de åpenbare bokhandelinntektene. Og konsekvensene ville, i et verstefallsscenario, bli så store at både forfattere og forlag simpelthen måtte nekte bibliotekene å omsette e-bøker overhodet.

 

Så til regjeringens tredje prosjekt, revisjonen av Åndsverkloven: Det er i dette minefeltet de har begynt utredningsarbeidet, nedsatt en referansegruppe og gitt den et mandat.

     Men referansegruppen er ensidig nærings- og produsentorientert. Kunstnergruppene er bare indirekte representert, og bare fra musikkfeltet, og enda verre er det at biblioteksektoren og spørsmålet om lovlig fildeling og konsekvensene av det ikke bare er utelatt, men bevisst utelukket. I mandatet heter det at «grensene for lovlig nedlasting og fildeling, jf. Åndsverklovens § 12, skal i utgangspunktet ikke vurderes». Det betyr altså at bibliotekenes rolle som primær fildeler overhodet ikke vil bli vurdert. Det forringer revisjonen i så stor grad at den kan bli helt verdiløs. I den nye digitale virkeligheten vil det ikke være så lett å skille mellom lovlig og ulovlig fildeling som regjeringen åpenbart innbiller seg.

     Kan hende er det greit å forsøke ikke å sause ting sammen i for stor grad; å se på det generelle kulturmarkedet, alle uttrykk inkludert, og næringsorientert (dvs. kommersielt berørt), for seg. Men det minste man burde gjøre, er å innse at det finnes en kulturspreder som biblioteket, som både formidler musikk og film, men hvor litteraturen - både den skjønne og den nyttige - ennå er et hovedfokus, og erkjenne at det finnes en gråsone mellom kommersiell og offentlig gratis spredning som er i meget dynamisk bevegelse i det nye, digitale feltet, og at dette krever en utredning som går parallelt med den næringsorienterte. Bare når man har belyst disse gråsonene, kan man trekke konklusjoner om hvordan Åndsverksloven må se ut i fremtiden.

     Regjeringen har dessverre påført seg selv en digital blindsone når det kommer til litteraturen. Det er ikke kommet frem noe som tilsier at arbeidet med lovrevisjonen, sammenslåingen av Nasjonalbiblioteket og B´en i ABM-u, og momsspørsmålet sees i sammenheng. Det vi trenger nå, mer enn noensinne, i lys av utviklingen, er helhetstenkning og vidsyn. Dessverre virker begge deler helt fraværende.

 

Av Morten Harry Olsen, forfatter

 

Morten Harry Olsen er fast spaltist i Bok og Bibliotek.