Verdien av profesjonsutdanning – enda en gang

professorn-11{jcomments on}I juni vedtok Stortinget en endring av formålsparagrafen i Lov om folkebibliotek som - dersom man skal ta den på alvor - øker kravene til profesjonalitet og faglighet hos dem som skal lede kommunale bibliotek. Samtidig har departementet nå sendt ut på høring et forslag til forskrift til lovens krav om at lederen av kommunal bibliotekvirksomhet skal ha bibliotekfaglig utdanning. Om denne forskriften iverksettes, vil det innebære en dramatisk reduksjon av kravene til kommunale biblioteksjefers faglighet og kompetanse. Snakk om paradoks!

 

professorn-11I juni vedtok Stortinget en endring av formålsparagrafen i Lov om folkebibliotek som - dersom man skal ta den på alvor - øker kravene til profesjonalitet og faglighet hos dem som skal lede kommunale bibliotek. Samtidig har departementet nå sendt ut på høring et forslag til forskrift til lovens krav om at lederen av kommunal bibliotekvirksomhet skal ha bibliotekfaglig utdanning. Om denne forskriften iverksettes, vil det innebære en dramatisk reduksjon av kravene til kommunale biblioteksjefers faglighet og kompetanse. Snakk om paradoks!

- Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo og Akershus, ABI

Resultatet av Stortingets behandling av Lov om folkebibliotek på tampen av forrige stortingsperiode er interessant fra en forskersynsvinkel og som et utgangspunkt for refleksjon over bibliotekarenes profesjonelle rolle. Grunnstrukturen i den tidligere lovens formålsparagraf er beholdt. Bibliotekene skal fremdeles ha til oppgave «å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet, gjennom aktiv formidling og ved å stille bøker og andre medier gratis til disposisjon for alle som bor i landet».

     Det betyr at norske folkebibliotek fremdeles er forankret i et opplysnings-, kunnskaps- og kulturformidlingsprosjekt – det som har vært forankringen siden den moderne folkebibliotekideen slo igjennom i Norge for drøyt hundre år siden. At Stortinget har holdt fast ved dette som en sentral bærebjelke i bibliotekenes samfunnsoppdrag er i seg selv interessant. Her er for øvrig de norske stortingspolitikerne på linje med sine kolleger i Danmark og Sverige, men muligens på kollisjonskurs med noen rådende trender i praktisk bibliotekvirksomhet. I den nye svenske bibliotekloven heter det for eksempel at bibliotekene skal fremme demokratiet gjennom å bidra til kunnskapskunnskapsformidling og fri meningsdanning. Det finnes noe som er kunnskap og noe som ikke er kunnskap – alt er ikke like gyldig – og bibliotekenes oppgave er å formidle denne kunnskapen.

     Men i mye praktisk bibliotekplanlegging og tenkning omkring bibliotekenes rolle i opplevelsessamfunnet, skjer det en flukt bort fra opplysningsprosjektet.

Allerede midt på 1990-tallet da jeg arbeidet med min doktoravhandling, husker jeg at jeg intervjuet bibliotekledere som argumenterte mot opplysningsprosjektet. Ingen vil bli folkeopplyst. Det finnes ingen dannelsens stige som biblioteket skal hjelpe folk til å klatre oppover. I en helt fersk doktoravhandling fra universitetet i Lund som analyserer den siste utviklingen ved Malmø bibliotek dokumenterer Hanna Carlsson denne bevegelsen fra opplysning til opplevelse og fra biblioteket som et sted og et bygg for kunnskaps- og litteraturformidling til biblioteket som et symbol og signalbygg som skal bidra til å øke en bys attraksjonskraft og økonomiske vekst.

Jeg tror det er viktig å holde fast ved opplysningstradisjonen. Opplevelser og events er vel og bra og helt sikkert nødvendige element, men utgjør ikke et tilstrekkelig fundament for et bærekraftig samfunnsoppdrag. Derfor er jeg glad for at Stortinget har holdt fast ved forankringen i opplysningstradisjonen. Opplysningstradisjonens har gjennom hele bibliotekarprofesjonens historie vært en bærebjelke i dens verdigrunnlag så vel som i den praktiske kunnskapsgrunnlag.

