Har vi henne nå?

36 Merethe Lindstroem - Niklas Lello-Stort{jcomments on}Nordisk Råd-prisvinner Merethe Lindstrøm vil ikke snakke for mye om bøkene sine. For da kan hun ikke skrive dem.

- Av Nina Kraft, frilansjournalist

 

36 Merethe Lindstroem - Niklas Lello-StortNordisk Råd-prisvinner Merethe Lindstrøm vil ikke snakke for mye om bøkene sine. For da kan hun ikke skrive dem.

Av Nina Kraft, frilansjournalist

Akkurat nå er Merethe Lindstrøm i ferd med å flytte. Hadde det skjedd i en av hennes egne bøker, hadde flyttingen vært et bilde på motløshet, nervøsitet, gamle minner som veller opp, dysfunksjonelle familier i oppbrudd, dulgte trusler og uro.

Slik er det heldigvis ikke utenfor litteraturens verden. Det som har skjedd er faktisk noe så hyggelig som at Nordisk Råds litteraturpris i 2012, med høyere opplagstall og oversettelser til flere språk – det siste er at hun er kommet inn på det notorisk vanskelige amerikanske markedet – har snudd opp-ned på økonomien hennes slik at hun kan flytte fra en leid bolig – hvor hun beskriver et tykt lag av hvit mugg i kjelleren – til et muggfritt hus i Nittedal.

– Hvorfor Nittedal?

– Fordi det er et sted hvor jeg har råd til å bo. Og fordi jeg har vært der en del.

Hun tilføyer uoppfordret:

– Jeg kunne aldri bodd ved sjøen. Det er kanskje en eller annet forventning om at det skal være så fint og flott og perfekt ved sjøen. Hvis man tenker at alt skal bli fint og flott og perfekt, har det en tendens til ikke å bli det.

 

Sluttet nesten som forfatter

Merethe er født i Bergen av to foreldre som begge var billedkunstnere og har etter eget utsagn flyttet 45 ganger i sitt liv.

– Noen steder har gjort mer inntrykk enn andre. Jeg okkuperte en leilighet i London en kort periode. Bodde i Berlin, jeg hadde en musikerkjæreste der. Det er en ren klisjé, men alle inntrykk man opplever når man er så ung, preger en.

– Du debuterte med en novellesamling som 20-åring. Har du noen gang hatt en normal jobb, en sånn hvor det kommer penger inn på konto på et fast tidspunkt hver måned?

– Kortvarige småjobber bare. Jeg har flere ganger startet på filosofistudier, første gang sluttet jeg fordi jeg fikk antatt min første bok. For mange år siden var jeg gatemusikant. Sang og spilte gitar på Karl Johan, ned i T-banen og på den gangbrua som pleide å gå over til Aker Brygge. Jeg laget egne sanger, typisk rockegreier. I dag har jeg tinitus og kan ikke gå på konserter lenger. Jeg savner det.

– Ble du noensinne fristet til å gjøre noe annet for å kunne betale regninger og ha litt trygghet?

– Jeg studerte medisin, tok grunnfag. Det var noe helt annet, men kjempegøy. Etter hvert har jeg tatt en bachelor i akupunktur, og var på nippet til å begynne en ny karriere som akupunktør. Men så vant jeg Nordisk Råds litteraturpris.

– Du har tidigere sagt om oppveksten din at du ikke «kan ikke huske følelsen av å høre til – av å være del av noe». Føler du det fremdeles?

 – Nå føler jeg meg som del av noe, jeg har en forankring i litteraturen, men jeg er fremdeles outsider i forhold til mye som foregår litterært i Norge.

 

Betrakteren

I bokform er Merethe Lindstrøm urovekkende, dissekerende, en kresen språkkunster, med fortellerstemmer som man ikke vet hvor man har. Er hovedpersonene i en akutt krisesituasjon? Er de i full indre oppløsning? Eller er de slik vi alle er når vi er på vårt mest sårbare og ubalanserte? Uansett er bøkene skakende, sterke, vare, vakre og skrevet av en kunster med full kontroll.

I levende live er Merethe Lindstrøm sval, rolig, stillfarende, med ansikt som en madonna som har vært ute en vinternatt. Hun svarer først etter lange, nølende pauser, hun bryter opp setningene med «dette må jeg få lese før det kommer på trykk» og i neste øyeblikk: «Du må ta bort den oi-en. Jeg sier oi for ofte.»

