Vaktmester´n: Silkeskjerf og visjoner


Jeg må innrømme at jeg trodde det var meg den handlet om, da jeg oppdaget den hoppende (dansende?) og hoitende damen mot håpefult lysegrønn bakgrunn, på den nye brosjyren som ligger og slenger overalt. Hun forestiller sikkert en bibliotekar på jakt etter en vaktmester, tenkte jeg; en brosjyre med ulike stategier på hvordan finne/få tak i/tvinge/charmere en vaktmester til noe. Kanskje med et lite tillegg på baksida om hvordan man kan gjøre ting selv.

Men det kan bare vaktmesteren. (Annen verselinje: Ja, det kan bare han.) En vaktmester er per definisjon en mann som kan alt selv. Jeg visste det ikke selv engang, ikke engang da mammaen min kalte meg universalgeni etter at jeg reparerte brødboksen, skjønte jeg at det var ment som yrkesveiledning. Trodde bare hun overdrev. Først i voksen alder, da en nabo så meg stenge et trappevindu ingen hadde greid å stenge på lenge lenge, ble jeg klar over hvor mine evner ledet meg. Noe rusk satt fast i karmen, det hadde festet seg ekstra godt ettersom at alle (andre) hadde prøvd å lukke vinduet utallige ganger. Rusket fjernet jeg og vinduet lot seg villig lukke. ”Tenk å kunne alt selv!” uttrykte naboen henrykt (hun ligner faktisk på brosjyre-dama).
”Pytt-pytt, sa jeg. Det var da ingenting.”
Naboen var selv lege og er det sikkert fortsatt, men har flyttet til et større hus og skaffet seg en mann som kan hjelpe henne med det praktiske, kjekt å ha, hvis hun da ikke leier inn en vaktmester. Leger kan slett ikke alt selv, iallfall ikke skjønnskrift; min nabo utdannet seg til kirurg, og de får jo alt opp i hendene. Selv kan de bare skjære i mennesker (pytt) tilsvarende en bibliotekar som bare kan veilede og ikke engang sette opp bøker, for det er det bokoppsetterne som gjør, makthaverne kan bare bruke makt, men får ellers ikke til noen ting osv. osv.

Nå, som vaktmester i dette gamle skrukketrollet av en bygning har jeg nok av oppgaver å ta fatt på, filialene ikke å forglemme (se forrige nummer av bladet). Utfordingene krever sin mann, som vignetten til denne spalten uttrykker på en så diskrét og kunstnerisk sublim måte. Riktignok trenger jeg verken å pusse vinduer eller ta anabole sterioder, vignetten er selvfølgelig bare en metafor for det intellektuelle mot som kreves for å møte vaktmesterdagen og ta fatt på oppgavene som ligger der og ulmer, og på å møte alle de andre biblioteksansatte som hopper fram fra alle kanter.

Det handler ikke bare om å skifte lysrør og sitte og klø seg i rompa i påvente av at heisen stopper, nei. En dag måtte jeg fx rykke ut på kort varsel og reparere den spisse skohælen til L. (Jeg følger her brosjyre-erklæringens påbud om personvern) L. jobber på Barne- og ungdomsavdelingen. Der kan det gå vilt for seg. De løper jo rundt etter bøker til ungene så høy-hælene knekker i svingene.

En annen dag hadde G. på Plan- og utvikling mistet et viktig ark bak en av sine halvannet tonn tunge bokhyller. Og i uke 29 fikk jeg alarm fra G(2) i Katalog. Hun hadde satt fast silkeskjerfet sitt i det ene hjulet på skrivebordstolen, og det var med nød og neppe at jeg fikk henne løs før hun skulle hjem.

Men det er jo dette som gjør denne jobben så trivelig. Damene ringer, løper, roper og hopper etter meg fra alle kanter, og når problemet er løst, hagler det med lovord og kjærlighetserklæringer. Min smule selvtillit har ikke hatt vondt av det, om jeg får si det selv.

Hva handler så brosjyren med den hoppende damen egentlig om? Den handler faktisk om vaktmestertjenesten. Men i en annen betydning enn det jeg først innbilte meg. Den inneholder en erklæring av det internasjonale bibliotekarforbundet. Den handler om å slå vakt om idéer, den handler om å vedlikeholde et hus, så det ikke faller sammen eller knuses av politiske bulldozere. Det handler om å modernisere bygget i ordets virkelige betydning, og ikke lik makthavernes fiksfakserier med nedbygging, bortlegging, flatlegging, offentlig kjedelifisiering, utflagging, plundrifisering, pludrifisering, superficialisering og kommersialisering. Den handler om at alle må bli vaktmestere. Det er opp til oss selv. Vi mestrer det nok.

NILS A. RAKNERUD