     Men så gjorde Stortinget en viktig tilføyelse til lovens formålsparagraf. Folkebibliotekene skal være uavhengige møteplasser og arenaer for offentlig debatt i lokalsamfunnet. Demokratidimensjonen og møteplassfunksjonen har også vært en sentral del av bibliotekenes og bibliotekarenes verdigrunnlag og av deres profesjonelle selvforståelse med hensyn til rolle og misjon. Politikerne, derimot, har ikke vært så opptatt av denne rollen, noe blant annet denne forfatteren har vist i to studier med henholdsvis kommunepolitikere og stortingspolitikere som respondenter. Hvordan kan bibliotekene utvikles til møteplasser i lokalsamfunnet og hvordan kan de bidra til å utvikle en livskraftig offentlighet? Her er det mye upløyd mark som forutsetter både forskning og praktisk forsøksvirksomhet.

Ikke bare skal bibliotekene være en møteplass og en debattarena. De skal være uavhengige møteplasser og uavhengige debattarenaer. Det stiller bibliotekaren som kommunalt ansatt i en spesiell stilling og understreker nettopp bibliotekarens rolle som profesjonsutøver. Det er nødvendig å reflektere over hva en lovendring som dette betyr for bibliotekarenes rolle som profesjon.

     Profesjoner har blant annet det kjennetegnet at de har en særlig uavhengighet som dels er begrunnet i det verdigrunnlaget og samfunnsoppdraget de skal ivareta, dels i det kunnskapsgrunnlaget de bygger sin virksomhet på. Profesjonenes lojalitet går vel så mye – kanskje først og fremst – til det verdigrunnlaget de representerer og det samfunnsoppdraget de skal ivareta, og ikke til den arbeidsgiveren de mottar sin lønn fra.

     Vi vil forvente av en lege at hun eller han først og fremst er forpliktet på verdier knyttet til helse og til pasientenes ve og vel. Skulle den organisasjonen som legen får sin lønn fra, foreta seg noe som er på kollisjonskurs med disse interessene, vil vi forvente at legen står opp for helseverdiene og for pasienten. Det – sammen med tillit til legens faglige kompetanse – er grunnlaget for vår tillit til legen som profesjonsutøver.

Av en redaktør vil vi forvente at hun eller han er forpliktet på redaktørplakaten, på ytrings- og informasjonsfrihetens verdier og på hensynet til en fri offentlig debatt. Skulle avisas eiere, som betaler redaktørens lønn, komme med krav som strider mot disse verdiene, er det ingen tvil om hva vi forventer av redaktøren. Ytrings- og informasjonsfriheten og hensynet til en fri offentlig debatt er det som skal ligge til grunn for hans eller hennes profesjonelle adferd. Det er det som er grunnlaget for at vi kan ha tillit til aviser og medier som instrument for en fungerende og demokratisk offentlighet. Når andre hensyn styrer virksomheten i mediene, for eksempel kommersielle hensyn, svekkes tilliten.

Når bibliotekarene nå i følge endringene i bibliotekloven skal utvikle bibliotekene til uavhengige møteplasser og debattarenaer understreker det nettopp bibliotekarenes rolle som en profesjon med forankring i og lojalitet til verdier som går utover lojaliteten til kommunen som arbeidsgiver. Slik legen ved konflikter først og fremst er forpliktet av legeetikken og hensynet til helse og pasientinteressene, vil bibliotekaren som skal uforme den uavhengige møteplassen og debattarenaen i konfliktsituasjoner – og det er svært tenkelig at de vil oppstå - først og fremst være forpliktet av profesjonsetikken og informasjonsfrihetens verdigrunnlag.

     Solid bibliotek- og informasjonsfaglig kompetanse sammen med den etiske forankringen som er en forutsetning for tillit – det er betingelsen for at folkebibliotekene skal ha den fagkompetansen en virkeliggjøring av lovens formålsparagraf forutsetter.

Mange profesjoner har sterke profesjonsorganisasjoner som disiplinerer og er sentrale med hensyn til å sette igjennom verdigrunnlaget og etikken. Det gjelder for eksempel -Legeforeningen og Norsk presseforbund. Bibliotekarene har foreløpig ingen sterk profesjonsorganisasjon. Norsk bibliotekforening står i samme forhold til bibliotekarprofesjonen som for eksempel Nasjonalforeningen for folkehelsen står i til helseprofesjonene – det er ingen egentlig profesjonsorganisasjon. Da blir fagutdanning enda viktigere for å sikre profesjonalitet.

     Ingen vil naturligvis finne på å si at dersom man har en bachelorgrad i et hvilket som helst fag og har arbeidet tre år i assistentstilling på en skole eller på et sykehus så er man kvalifisert til å bli pedagogisk leder på en skole eller sjefssykepleier. Galskapen i et slikt resonnement er åpenbar. Resonnementet er like meningsløst på bibliotekfeltet.

Hva tenker bibliotekarene og rådmennene om biblioteket som en arena for offentlig debatt - les her.