Sant å si er det første gang hun sier oi. Hun snakker i nølende, oppbrutte setninger – i likhet med Dag Solstad innrømmer Lindstrøm at å skrive godt og snakke godt, er to svært forskjellige ting. Og mens hun snakker svever blikket hennes ut til høyre, ut av caféen hvor vi sitter i vestibylen til Det norske teatret og over gaten.

Der utenfor går det en gruppe svartkledde mennesker, litt mer formelle i klesdrakten enn nordmenn flest en torsdag ettermiddag. Kan de være på vei fra Lucy Smiths minnehøytidelighet, foreslår Merethe.

Nå kommer en mann med langt uflidd grålig hår og skjegg på det motsatte fortauet. Han strener av sted forbi Sehesteds plass, duknakket, en Knausgård med nyanlagt, pistrete skjegg?

– Skriver du på caféer?

– Overhode ikke.

Det kommer fort. Uansett hva Lindstrøm har observert i caféen eller i gatebildet, så er det ikke det som nærer henne som forfatter.

– Når du sitter på café, blir du sett på en måte. Jeg har alltid likt den avsondrede rollen, å se noen som ikke ser meg.

 

36 Merethe Lindstroem - bokomslagSelvopplevd sult

Tematikken i Merethe Lindstrøms bøker er både lett å beskrive og umulig å fastholde. Kritikerne er enige om at hun skriver mye om mennesker som på en eller annen måte ikke kommuniserer, men hvorfor de gjør det og hvordan tekstene ellers kan forstås, lar hun med hensikt være åpent. Verken i tekst eller i levende live går hun inn for de klare svarene med to streker under.

– Hvor selvopplevd er det du skriver?

Hun ler litt, som om det er en selvfølge:

– Jeg er nærmest meg selv. Men det som har skjedd i forfatterskapet mitt har foregått mest i språket. Jeg er en språkforfatter. Personene mine leter etter et språk som føles autentisk, og jeg leter gjennom dem. Det er en pågående leting i forfatterskapet mitt etter et ekte språk.

– Så alle personene er litt deg?

– Selvfølgelig. Leste du den novellen i den nye samlingen min om familien som skulle på utflukt og som ikke har nok mat, og hvor matmangelen sier noe om hva de ellers mangler i denne familien? Den bygger på en opplevelse som jeg selv hadde. Vi skulle ut på tur, vi hadde veldig dårlig råd og kjørte en gammel bruktbil.

I neste øyeblikk tilføyer hun, som om hun skulle ha sagt for mye:

– Men jeg leter etter ord for det språkløse, det opptar meg.

– Det er vel unødvendig å spørre om du er på Facebook?

– En grusom tanke! Jeg har forsøkt en gang, men kunne ikke. Det er noen som driver en egen Merethe Lindstrøm-side, men det er ikke meg. Noen lesere tror kanskje at de kan komme i kontakt med meg via den. Det kan de ikke.

 

 

Rom i teksten

– Hvorfor heter den nye novellesamlingen din «Arkitekt»? Hvorfor ikke rom, eller tomrom, eller skur eller hva som helst? Det er noe strømlinjeformet og vellykket over arkitekt?

– For meg er det viktig at tittelen ikke definerer hele samlingen, men gir et tolkningsrom for leseren. Arkitekt er et ord som sier planlegging, plan, mening i tilværelsen som alle karakterene mine søker etter, og som kanskje kan gi assosiasjoner til et metafysisk plan.

I forhold til det å skrive og til forfatterrollen synes jeg det var en morsom tittel. Jeg skriver mye om hus og rom og ønsker at leseren selv finner sine rom i teksten. Det skal være plass til leseren, alt skal ikke ligge der så tydelig og klart hele tiden. Boken handler mye om rom og de som beveger seg i disse rommene. Det er mye som er innestengt, det som skaper en uro. Jeg synes karakterene i Arkitekt preges av en stor grad av uro. De opplever tilsynelatende truende ting.

– Men er de truende, eller er karakterene upålitelige fortellere, så vi ikke kan stole på deres virkelighetsbilde?

– Hmmmm. De er vanlige mennesker, men noen av situasjonene er ganske ekstreme. Jeg liker å beholde en ambivalens i forhold til om det er det ytre eller det indre rommet som er i ferd med å gå i oppløsning.

Du snakker om karakterene dine som om du ser dem utenifra og eksaminerer dem som insekter?

