Vaktmester´n: Ingen grunn til å forbanne mørket


Denne gang er Vaktmester'n i et mer prosaisk modus enn vanlig. Her kommer ingen elleville historier fra bibliotekshverdagen, ingen fortellinger om halvpornografiske tidsskrifter som faller en i hodet som manna fra himlingen, silkeskjerf som infiltrerer kontorstolhjula, innkast med gatestein eller knusende utspill fra myndighetene. Tema denne gang kan innledningsvis knyttes til det vi alle snakker om på denne tiden av året. Jul.

I denne søte juletid tennes de tusen stearinlys. Som sedvanlig utgår en mail fra min arbeidskamerat i resepsjonen, en hyggelig advarsel om at slikt, hvis man ikke gjør som musemor og passer på, kan føre til brann. Min venn resepsjonisten er ingen branntilhenger, verken med eller uten stor B; han holder såvisst med Skeid i tykt og tynt. I trygg forvisning om at hans betimelige påminnelse går i mål hos de fleste, ser jeg nå derfor bort fra julelysene og retter oppmerksomheten mot noen andre lys.

Men først: I hovedstaden har det vært 2000 branner hittil i år, kan kommunens nyutsendte informasjonsavis melde. Første gangen jeg heiste flagget fra Deichmanbalkonen nyttårsdagen var i 2001. Da hadde en rakett havnet på taket til en nabobygning. Det så ut som om Hovedbrannstasjonen var utvidet til Teatergata og Akersgata, brannslangene lå som tjukk spagetti over alt. Synet skremte. 2. januar foreslo jeg, kanskje noe hysterisk, at Deichman heretter burde sette opp vakt nyttårsaften.

Man skal ikke overdrive. Likevel slår brannfolk fast, at deres verste fiende er den alminnelig utbredte oppfatning om at «det skjer ikke her». I realiteten forårsakes de fleste branner av et (såkalt) tilfeldig sammentreff av mindre farlige momenter. De som jobber i bransjen og har sett konsekvensene av slike tilfeldige sammentreff over tid, ser at visse ting gjentar seg. (Og bør derfor slett ikke omtales som tilfeldigheter; søvndyssende på årvåkenheten som det er, liksom begrepet «ulykker» benyttes om kollisjonene i biltrafikken, vårt samfunns mest strukturerte form for slakt & lemlesting.)

Men dette skulle dreie seg om brannfare: Skal vaktmesteren mase om kaffetraktere? Ja da, vi trekker ut kontakten. Stearinlyset? Ja da, vi passer på og blåser ut. Hva ellers? Vaktmesteren vil her og nå rette blikket mot noen andre lys, søte og små de og. Det er lys som står igjen etter oss hver eneste kveld i året. Bak på datamaskinen, rett under skjermen, på skriveren, kopimaskinen, kvitteringsmaskinen ... disse nye tekniske vidunderne våre som er utrustet med sparemodus. Liksom TV-en. Men stopp en hal. Vi er da klar over at det ikke holder å slå av med fjernkontrollen, så hvorfor gjelder ikke tilsvarende regel for datamaskinen på jobben?

Uansett om det kalles sparemodus, sparestrøm eller nattstilling, det lille lyset bakpå datamaskinen lyser ikke av seg selv eller går på «gammel strøm» som «ligger igjen» i apparatet. Det lyser fordi det er en aktiv, sluttet strømkrets. 230 Volt skal finne veien fra hovedtavla til sikringsskap til ledninger gjennom gulv og vegger, til stikkontakter via diverse skjøteledninger gjennom maskinen og tilbake igjen. Ingen kjede er sterkere enn det svakeste leddet. Sparestrøm gir riktignok ikke mange Ampère. Men hadde apparatet vært helt avslått, hadde strømledningen ikke vært strømførende, bare et dødt stykke metall.

Hvor mye sparestrøm har vi stående på til enhver tid? Hvor mye mer strøm bruker vi etter at vi fikk maskiner med sparemodus? Var det noen som snakket om miljøhensyn?

Hvorfor slås ikke maskinen og skjermen av helt, slik vi gjør med kaffetrakteren og TV-en? Er det for at vi raskere skal komme i gang med dagens tastetrykk? La meg ta nok et argument, hentet fra Norsk Brannvernforening, som ikke går direkte på brann: Maskinenes vifter slås også på under sparemodus. Dermed dras det inn støv som igjen kan føre til at komponentene i maskinen påvirkes (temperaturendringer) slik at du får problemer med å bruke maskinen. Kanskje var det grunnen til at den «kræsja» sist. Uansett. God jul!


NILS A. RAKNERUD