– Jeg ser på hver bok som en undersøkelse hvor jeg går inn og ønsker svar. Ikke «nå lurer jeg på hva som skjer med karakterene», men en undersøkelse i forhold til en del spørsmål, som jeg bruker karakterene mine til å utforske. Spørsmål som jeg synes det er vanskelig å formulere. Jeg har hørt lesere si at de tenkte mye på bøkene mine i ettertid, at noe ble hengende igjen etter leseropplevelsen, uten at de kan definere det. Det synes jeg er fabelaktig. Jeg er veldig ute etter at folk ikke skal måtte lese det på en spesiell måte. Jeg vil vikle leserne inn i noe som de ikke helt klarer å bli fri fra. De behøver ikke vite hva det er.

– Eksaminerer du noe som du ikke har formulert helt for deg selv heller?

– Ja, hvis jeg visste hva spørsmålet var, så hadde jeg kanskje visst hva svaret var, og da hadde jeg ikke skrevet den teksten.

– Hender det at du ikke skriver en fortelling fordi du oppdager at «svaret» var for enkelt?

– Det kan du godt si. Og det hender at jeg ikke skriver en fortelling fordi jeg har snakket for mye om det på forhånd med andre.

 

Det egne rommet

Å dissekere og eksaminere Merethe Lindstrøm er ingen spøk. Hun glipper stadig unna, inn i sitt private rom eller inn i sine betraktninger om språk eller medisinske termer som dissekering. Men dér kom det kanskje: «Trø ikke for nære. Hvis jeg snakker for mye, forsvinner bøkene mine», er kanskje det indirekte budskapet.

Men hva er for nære? Når bryter man den sarte hinnen mellom liv og diktning, mellom privatliv og det som kan ropes fra hustakene? Er det mulig å snakke om følelser og liv og ikke bare om språk og rom? Må man være indirekte i kommunikasjonen?

– Det er mange utsatte barn i bøkene dine. Hvilke tanker har du om det?

– For meg er det som å si at det er mange mennesker i bøkene mine. Jeg ser at barn går igjen, men det området jeg beskriver er ofte familien, relasjoner som barn er en del av. Man kan like gjerne si at barna viser den sårbarheten vi alle bærer på. De kan fylle den funksjonen i tekstene mine. Det påfallende med barn er at de må forbli i rollen sin, de kan ikke protestere. Som dyr, uten sammenligning forøvrig. Jeg skriver ikke fordi jeg er spesielt glad i barn eller dyr.

– Jeg ble så berørt av «Dager i stillhetens historie» at jeg begynte å gråte. For meg er det en så sterk følelse av sorg og tap i tekstene dine. Hvilken følelse gjennomsyrer forfatterskapet ditt slik du ser det selv?

– Savn i hvert fall. Savn og uro.

– Hvordan er din følelse når du skriver bøkene?

– Jeg får spørsmål om jeg gråter med personene mine, men det er altså mer en dissekering. For meg er de nok ikke personer på den måten før tekstene er ferdige. Men det varierer. For eksempel da jeg skrev romanen «Steinsamlere» opplevde jeg at det var to sterke personligheter jeg skrev om. Nå skriver jeg på noe mer selvbiografisk, og da er det noe helt annet.

 

En overlevelsesstrategi

– Skriver du om ikke-kommunikasjon mellom mennesker fordi vi mennesker «bør» kommunisere bedre med hverandre – fordi så mye vondt springer ut av mangelen på kommunikasjon? Eller fordi det egentlig er umulig å kommunisere – det vil si fordi det er begrenset hvor langt inn man kan nå i den andre personen, og for hvor mye man selv kan blottlegge seg?

– Jeg tror de to tingene har en klar sammenheng. Alt skal ikke fortelles. Det mener jeg absolutt ikke, men jeg viser hvordan hemmeligholdelse blir til et nett som har konsekvenser. Det er umulig å ha som utgangspunkt at alle skal snakke om alt, det er livsviktig å holde noe tilbake, det er en overlevelsesstrategi å kunne holde noe for seg selv. Og samtidig er det selvfølgelig en motsetning mellom det vi sier og det vi holder tilbake, de vi egentlig er. Og det er en veldig spenning i den motsetningen.

 – Kan man kommunisere med et annet menneske?

Hun ler litt.

– Jeg tror kommunikasjonen ofte er annerledes enn vi tror. Det vi sier, kommer annerledes ut og blir mottatt annerledes av den andre.

– Kommuniserer vi to nå?

- Det kommer an på hva du mener med kommuniserer. Det er avtalte roller som foregår i et mønster. Det er også gjengs for personene mine at de beveger seg i et mønster. Så foregår det noe som utfordrer mønstret. Noe truende.

 

- - - -

 

36 Merethe Lindstroem - bokomslag-1Merete Lindstrøms litteraturtips:

- Les Phillips, dropp Murakami

– Hvilke forfatter har betydd mye for deg siden barndom og ungdom?

– Fra jeg var barn husker jeg særlig Aurorabøkene til Anne Cath. Vestly. Da jeg var helt liten leste jeg bøkene til Elsa Beskow. Jeg begynte å lese voksenbøker tidlig, gikk på voksenavdelingen på biblioteket og lånte bl.a. Myten om kvinnen av Betty Friedan og A Town Called Alice av Nevil Shute. Leste Jack av Ulf Lundell og vet ikke om det var Friedan eller Lundell som gjorde mest innrykk.

– Hvilken forfatter ville du selv helst ha intervjuet?

– Jayne Anne Phillips. Hennes Black Tickets var en forutsetning for at jeg overhodet ble forfatter. Hun brukte både mannlige og kvinnelige fortellerstemmer, jeg hadde aldri lest noe lignende. Men seinere leste jeg naturligvis Faulkner, som Phillips er sterkt påvirket av.

– Hvis du skulle ta med deg tre bøker på en øde øy?

– Vanskelig, får jeg lov til å tenke litt på den? En forfatter jeg leser akkurat nå er Lydia Davis, jeg synes det er morsomt at hun har en stemme som er så ulik min egen, at hun har så mye humor. Jeg liker danske Solveig Balle veldig godt, og Mircea Cărtărescu – særlig Nostalgien. Og ikke minst Sara Stridsberg. Jo, på en øde øy hadde jeg valgt en bok om snekring av flåter, jeg er en sånn som alltid leser oversikt over rømningsveier og hvordan opptre i en nødssituasjon.

– Hvilke forfattere i Norge i dag eller i verdenslitteraturen synes du er overvurdert?

 

– Vil heller svare at det er en type litteratur som jeg har problemer med, og som jeg synes får for mye oppmerksomhet. Det er de bøkene som har et flatt og banalt språk som befinner seg midt i mellom skjønnlitteratur og triviallitteratur, men som markedsføres som skjønnlitteratur. Jeg har ikke noe i mot underholdningslitteratur, men jeg synes vi skal opprettholde sjangerbetegnelsene. Forresten: Murakami. Han er ikke dårlig, men overvurdert.

– Undervurderte forfattere?

– Kan jeg nevne Liv Køltzov? Hun er ikke undervurdert, men lite synlig. Hun skriver tekster der jeg alltid finner noe nytt. Laila Stien er en dyktig novellist.

– Hvor leser du – i sofakroken, på badet, på buss og tog, i sengen – og hvordan leser du?

– Overalt. Jeg leser i perioder, og har en tendens til å lese samme bok om og om igjen.

– Hva betyr litteratur for deg, hvorfor leser du?

– Jeg vil ikke si at skjønnlitteratur betyr alt for meg, jeg er ikke altetende. Men noen bøker betyr veldig mye for meg. Det er som å si at man er glad i barn, man er ikke glad i alle barn, man er glad i noen barn.

 – Hva betyr litteraturen i samfunnet? De amerikanske filosofen Martha Nussbaum har f eks sagt at uten skjønnlitteraturen intet demokrati, fordi litteratur er vesentlig for at vi bevarer den mentaliteten som holder demokratiske samfunn oppe…

– Jeg er enig med Nussbaum. Og hun mener selvfølgelig ikke lesing av Ayn Rand. Nå, mer enn noen gang, er det viktig at den gode, smale litteraturen løftes fram. Ikke litteratur for enhver pris.

– Hva slags forhold har du til bibliotek?

- Bibliotekene gir meg stor glede. Jeg reiser rundt og snakker om bøkene mine, det har jeg særlig begynt med etter at jeg fikk disse prisene, og der opplever jeg et ikke-kommersielt rom hvor man løfter opp den rene litteraturen, hvor de smale bøkene står fremme. Det finnes ikke mange lignende steder. Det rett og slett viktig – og gøy.